Vår kjære bror,
Etter begravelsen er det sunnet å heve graven med en handspanne eller litt mer med jord, slik at den er synlig og ikke blir trådt på. I motsetning til de tre andre madhhabene, mener flertallet av shafiittene at det er bedre å holde graven på samme nivå som jorden. Profeten (fred og velsignelser over ham) satte opp en stor stein ved graven til Osman ibn Maz’un og sa… (1)
De fleste teologer, basert på hadither som forbyr inskripsjoner på graver (2), betrakter inskripsjoner på graver, uansett innhold, som mekruh (avrådelig). Ifølge hanafitter og enkelte andre teologer er det imidlertid ingen hindring i å skrive inskripsjoner dersom det er nødvendig for å forhindre at graven til den avdøde går tapt eller blir mishandlet; dette begrunnes med at til tross for forbudet i hadither, har det vært en praksis, nesten i konsensus, å skrive inskripsjoner på gravstenene. Hakim an-Nisaburi påpeker at selv om overleveringene om dette emnet er autentiske, har praksisen ikke utviklet seg i henhold til dem, og at inskripsjoner har blitt skrevet på gravstenene til alle muslimske ledere, og at dette er en praksis som etterkommerne har arvet fra sine forgjengere (3). Etter å ha gjengitt Hakims påstand, sier Ibn Abidin at dette emnet styrkes ytterligere av en hadith om Osman ibn Maz’un, og at inskripsjoner kun kan skrives med de ovenfor nevnte begrunnelser, og at det er mekruh å skrive vers, dikt eller lovprisninger av den avdøde på gravstenen (4).
Angående den ytre formen av gravene, sa profeten Muhammed (fredesvold over ham) under sin siste sykdom:
Gitt i betraktning av denne uttalelsen (5) og lignende hadither, har forskere fremmet ulike synspunkter angående oppføringen av kupler, mausoleer og bygninger over graver.
Ifølge Hanafi, Maliki og Sjafi’i er det haram (forbudt) å bygge hus, kupler eller mausoleer over graver på privat eiendom med hensikt å vise frem og skryte, mens det er makruh (ikke anbefalt) dersom det ikke er en slik hensikt. Å bygge noe over graver i offentlige graver eller på land som er donert til gravplass, er haram i begge tilfeller. Hanbali-skolen betrakter dette som makruh, nært på haram, uten å skille mellom disse to situasjonene.
Mens det å bygge en moské eller be i en gravgård er ansett som mekruh (ikke anbefalt) i andre madhhaber (religiøse skoler), betrakter Hanbalittene det som haram (forbudt). Formålet med forbudet i hadithene (profetiske overleveringer) er å beskytte troen på tevhid (enhetligheten av Gud), og å forhindre overdådighet og sløseri. Det er frykt for at personer med svake religiøse kunnskaper skal forveksle moskéen med graven og tro at den avlidne er en overmenneskelig skapning, og derfor er det forbudt å bygge graver som moskéer eller å omdanne dem til moskéer. Videre er det heller ikke tillatt å bygge graver på en kostbar og overdådig måte med marmor, stein eller lignende materialer.
Noen islamske teologer har ansett det som tillatelig å bygge mausoleer over mešayih, ulema, herskere og deres koner og barn. I tilfeller der det i det berørte området allerede finnes mange lignende bygninger og kupler, og konstruksjonen av et mausoleum ikke vil føre til økt prestisje eller lignende respekt og ærbønhøvelse for de avdøde, utover å sikre at deres navn blir kjent og anerkjent, har det vært teologer som har gitt fatwa om at det er tillatelig å bygge mausoleer og kupler (6).
Det er enighet om at det er nødvendig å reise et minnesmerke, som en stein, for at navnet og gravstedet til den avdøde skal være kjent, med unntak av wahhabittene.
Det faktum at likene til profeten Muhammed (fred og velsignelser over ham), Abu Bakr og Umar (måtte Gud være fornøyd med dem) befinner seg i samme celle, indikerer at forbudet mot å bygge bygninger og kupler over graver, som omtales i hadithene, ikke var absolutt. Dette forstås fra praksisen til enkelte Sahaba som tolket disse generelle bestemmelser på en begrenset og kontrolleret måte. (7) Her kan man tolke det slik at det i utgangspunktet, som i tilfellet med gravbesøk, ble innført et strengt forbud for å beskytte troen på en gud (tawhid), og at dette ble myklet opp i samsvar med sosiale krav, etterhvert som risikoen for avvik fra tawhid og overgang til polyteisme (shirk) avtok. Det er nemlig kjent at enkelte Sahaba, Tabi’in og Tabi’u’t-Tabi’in bygde mausoleer over graver. For eksempel lod Umar, Zainab bint Jahsh, A’isha’s bror Abdurrahman, Muhammad ibn Hanifa ibn Abbas, og Fatima, datter av Hussein, bygge mausoleer over gravene til sin bror Hasan (måtte Gud være fornøyd med dem alle). Det fortelles at Abdullah ibn Umar senere lod nedbryte bygningen over Abdurrahman’s grav. (8)
Ali al-Kari nevner at de tidlige salaf-lærerne anså det som tillatelig å bygge kupler og mausoleer over gravene til berømte sjeiker og teologer for at folk kunne besøke og hvile der.(9) Ibn al-Hummam, en hanafi-teolog, sa også at det, ifølge den foretrukne oppfatning, ikke var forbudt, men tillatelig å bygge en slik plass for å sitte og lese Koranen ved graven.(10)(11)
Med hilsen og velsignelser…
Islam i spørsmål og svar
