Vår kjære bror,
Profeten Abraham (as),
I Koranen, Allah Teâlâ’nın
“Halil”
/
“venn”
som han omtalte som
de med fast vilje
profeten som er på det nivået.
Noahs (as) barn og barnebarna bosatte seg først i Irak og grunnla byen Babylon i nærheten av Eufrat. Senere skilte en gruppe av de som bosatte seg der seg og bosatte seg ved Tigris –
i dag i omgivelsene til byen Mosul
– De hadde bygget byen Ninive. Nabt-folket, som var innfødte i Babylon, snakket syrsk og hadde Babylon som sin hovedstad. I det assyriske riket, som oppstod i Ninive, var Ninive hovedstaden, og Babylon ble underlagt deres herredømme. Etter en tid i Babylon tok kaldéerne vare på vitenskapen og kulturen til Nabt-folket, som var under assyrisk herredømme.
Babylonerne trodde ikke på én Gud, men tilba idols og stjerner. De anså idols og stjerner som symboler på sjeler. Deres tro på…
“Sabianisme”
Det kalles Sabisme. Sabismen starter med tilbedelse av ånder og engler, og utvikler seg gradvis til tilbedelse av stjerner, måne, sol og til slutt av avgudsbilder som er laget i deres navn. I Babylon fantes det templer der avgudsbilder ble laget og tilbedt. Derfor var det til og med en avgudsbildertempelminister i statens administrasjon.
Dette er Gud, som skapte et samfunn som er fritt for tro og langt fra sivilisasjon.
Han sendte Abraham (as) til folket i Babylon. “Abraham”
betydningen av ordet
“menighetsfar”
Det vil si. Som det er sagt, er Abraham (as) faren til profetene som kom etter ham.
Hans/Hennes menighet
“Guds venn”
som betyr
“Halilullah”
Ibrahim (as), som hadde denne tittelen,
“De med fast vilje”
er en av de store profetene.
“De med fast vilje”
mens andre profeter oppnådde sitt mål/sin hensikt
Noa (as), Moses (as), Jesus (as) og Muhammed (asm)
) er. Profeten Ibrahim (as)’
“Halilullah”
Han fikk sitt tilnavn på grunn av sin kjærlighet til og hengivenhet til Gud. Ifølge en overlevering var Abraham (as) svært velvillig mot menneskene og ba aldri om noe fra dem.
“Halilullah”
har blitt omtalt som.
Fortellingene om Abraham (as)’s slekt er ulike. Men alle fortellingene…
Sâm, sønn av Nuh
Han inngikk et forbund da han kom dit. Hans fars navn var Tarih, og hans kallenavn var Âzerî.
Ifølge muslimske historikere, etter at profeter og astrologer hadde sagt at et barn ved navn Ibrahim, som ville bli født i regionen det året, ville endre folkets religion og avskaffe Nimrods styre, eller ifølge en annen beretning, etter at han selv hadde hatt en drøm om dette, samlet Nimrod de gravide kvinnene på ett sted og beordret at alle mannlige barn som ble født, skulle drepes, og at mennene skulle skilles fra sine koner.
Deretter tok Âzer sin kone, som var gravid med Ibrahim, til byen Ur, som ligger mellom Kufa og Basra, eller til et sted som heter Verkâ, og skjulte henne i en hule. Ibrahim ble født i denne hulen.
(Sa’lebî, s. 72-74; Taberî, I, 234-235)
Ibrahim, som omtales i detalj i Koranen
(se Shura, 42/13)
Han har fremmet sine argumenter for Guds evige eksistens og enhet.
En kveld spurte Abraham sin far om hva han så og om disse tingene hadde en skaper. Han mente at de måtte ha en Herre; da han så stjernene, månen og solen, sa han om hver av dem: “Dette er min Herre”. Men da de snart slokket, sa han: “Jeg elsker ikke dem som slokker og forsvinner”, og uttalte dermed at ingen av dem kunne være Gud. “Jeg har vendt mitt ansikt til Ham som skapte himlene og jorden, som en monoteist, og jeg er ikke blant de som tilber flere guder,” sa han og vendte seg til den ene Gud. Hans Herre sa til Abraham:
“Bli muslim!”
når han/hun sa
, “Jeg har overgitt meg til Herren av alle verdener.”
(se vers 131 i sura Al-Baqara, 2:131)
og dermed takket han ja til invitasjonen.
Imidlertid,
“Vi hadde jo gitt Abraham innsikt og visdom før, og vi kjente ham godt.”
