– Til tross for verset “Du skal ikke kunne høre de i gravene”, hvorfor blir det gitt påskrifter og hilsener til de i gravene? – Dersom hadithene om å hilsne og gi påskrifter til de døde er autentiske, hvordan kan vi da forklare motsetningen mellom dette verset og hadithene?
Vår kjære bror,
I Koranen og Hadithene finnes detaljerte beskrivelser av den avdødes tilstand fra dødens øyeblikk. De som kjenner den ene skaperen av universet og utfører gode gjerninger, vil fra dødens øyeblikk oppholde seg i høye himmelske steder.
(illiyyin),
at de aldri vil føle frykt eller sorg; mens de vantroende og undertrykkende vil tilbringe livet i et fengsel der de vil bli straffet hardt.
(siccin)
er uttrykt.
Versene som sier at Farao og hans hær vil bli utsatt for ild morgen og kveld, beskriver tilstanden til de utroende, undertrykkende og hyklerske etter døden. De troende derimot…
“som hjertene vil lengte etter, som øynene vil glede seg over”
altså
med sine materielle sanser og sine åndelige følelser
De vil leve et liv der de vil dra nytte av manifestationen av guddommelig barmherdighet.
Om en avdød person er i kontakt med det verdslige liv eller ikke, er relatert til deres tilstand. Som det fremgår av overleveringer om emnet, vil de utroende i hinsides være opptatt med sin egen straf, til den grad at Profeten sa at han hørte lyder fra noen som ble straffet i graven, og at alle bortsett fra mennesker og djevler hørte disse lydene.
(Bukhari, Cenaiz 66, 85; se også Muslim, Cennet, 17; Nasa’i, Cenaiz, 115)
Det viser styrken av straffen de blir utsatt for. Derfor vil de ikke være i stand til å kommunisere med mennesker. De troende derimot vil utvikle seg, både fysisk og åndelig,
der gravene vil bli utvidet og opplyst, og som vil bli til en hage i paradis.
vil de kunne opprettholde kontakt med verden.
På denne måten
“våre åndelige gaver”
(hilsener, de gode gjerninger som oppnås ved å lese versene)
de går til dem, og deres hellige velsignelser kommer til oss.”
(Ordene, 29. Ord, s. 698.)
Tro ikke at de som er drept i Allahs vei er døde! Nei, de lever og mottar sin tilskudd hos sin Herre.
med verset (Al-Imran 169)
“Fredelighet over dere, o troende og innbyggere i landet til de troende!”
(Muslim, Cenâiz, 104; Ibn Mâce, Cenâiz, 36) Denne hadis legger vekt på dette aspektet av de troendes liv i det hinsidige.
«De levende og de døde er ikke like. Gud lar sin stemme høres hos hvem Han vil. Du kan ikke la de i gravene høre deg!»
Vers 22 i sura 35 (Fatir) beskriver tilstanden til de utroende. Slik som deres ører er døve for sannheten og deres syn er blindet av vantroens mørke i denne verden, vil de i det hinsidige heller ikke ha tid eller mulighet til å høre eller bryte seg om noe annet enn deres egne straff.
Gelede om det er riktig å gi en avdød trøst etter gravleggingen, har teologer ulikte meninger. Noen mener at den avdøde, etter å ha blitt begravd, ikke lenger kan høre de levende, og at trøst derfor er ubrukelig og bør unngås (1). Andre mener at den avdøde i graven kan høre de levende, selv om de levende ikke kan høre ham, og at trøst derfor kan gis. De sistnevnte bruker profetens (fredesvold over ham) tale til Ahli Kalib i Badr som bevis på at de døde kan høre de levende, dersom Gud vil (2).
Imam Abu Hanifa derimot,
Han sa at det verken var påbudt eller forbudt å gi påminnelser, og at folk var frie til å gi påminnelser etter begravelsen eller ikke (3).
Imam Shafi’i derimot
Han sier at det er sunnet å gi oppmuntring etter begravelsen. Imam Ahmad ibn Hanbal er enig med al-Shafi’i. De shafiittiske teologene som anser oppmuntring som sunnet, har brukt haditser som bevis, for eksempel den om at den begravede kan høre stegene til sine kjære som går bort (4) og den om at profeten sa til de polyteistiske som ble drept i Badr (5).
Imam Malik,
“Lær dine døende å si: ‘Det er ingen gud utover Gud’.”
(6)
i hadisen
“de døde”
den
“pasienter på dødens leie”
Han sier at det er meningen at det skal være slik, og at det er uønsket å gi påminnelser til den døde etter begravelsen, fordi det ikke finnes noen bekreftet overlevering om det. (7)
Selv om det er strid om det er tillatt å gi påminnelser, finnes det overleveringer som sier at de i graven kan høre det som blir sagt til dem.
