Vår kjære bror,
Den hellige skriftens almisser,
Vi må først leve ut den kunnskap vi har tilegnet oss i vårt eget liv, og deretter formidle denne kunnskap til andre. Vi må lære de gode og rette tingene som vi kjenner til, på den vakreste måte, til dem som ikke kjenner dem. For zakaten av kunnskap betales ved å lære kunnskap til dem som ikke kjenner den. Den som gir gode råd og forbyr det onde, må selv praktisere de gode tingene han råder til, og må selv ikke begå de onde tingene han forbyr! Ellers vil hans ord ikke ha virkning. I Koranen står det:
“Skal dere be andre om å gjøre det gode, og glemme dere selv?!”
(Al-Baqara, 2:44)
Det er uønskelig å tilegne seg kunnskap for å skryte og vise overlegenhet over andre.
Det finnes ingen annen religion som legger så stor vekt på kunnskap som islam.
I Koranen nevnes ordet “ilm” (علم) alene hundre og fem ganger. Med andre ord fra samme rot, stiger tallet til åtte hundre og femtiåtte. Videre…
“tanker, ideer, minner”
Ord som disse nevnes ofte i Koranen.
Ifølge islam er kunnskap og visdom en troendes tapte eiendom;
Den troende tar den, uansett hvor han finner den, uten å se på hvem som sier den eller hvor den kommer fra. Ursprunget til all ondskap, ja til og med avskaffelse av tro og polyteisme, er uvissenhet og uvitenhet. Den som vet hva avskaffelse av tro betyr, vil ikke bli en avskaffelse av tro. Den som vet hva polyteisme betyr, vil ikke tilkjenne andre partnere til Gud, og vil ikke tilbe andre enn Gud. Derfor står det i Koranen…
“Vær absolutt ikke en av de uvitende.”
(En’âm, 5/35)
som det er uttrykt i Koranen.
“Kun de lærde blant mine tjener frykter Gud.”
(35:28, Fâtir).
I Koranen blir alle typer kunnskap lovprist, og det er tydelig uttalt at de som vet og de som ikke vet, ikke kan være like:
“Kan de som vet og de som ikke vet, noen gang bli like?”
(Zümer, 39/9).
Islam har hevet verdien av kunnskap, forskere og de som søker kunnskap. I Koranen…
“Gud vil løfte de som tror blant dere og de som er gitt kunnskap, i rang.”
(Mücadele, 58/15) er foreslått.
Profeten Muhammed (fred og velsignelser over ham) har også sagt i sine hadisser:
“Den som begir seg ut på en reise for å tilegne seg kunnskap, vil Allah åpne himmelens porter for ham. Englene breder sine vinger på jorden av respekt og ydmykhet for den som søker kunnskap. Alt i himmelen og på jorden, ja til og med fiskene i vannet, ber Allah om barmert for den lærde. Den lærdes overlegenhet over den som tilbereder uten kunnskap er som månen på sin fuldmåne over de andre stjernene. De lærde er arvingene til profetene. Profetene etterlot seg verken gull eller sølv, de etterlot kun kunnskap som arv. Den som har tilegnet seg kunnskap, har mottatt noe stort og verdifullt.” (Abu Dawud, Ilm, 1)
.
“Den som reiser ut (fra sitt hjem eller land) for å søke kunnskap, er på Guds vei inntil han vender tilbake.”
(Tirmidhi, Ilm, 2).
“De lærde er jordens lys, og de er profetene etterfølgere. De er mine og de andre profeters arvinger.”
(Keşfü’l Hafâ, H. nr: 751).
I islam studerer man kunnskap for å vinne Guds gunst og for å handle i henhold til Guds vilje. Profeten Muhammed (fredesvold over ham) brukte dette i sine bønner;
“O Gud, la meg dra nytte av det du har lært meg; læer meg kunnskap som vil nytte meg, og øk min kunnskap.”
(Tirmidhi, Da’wat, 128);
“Jeg søker tilflukt hos Gud fra nytteløs kunnskap.”
(Tirmidhi, Da’wat, 68) pleide han å si.
Det er tydelig at kunnskap er nøkkelen til lykke i dette livet og i det hinsidige. Kunnskap er den mest dydige av alle gjerninger. I lys av de ovennevnte befalinger og ord kan det sies at islam og kunnskap er to uatskillelige ting.
Verden er jordens skur og begynnelsen på veien til Gud. For å opprettholde verdensorden finnes det en rekke prinsipper. Det er kun gjennom kunnskap at man kan regulere og forene menneskers økonomiske, sosiale, religiøse og verdslige tilstander i denne verden.
