– Gud visste at Satan ville oppføre seg slik før Han skapte ham. Han visste også hva Adam ville gjøre da Han skapte ham. Men Gud kunne jo, om Han ville, ha skapt alle mennesker som troende eller direkte til paradis. Eller Han kunne ha latt dem komme direkte til paradis uten prøvelser. Hans makt er uendelig.
– Til slutt vil de som skal til helvete, plage skaperen. Vi selv plages, så kan ikke den som skapte oss, med sin store barmherdighet, bli lei? Hva er visdommen bak dette?
– Han ville jo ikke ha skapt helvete hvis han hadde kunnet, men han kunne ha gitt en mindre straff. Dere sier at det er bedre å eksistere i helvete enn å ikke eksistere, så hvorfor ville de i helvete ønske å slutte å eksistere?
– Jeg skjønner det ikke. For de vil jo ikke være bevisste av det når de er borte. Hvorfor skulle evig lidelse og smerte være bedre?
– Er det en synd å stille spørsmål ved ting som dette, hvis vi ikke forstår visdommen bak dem?
Vår kjære bror,
– Gud tydeligvis
at han ville fylle helvete med mennesker og djevler
har gitt beskjed.
(As-Sajdah, 32/13)
Guds uendelige barmherdighet eksisterer side om side med hans uendelige rettferdighet. Mens den uendelige barmherdighet kan sees som et middel til å føre alle til paradis, innebærer den uendelige rettferdighet straff for de onde i helvete.
– Dersom det ikke var prøver og utfordringer, ville gode og onde, undertrykkere og undertrykte, blitt behandlet likt. En elev som ikke kunne lese eller skrive, ville blitt satt på lik linje med en elev som hadde fullført en fakultet i statsvitenskap. De som arbeidet og de som ikke arbeidet, tyver og eiere ville blitt behandlet likt, og både de vellykkede og de ulykkelige ville motta samme belønning.
Dette er en situasion som er uforenlig med rettferdighet. Hvem av oss ville være villig til å dele belønningen likt med en tyv og en morder som har plyndret huset vårt og drept broren vår?
Kan det finnes noe mer styggt enn å ønske at Gud skal godta noe som vi selv ikke godtar?
Allahs
manifestasjonene av de tusen og en navn
den som nekter, er 124.000
sin profet,
104 hellige
hans bok
som benekter, som benekter alt han har gjort i sitt liv
som er utakknøttliger mot sine goder
, til seg selv
som anser opprør som en dyd
, til sine mange tjener
de undertrykkende tyranner, de brutale, de morderiske, de hedninger
Kan det finnes noe mer samvittighetsløst enn å be ham plassere deg i paradis sammen med de troende tjenerne som adlyder ham?
– For å hindre slike urettferdigheter, og i stedet belønne de lydige og straffe de ulydige, ble himmel og helvete skapt. Himmel er et sted av evig barmhjertighet, mens helvete er et sted av rettferdighet.
“Er den troende lik den som har gått vill? Disse er selvsagt ikke like.”
(As-Sajdah, 32/18),
“Vi har aldri sett muslimer begå forbrytelser”
(ikke-troende)
kan vi gjøre det slik? Hva skjer med deg, hvordan?
(slik en)
er det du som dømmer?”
(Pen, 68/35-36)
I verset og lignende verser som dette, indikerer man at helvete er et sted for rettferdighet.
– Det er nyttig å se på disse uttalelser av Bediüzzaman Hazretleri i denne forbindelse:
“Helvetes eksistens og dens intense straff er ikke i strid med ubegrenset barmhjertighet, sann rettferdighet og uforfalsket, balansert visdom. Kanskje barmhjertighet, rettferdighet og visdom krever dens eksistens. Fordi, hvordan…”
Å straffe en tyrann som har krenket rettene til tusen uskyldige, og å drepe et monster som har revet hundre uskyldige dyr i stykker, er tusen ganger mer barmhjertig mot de undertrykte i rettferdighetens navn.
Og å tilgi den onde og slippe løs monse, er hundre ganger mer ondskjepne mot hundre uskyldige, i motsetning til én gang godhet mot én uskyldig.“På samme måte er den absolute kjetter som havner i helvete, en kjetter som med sin vantro begår en krenkelse av rettene til de guddommelige navn ved å benekte dem, og som med sin vantro begår en krenkelse av rettene til de skapninger som vitner om disse navn ved å benekte deres vitnesbyrd, og som med sin vantro begår en krenkelse av rettene til skapningene ved å benekte deres høye, lovprisende plikter overfor disse navn, og som med sin vantro begår en krenkelse av rettene til den guddommelige Herredom, som er formålet med skapningen, årsaken til dens eksistens og fortsettelse, ved å benekte deres tilbedelse og speiling av disse navn, en så stor forbrytelse, en slik undertrykkelse, at den ikke lenger er tilgivelig.”
Gud tilgir aldri at det skal bli satt andre guder ved Hans side.
Han vil fortjene truslene i verset. Ikke å kaste ham i helvete ville være en ubegrenset medfølelse mot ubegrenset medfølelsøse saksøker som har hatt sine rettigheter krenket, i motsetning til en ubegrenset medfølelse. Disse saksøkerne vil absolutt ha helvetes eksistens, akkurat som de vil ha ære, majestet og perfekt kraft.