(21:51)
Som verset indikerer, var Abraham på rett vei selv før profetiet. Abraham, fredelig vær med ham, sa til stjernene, månen og solen:
“Min Gud”
Han sier det ikke fordi han selv tror på det, men for å tale på en måte som andre kan forstå, og for å få dem til å innse feilene sine.
“Hvis det var umulig for Gud å eksistere, ville han ikke eksistere, derfor liker jeg ikke de som er umulige.”
Han sa det ironisk, i et forsøk på å lære dem en leksjon.
Det som ble gitt til profeten Noah, ble også anbefalt til profeten Abraham, og han ble gitt skrifter.
(53:36-37, An-Najm; 87:19, Al-A’la)
Muslimske historikere rapporterer at ti sider ble nedskrevet til profeten Abraham, og at disse besto av allegorier.
(Taberî, 1, 313; se Diyanet İslam Ans., Ibrahim md.)
Navnet til profeten Abraham (as) nevnes i tjuefem sureer i Koranen.
seksogtjue
Han nevnes mange ganger. I Koranen omtales profeten Abraham (as) med ulike navn og attributter, og han omtales med lov. Noen av attributtene som nevnes i Koranen er:
Å nei!
(som sukker mye),
Halim, Munib
(som søker tilflukt hos Gud),
Hanif, Kanit
(som tjener Gud)
,
Şakir.
Profeten Muhammed (fred og velsignelser over ham) sa om de gode egenskapene til profet Abraham (fred og velsignelser over ham):
“Den som blir kledd i klær først på dommedag, er Ibrahim (as).”
(Bukhari, Enbiyâ, 8).
“En natt kom to engler til meg i drømmen min, som alltid pleide å komme.”
(Gabriel og Mikael)
kom. Vi gikk sammen med dem, og til slutt kom vi til en lang mann.
(som stiger opp mot himmelen)
Jeg kunne nesten ikke se hodet hans på grunn av hans store høyde. Det var Ibrahim (as)…”
(Bukhari, Enbiyâ, 8).
Ibrahim (as) forklarte det babylonske folket i lang tid om den sanne religion, om verden, om hinsidan, om livet, døden og oppstandelsen; han forklarte dette nøye og grundig, spesielt til sin nærmeste, sin far. Men først og fremst til sin far…
Âzer
Folket, som bestod av hans familie, hadde nektet å tro på Abraham (as) og benektet ham. Abraham (as) ble ikke sint på sin far for denne handlingen, og han ble heller ikke vred på ham. Han ba til og med Gud om barmherdighet for ham og sa til sin far:
“Fred over deg! Jeg vil be min Herre om tilgivelse for deg, for Han er barmhjertig mot meg.”
(Maryam, 19/47).
Deretter forlot Abraham (as) sitt fars hus og dro bort fra det sted.
Ibrahim (as), som gjentatte ganger hadde fortalt sitt folk at avgudene ikke kunne gi dem noe nytte, og at kun den Høyeste Gud besa de overlegne kvaliteter, gikk straks til Nimrod da han så at hans folk ikke trodde på ham. Nimrod, hvis navn ikke nevnes i Koranen og som på den tiden var leder for sitt folk, anså seg selv som en gud på grunn av sin rikdom og sin makt.
Ibrahim (as) fortalte Nemrud om sin tro på Gud. Men Nemrud avviste dette og begjænte en diskusjon med Ibrahim (as) om hans Gud. Da Ibrahim (as) sa at Gud både levendegjorde og drepte, hevdet Nemrud at han selv hadde makt til å gjøre det. For å bevise dette, lot Nemrud to menn bli brakt frem, drepte den ene og lot den andre gå; dermed viste han at han var i stand til å drepe og levendegjøre. Da sa Ibrahim (as):
“Gud lar solen stige opp fra øst, kan du få den til å stige opp fra vest?”
(Al-Baqara, 2:258)
Da ble Nimrod overrasket.
En gang, på en helligdag, kom folket, som nektet å akseptere troen på Gud, som vanlig til templet med mat, plasserte den foran gudene sine og dro deretter til underholdningsstedene. De ville også ta med Ibrahim (as), men han ble hjemme med den begrunnelse at han var syk. Da de dro til underholdningsstedene, gikk han inn i templet og ødela alle gudene, bortsett fra den største, som han lot stå intakt slik at de kunne tilbe den.