Vitenskap renser sjeler fra ødeleggende umoralitet; den opplyser menneskene og fører dem til god moral, og den lærer dem å belyse veien til det hinsidige. Vitenskap er en av Guds fuldkomne attributter. Profetene og englene æres med vitenskap. Man kommer til Guds nærvær med vitenskap. Vitenskap er i seg selv dyd.
En vis mann er den som viser den ukjente mengden den rette og sanne vei.
“Forkunn dine medmennesker de sannheter som er åpenbart for deg fra din Herre.”
(Al-Maida, 5/67)
Han følger i fotsporene til profeten, som mottok guddommelige bud.
Å skjule kunnskap:
Er lærde mennesker forpliktet til å dele sin kunnskap med andre? Med andre ord, er det å holde kunnskap skjult en fordømmelig og straffbar handling?
I Koranen er det nedskrevet verser om dette emnet, som gjelder jøder og kristne, og hvis utbredte betydning også omfatter muslimer. Imam Suyuti
“ed-Dürrü’l-Mensûr”
I sitt verk, basert på en overlevering fra Ibn Abbas, forteller han at Muaz ibn Jabal og noen andre Sahaba stilte en gruppe jødiske lærde spørsmål om visse bestemmelser i Toraen. Jødene skjulte denne informasjonen og unngikk å gi svar. Deretter ble følgende vers nedskrevet:
“De som skjuler de klare bevis og den veiledning som Vi har nedsendt i Skriften, etter at Vi har gjort dem tydelige for folket – på dem skal Gud legge sin bann, og alle som kan legge bann, skal legge bann over dem. Men de som angrer, retter seg og forklarer sannheten – dem vil Jeg tilgi. Jeg er jo den som tar imot angre og er barmhjertig.”
(Al-Baqara, 2/159-160).
Blant den kunnskap som jødene har skjult, finnes det opplysninger om stening som straff, samt profetier om komsten av profeten Muhammed (fredesvels over ham). Som det står i en vers:
“De følger den uvitne profet, den uvitne som de finner (egenskapene til) i Tora og Evangeliet som de har.”
(Al-A’raf, 7/157).
Unntaket er de som har slutte å skjule de islamske forskrifter, som har omvendt seg, som har trodd på profeten Muhammed (fred og velsignelser over ham) og rettet sin kurs, og som har forklart for menneskene det som Gud har åpenbart for sine profeter. Dersom disse har slutte å skjule de islamske forskrifter, vil Gud ta imot deres omvendelse og gi dem sin barmhjertighet og tilgivelse.
Versens budskap gjelder ikke bare Ahlu’l-Kitab; den omfatter alle som skjuler Guds vers og ikke forklarer de sharia-relaterte bestemmelsene. Dette skyldes at versets formulering, som usul-teologene sier, uttrykker en generell mening uavhengig av en spesifikk årsak.
Abu Hayyan sa: “Det er tydelig at selv om det er en spesifikke nedstigningsårsak, gjelder versets generelle mening alle som skjuler kunnskap, enten de er fra folket i Skriften eller andre. Verset omfatter alle som skjuler kunnskap som tilhører Guds religion og som trenger å bli spredt og kunngjort. Følgende hadith tolker dette verset:”
“Den som blir spurt om sin religiøse kunnskap og skjuler den av ulike grunner, vil bli rammet av et ildskudd på dommedag.”
(Ibn Majah, Mukaddimah 24; Abu Dawud, Ilm 17; Tirmidhi, Ilm 3)
Også Sahabene (profetens følgesmenn) tolket denne versen på samme måte. Det er overlevert at Abu Huraira sa:
“Jeg ville aldri ha fortalt dere en hadis, hvis det ikke hadde vært en vers i Allahs bok.”
Abu Huraira gjentok versen om de som skjuler kunnskap.
(Abu Hayyan, al-Bahr al-Muhit, I/454).
Andre teologer derimot, basert på ovennevnte vers, mener at det er ulovlig å ta betalt for å lese Koranen, av frykt for at det kan føre til at kunnskapen holdes skjult. Ifølge dem befaler verset åpenhet, spredning og ikke skjuling av læren. Man tar ingen betaling for en handling som er en plikt, som for eksempel bønn. Man har ingen rett til betaling for å ha bodd, da bønn er en tilbedelse for å nærme seg Gud. Derfor er det ulovlig å ta betaling for å lære bønnen.
Senere teologer (Müteahhirûn) mente imidlertid at religiøse plikter og studier ville bli forsømt, religiøse budskap ikke ville bli spredt, og kunnskap gradvis ville forsvinne dersom ingen lønn eller honorar ble mottatt. Derfor uttalte de at de som var involvert i undervisning, utdanning og formidling av religiøse kunnskaper, kunne motta betaling for disse tjenestene.
Med hilsen og velsignelser…
Islam i spørsmål og svar
