Vår kjære bror,
Vesvese
Det er en del av vår natur og skapning. Det kommer uventet og ubevisst; iblant plager det oss, iblant vekker det oss, advarer oss. Noen ganger kommer det i forbindelse med tro og overbevisning; og det planter tvil i oss. Det leder oss til å undersøke og finne sannheten. Noen ganger kommer det midt i bønn, i form av en urelatert minne som forstyrrer oss; det ødelegger vår ro og ydmykhet i bønn. Noen ganger kommer det i forbindelse med bønn, i form av en følelse av at noe er manglende; og vi faller i troen på at det er en mangel i vår bønn. Noen ganger kommer det under vaskingen, og vi tror at det er et tørt sted på våre lemmer og vasker dem uendelig. Noen ganger kommer det i form av en overdreven bekymring for renslighet; og vi undersøker uendelig våre klær, de steder vi sitter og står.
Det er mulig å komme med flere eksempler. Men la oss være trygge på én ting: Mennesker er ikke fri for tvangstanker; tvangstanker eksisterer ikke uten mennesker. For vi er jo ingen engler! Vi lever i en verden av prøvelser. Vi har problemer med djevelen.
Å tvile på ting som ikke er tvilsomme og å gjøre dette til en sykdom, er en form for overdreven tvangstanke, altså en overdreven følsomhet. La oss ikke gi rom og mulighet for slik overdreven tvangstanke; la oss ikke gi den etter. Overdreven tvangstanke er en fullstendig sykdom. Men denne sykdommen er kurabelig. Ja, på en måte er behandlingen i våre egne hender, i vår egen ytelse. Üstad Bedîüzzaman Hazretleri forklarer i sin 21. tale hvordan en slik overdreven tvangstanke kan behandles. Om denne graden av tvangstanke sier Bedîüzzaman Hazretleri i én setning:
”
(Vesvese)
Jo mer du gir det betydning, desto mer vokser det; gir du det ingen betydning, dør det. Se du på det med store øyne, vokser det; ser du på det med små øyne, krymper det.”
1
Det vil si, behandlingen av ekstrem tvangstanke ligger i våre egne hender, i vår egen tilnærming. I slike tilfeller, når tvangstanken er forstyrrende, skal vi anse de grunnleggende retningslinjer i vår religion som tilstrekkelige og stille vår tvangstanke. For eksempel, når vi går inn i toalettet, skal vi samle oss, rulle opp bena og ermene, og være forsiktige med å unngå sprut når vi bruker vannet; da skal hjertet vårt anse dette som tilstrekkelig. Hvis det ikke anser det som tilstrekkelig, hvis det krever mer pedanteri, skal vi ikke lytte til det, vi skal ikke bry oss. Vi skal ikke gi det betydning, slik at det ikke vokser. Vi skal ikke forstørre det, slik at det ikke vokser.
Det samme gjelder for bønn. Under bønn kan tvil og indre bekymringer dukke opp angående antall rek’at. Akkurat når vi skal si “As-Salām ʿalaykum”, kan tvilen melde seg: Har jeg utført fire rek’at eller tre? Å nei! Er min bønn ugyldig eller gyldig? Men i de fleste tilfeller er bønnen fullstendig. Hvis vi ofte opplever slike tvil, skal vi ikke bryte oss om dem, men si “As-Salām ʿalaykum” og anta at bønnen er fullstendig. Vi må ikke la disse tvilene bli en sykdom. Hvis vi bare opplever en slik tvil en gang eller sjelden, tenker vi det over, og hvis vi ikke kan bestemme oss, antar vi at vi har utført tre rek’at – fordi det er sikkert – og utfører en rek’at til og gjør sehiv-sajda.
En person holdes ikke ansvarlig for de tankene og bekymringene som kommer til sinne og hjerte, og har heller ingen plikt i den forbindelse. Bare når disse tankene og bekymringene negativt påvirker tro og handling, er det skadelig.
Fotnoter:
1. Bedîüzzaman, Risale-i Nur, s. 248.
Klikk her for mer informasjon:
Kan du forklare hva tvangstanker er og gi meg informasjon om årsakene?
Med hilsen og velsignelser…
Islam i spørsmål og svar