(Moses’ stav, s. 48)
– “Å bli tilintetgjort ved å bli i helvete for evig”
Bediuzzaman Said Nursi har beskrevet sammenhengen og sammenligningen slik:
“Mennesket (…) lengter etter et evig liv i en evig verden, akkurat som det lengter etter et midlertidig liv i denne verden, og det lengter etter det med en kjærlighetens intensitet (…) Og det har slike lengsler og ønsker at ingenting annet enn evig lykke kan tilfredsstille dem. Som det nevnes i Ord nummer ti, spurte jeg en gang – i min barndom – min fantasi:
“Ønsker du å leve i en million år og herske over verden, men deretter falle ned i ingenting og tomhet? Eller foretrekker du en evig, men ydmyk og slitende tilværelse?”
sa jeg. Jeg så at han begjæret det andre og forlot det første.
“åh”
tok.
“Jeg vil ha evig liv, selv om det betyr helvete.”
sa han.
(Stråling, s. 222, 223)
Dette er hva vi forstår av denne uttalelsen:
a)
I menneskets natur/tilknyttet menneskets natur
“Ønsket om evig kjærlighet”
Den finnes. Mennesket er villig til å lide enhver form for vansker for denne kjærlighetens skyld, dersom det kan lytte til stemmen av sin natur/samvittighet. Ja, selv til helvete er det villig til å gå for “evighetens” skyld.
b)
Dette er en instinktiv følelse som finnes i mennesket. Men mennesket har også andre følelser. For eksempel er det å flykte fra straf, tortur og lidelser også en viktig følelse.
«Den dagen skal hver enkelt se på det han har gjort, og den som er vantroende,
‘Jeg ønska jeg var jord.’
vil han si.”
(Nebe’, 78/40)
I verset som inneholder denne oversettelsen, vises det til denne følelsen hos mennesket. I tilfelle av en konflikt mellom disse to følelsene, vil den dominerende følelsens dom gjelde. I den tidsperioden som Bediüzzaman refererer til i sin sammenligning, var hans drøm…
“overlevelsesinstinkt”
Han satte det over alt annet og ønsket å eksistere, selv i helvete. Det er det vi til tider tar hensyn til.
c)
Det er ingen som ikke har hørt historiene om Ferhat og Shirin, Kerem og Aslı, og Mem og Zin. Det virker som om kjærlighet, en følelse med et stort potensial i mennesket, kan overvinne alle andre følelser og styre sitt eget spill når den fungerer på en sterk måte.
Det betyr at Bediüzzaman Hazretlerinin nevnte sammenligning innebærer en uttrykksform for denne innfødte sannheten.
d)
En uomtvistelig sannhet i dag er at ingen, generelt sett, foretrekker dødsstraff fremfor livstidsstraff, selv om det er vanskelig. Familien til dødsdømte som har fått sin straff omgjort til livstid, feirer dette som en stor seier.
Dette eksemplet viser også at hos mennesker
“Eternell kjærlighet”
er et bevis på hvor sterk den er.
e)
Noen mennesker begår selvmord av eget frie valg, de utrydder seg selv. Fordi de mener at det er bedre å slutte å eksistere enn å leve videre og tåle uutholdelige lidelser. Selvmordstanken hos et menneske er – som vi har nevnt ovenfor – selve følelsen av å ville unnslippe disse lidelsene. Men ingen kan benekte at ingen normale mennesker godkjenner slik selvmord.
Så det er her.
“Eternell kjærlighet”
med den evige følelsen av å eksistere,
“flukt fra problemer”
Det er en konflikt mellom følelsene. Hos den som begår selvmord, veier følelsen av å “flykte fra vanskeligheter” tyngre enn hos andre mennesker.
“Eternell kjærlighet”
Ønsket veier tyngst. Derfor disse
“at selvmord er galt, uansett omstendigheter”
de tenker.
f)
Alle forklaringer tyder på at mennesket har en følelse som foretrekker evig eksistens, selv i helvete, fremfor å bli tilintetgjort. Men det er slik at følelser hos mennesket ikke alltid fungerer korrekt. Derfor velger man av og til en kobberstang verdt fem øre fremfor en original diamantstang.
“De som foretrekker dette jordiske liv fremfor det hinsidige.”
(Ibrahim, 14/3)
Versene indikerer at det i enkelte tilfeller forekommer at enkelte troende (til tross for sin tro) og enkelte lærde (til tross for sin fulde kunnskap om det hinsidige) slutter seg til villfarelse, bevisst og frivillig velger det verdslige liv fremfor religion og det hinsidige, liksom man velger en fem-pennies-flaske fremfor en diamant som man kjenner, kjenner verdien av og har funnet; de foretrekker et liv i synd fremfor religiøse følelser og skryter med sin ugudelighet.
(se stråling, s. 724)
Klikk her for mer informasjon:
– Ville vi alle ha vært i paradis hvis Satan aldri hadde blitt skapt?
– Hvorfor prøver Gud, som er uendelig barmhjertig, sine tjener med prøvelser for å oppnå paradis?
– Gud visste at menneskene ville svikte og bli overmannet av sine egne begjæringer og av Satan…
Med hilsen og velsignelser…
Islam i spørsmål og svar