Etter slaget ved Badr ble de som døde fra Quraysh ved krigens slutt kastet ned i en brønn. Da sa Allahs budbringer til dem:
“O sønn av Filan og sønn av Filan! Har dere funnet det som Gud og Hans budbringer lovet dere, til å være sant? Jeg har funnet det som Gud lovet meg, til å være sant.”
sa. Hazrat Umar:
“O, Allahs budbringer! Hvordan henvender du deg til livløse lik?”
Da spurte han profeten:
“Dere kan ikke høre det jeg sier bedre enn dem. Det eneste er at de ikke kan svare.”
(Muslim, Paradiset, 76, 77)
befal.
Da profeten Muhammed passerte en grav, sa han til de som var med ham:
“Fred være med dere, innbyggere av troens land!..”
og har beordret dem til å hilse ved å si dette.
(Muslim, Cenaiz, 102; Abu Dawud, Cenaiz, 79; Nasa’i, Taharet, 109; Ibn Majah, Cenaiz, 36, Zuhd, 36; Muwatta’, Taharet, 28)
Siden hilsenen gis til den som forstår, betyr det at de døde kjenner dem som besøker dem. Ibn Qayyim al-Jawziyya, som er kjent som en av de mest innsiktsfulle teologene, forteller om den glede de døde føler, spesielt på fredager og lørdager, over besøk og bønner, og over gode gjerninger fra sine barn. (Ibn Qayyim al-Jawziyya, Kitâbu’r-Ruh, 10)
Versen i Surah Fatir om at de i graven ikke kan høre, tolkes, i lys av de foregående versene, som en liknelse av de utroende til de døde.
“Den blinde og den seende, mørket og lyset, skyggen og varmen er ikke like. De levende og de døde er heller ikke like. Gud lar hvem Han vil høre. Du kan ikke la dem i gravene høre.”
(35:19-22, Surah Fatir)
Når denne versen vurderes i lys av de foregående versene, er den generelle oppfatningen blant tolker at de positive eksemplene i denne sammenligningen representerer det gode, troen, de troende og de gode ting de vil oppnå; mens de negative eksemplene representerer det onde, vantro, de vantro og deres dårlige skjebne. Dette kan oppsummeres som følger:
Den troendes vei er fast, hans horisont og innsikt er klare, hans hensikt og vilje er sterke, og det han gjør er varig og nyttig; mens den vantroende er ingen ting ulik den døde, hans innsikt er lukket, hans hjerte er mørkt, og det han gjør har ingen mening og er forgjeves.
(8)
Razi
han forklarer disse eksemplene slik:
“Den som ser”
ordet “mümini”
“blind”
ordet kjetter,
“lys”
troen,
“mørket”
avsky, avskyelig
“skyggen”
komfort og ro
“varm”
angsten og den brennende feberen,
“de levende”
de troende,
“de døde”
Uttrykket er brukt for å beskrive de utroende (9). Det vil si at de er i samme situasjon som de i graven, i den forstand at de ikke kan dra nytte av det de hører og ikke kan akseptere det.
Her kan tilstanden til de utroende tolkes som at de, liksom livløse lik, ikke føler eller hører noe, og at de utroende, på grunn av mørket av vantro i sine hjerter, ikke hører din tale, O Profet, på samme måte som likene i graven ikke kan høre et menneske.
Siden de sjeler som befinner seg i det hinsidige har en tilknytning til sine graver, forstås det at hilsen og henvendelsen er rettet til sjelen, ikke til liket.
Fotnoter:
1. De som hevder at de døde ikke kan høre de levende, viser til versene: “(O, du som er sendt som budbringer!) Du kan ikke (overbringe budskapet) til de døde…” (Rûm, 30/52) og “…Du kan ikke gi de som er i gravene beskjed.” (Fâtir, 35/22) som bevis, og de omtolker profetens (S) tale til de som ble drept i slaget ved Badr som en tale til hans medfølgere, en tale med veiledning og formaninger. (el-Hapruti, Abdullâtif, Tekmile-i Tenkihu’l-Kelâm, s. 145, İst.).
2. el-Harputi, 145-146, ist. 1332; Ibnü’l-Hümâm, I, 446-447.
3. el-Ceziri, el-Fıkhu Ale’l-Mezâhibil-Erba’a, I, s. 501. Beirut, 1972.
4. Bukhari, Cenaiz, 68; Muslim, Cennet, 70-72.
5. Bukhari, Meğazi, 8; Muslim, Cennet, 76-77.
6. Muslim, Sahih, Cenâiz. l, bind II, s. 631.
7. el-Ceziri, el-Fıkhu Ale’l-Mezâhibil-Erba’a, I, s. 501. Beirut, 1972.
8. Taberî, Tefsir, XXII, 128-129.
9. Razi, Tefsir, XXVI, 16.
Med hilsen og velsignelser…
Islam i spørsmål og svar
