Kan vi aldri nå det nivået som Sahaberne hadde?

Vår kjære bror,

Mennesker bestemmer ikke sin egen tid. Den tiden Gud har bestemt for oss, er den beste for oss. For å leve i Sahabernes tid betyr ikke automatisk at vi ville blitt Sahaber, og det kan det heller ikke. Er det noen garanti for at vi ville ha hatt tålmodighet og dødd i tro, som Yasir-familien, hvis vi hadde levd i deres tid og blitt splittet i to ved å bli skåret i to fra føttene?

At profeten (fred og velsignelser over ham) nevner og roser visse personer som vil komme i den siste tid, er for å rette oppmerksomheten mot de forferdelige prøvelser i den siste tid og for å rose dem som bevarer sin tro i disse prøvelser. Det å overgå Sahaberne (profetens medfølgere) gjelder imidlertid visse spesielle dydder. I generelle dydder kan Sahaberne ikke overgås.

Når det gjelder hvorfor man ikke kan nå Sahabernes fulde dyd:

Ja, man kan ikke måle seg med dem i forhold til å ha samlet seg med Rasulullah. For Rasulullahs (s.a.v.) profetiske samtaler bærer en egenskap som ingen profet er uten. Rasulullahs samtaler er en eliksir. Den som lytter til disse samtaler i ett minutt og mottar dem, forvandles av dette eliksiret.(1) Han blir en Sahabe. Han blir som diamant fra kull. Han mottar lysene av sannhet som man ellers ville ha tjent seg til gjennom årevis av andektig vandring. Han farges med lyset fra profetens sol. For hver samtale har en farge som slår an.

De som var med å utbrede profetens budskap, de som var hans disipler, har mottatt en åndelig stempel, en åndelig merking, som følge av deres nærhet til profeten og hans profetiske rolle. Denne åndelige stemplingen, i den grad og med den karakter som den hadde, kan ikke oppnås etter profetens tid. Selv om de som kom etter var troende og muslimer, kan de ikke oppnå den samme stemplingen. (2) De kan ikke nå det spesielle nivå av dyd som de oppnådde.

Dessuten reflekterte profetens (fred og velsignelser over ham) samvær i deres hjerter, og den Solen, uten hinder, trenger inn i dem, i deres hjerter, i deres andelige latifater. Her er det to sider: den ene som reflekterer, den andre som manifesterer refleksjonen i seg selv. Egenskapene til det reflekterende har gått over til speilet og dets speiling. Med den Solen av profetiet ble de også en slags soler, stjerner som lyses opp av profetens sol, lys av sannheten. Gjennom dette speiling, denne speilbildet, ved å vende ansiktet mot ham og følge ham, og med det største lys av profetiet, har de hellige følgesvenner nådd de høyeste grader.

Etter profetens (fred og velsignelser over ham) død, har enkelte, som Jalaluddin Suyuti, sett profeten i våken tilstand og snakket med ham. Men disse samtalene skjedde ikke i kraft av profetiet, men i kraft av hans andelige autoritet (Wilayat-i Ahmadi). Profeten viste seg for dem i kraft av sin andelige autoritet. For med profetens død opphørte åpenbaringen og profetiet. Etter hans død er det umulig å se ham i kraft av profetiet, og det er umulig å bli en Sahaba (profetens følgesvenn).

Derfor er forskjellen mellom å samtale med en profet og å samtale med en hellig person like stor som forskjellen i grad mellom profetiet og helligdom.

Den fremragende statusen til profetens (fred og velsignelser over ham) medlemmere ble beskrevet av as-Sanani (1059-1182), en av de store lærde blant zaydittene, fra flere vinkler, som følger:

Det er profeten Muhammed (fred og velsignelser over ham) som i haditser har kunngjort at hans egen tid var den beste tidsalder (karn). De som omtales i disse og lignende haditser, er de som levde i profeten Muhammeds tid og som var samfunnet, ummet, som var organisert som lemmer på en kropp, som hjulene i en fabrikk, spesielt rundt ham. De som kom etter, fulgte de som var med ham. Og disse ble i sin tur fulgt av andre. (3)

De fleste teologer mener at de enkelte Sahaba var overlegne. Andre mener at Sahaba som gruppe var mer verdifulle enn andre medlemmer av ummeten i andre århundrer. De som deltok i Badr og Hudaybiyya er mer verdifulle enn de som kom etter dem, uansett om de var Sahaba eller ei. Ifølge den andre oppfatningen var Sahaba som gruppe mer verdifulle enn alle som kom etter dem. (4)

Det fremgår herav at islamske teologer, hadis-eksperter, kommentatorer og exegeter er enige i de gode egenskapene til Sahaba fra et teologiske synspunkt. (5)

Omgivelsens innflytelse på menneskers oppdragelse er enorm. Sahaberne, profetens (s.a.w.) medarbeidere, var stort sett på det høyeste nivå av moral og dydt. Dette skyldes den store revolusjon som fant sted på den tid; med islams revolusjon ble all skjønnhet av det gode og rette åpenbart (6), og all ondskap og falskhet ble tydelig eksponert. Dette var mulig ved en klar og tydelig separasjon mellom det gode og rette på den ene side, og ondskap og falskhet på den andre. På den ene side profeten, på den andre side Faraoen av ummeten, Abu Djahil, og de som hevdet å være profeter; på den ene side uendelig medfølelse og barmherdighet, på den andre side den grusomhet (7) og brutalitet som tillot dem å begrave sin egen datter uten medfølelse eller blikk; på den ene side profeten (s.a.w.) og hans medarbeidere på det høyeste nivå av dydt, på den andre side de ugudelige lederne i all sin skammelighet og de polyteistiske i den ytterste dypelse.

I en slik situertion søkte de uovertrufne Sahaber, med sin uovertrufne moralske højde, selvfølgelig til Rasulullah, som var forkjemperen og det vakreste eksemplet på rettferdighet, godhet og sannhet. De ble farget med hans farge. Fordi det er det eneste man kan gjøre i en slik atmosfære.

I en hadis beskriver Rasulullah (s.a.w.) noe ved å bruke en metafor basert på visse egenskaper av den fysiske verden: Fra Abu Musa (r.a.): Rasulullah (s.a.w.) sa:

(8)

Med hilsen og velsignelser…

Islam i spørsmål og svar