Etter at feiringen av høytiden var over, kom folket som vanlig til tempelet for å spise, men da de så at tempelet var i ruiner, antok de at det var Abraham (as) som hadde ødelagt gudene. De kalte på Abraham (as) og stillet ham følgende spørsmål:
– “Ibrahim! Var det du som gjorde dette med våre guder?”
Profeten Abraham (as) svarte på dette spørsmålet
– “Kanskje det er de store som har gjort det. Spør dem, hvis du kan snakke med dem!”
svarte han.
(Enbiyâ, 21/62-63).
Da folket innrømmet at gudene var livløse og ikke kunne tale, ropte Abraham (as) ut sin tro på en gud, og sa:
– “Hvorfor tilber dere andre guder enn Gud, guder som ikke kan skade eller nytte dere? Vei dere og ve den dere tilber, som dere har forlatt Gud for! Vil dere aldri bli klokere?”
(Enbiyâ, 21/66-67).
Ibrahim (as)’ forsvar var nok til at de onde mente han var skyldig. Nemrud, lederen for de onde, foreslo at Ibrahim (as) skulle straffes med døden eller ved å bli brent, og til slutt ble det besluttet at han skulle brennes i ild. Da flammen av den forberedte ild var på sitt mest intense og varme, kastet de Ibrahim (as) inn i ilden med en katapult. Men Gud, eieren av ilden og alt annet, gav ilden følgende ordre:
“Å, ild! Vær kjølig og skadevoll for Abraham!”
(En-Nabiya, 21/69).
Dermed ble Abraham (as) reddet fra ilden. På den tiden var det bare én person som trodde på Abraham (as), og det var Lot (as).
Profeten Muhammed (fred og velsignelser over ham) sa:
“Ibrahim aleyhisselâm sa bare tre ganger
(ved å tolke det til en annen mening)
har lyge. Disse to er for Allah, den Ædeleste og Høyeste, hans vesen og hans vilje: Den ene
(til avgudsdyrkere)
‘Jeg er syk,’ sa den ene, og den andre sa: ‘Kanskje den største av gudene har gjort dette.’ Og om den tredje sa Profeten: ‘En dag kom Abraham og hans hustru Sara til en ondskapsfull tyrann…’
(Bukhari, Enbiya, 8).
Fortellingen fortsetter slik: Abraham (as) reiste med sin hustru Sara, som var hans fetters datter, mot Egypt, og de kom til byen “Erdün”. En interessant hendelse fant sted mellom dem og kongen av byen. Abu Huraira overleverte dette fra Profeten (sas). Profeten (sas) fortalte:
“Ibrahim (as) og hans hustru Sara kom til en by. I den byen var det en konge eller en tyrannisk hersker. Til denne tyrannen sa han:”
– “Ibrahim kom inn i byen med en vakker kvinne ved sin side,” ble det meldt. Kongen:
– “O Ibrahim! Hvem er kvinnen ved din side, og hvem tilhører hun?” spurte han. Ibrahim (as):
– “(Din) er min bror,” sa han. Deretter vendte han seg til Sâre og sa:
– “Ikke la meg bli stemt til løgner, jeg har jo sagt til dem at du er min søster. Jeg sverger ved Gud at det ikke finnes noen annen som tror på Gud på jorden, bortsett fra meg og deg.” sa hun. Da Sára kom til kongen, forsøkte kongen å skade henne. Sára reiste seg, utførte rituelle vaskelser, og begynte å be. Deretter ba hun slik:
– “O Gud! Dersom jeg har trodd på deg og din profet, dersom jeg har bevart min kyskhet for min ektemann (og det har jeg gjort til nå), så send ikke denne vantroende over meg.” Kongens pust ble borte; han begynte å slå med føttene i bakken. Derpå sa Sâre:
– “Gud, dersom denne mannen dør, skal det sies at denne kvinnen drepte ham,” bad hun. Da følte mannen seg lettet. Dette skjedde tre ganger. Derpå sa kongen til de rundt seg:
– “Dere har sendt djevelen mot meg. Send denne kvinnen til Abraham (as). Og gi Hagar til Sara,” sa han. Derpå kom Sara til Abraham (as) og fortalte ham (om hendelsen) og sa:
– “Forstår du! Gud har ydmyket den ulydige; og han har gitt meg en tjernisse som tjener.” sa han.
(Bukhari, Buyu, 100; Hiba, 36)
.
Etter at Abraham (as) forlot det landet, reiste han til mange steder. Til slutt slo han seg ned i Syria. Der økte antall tilhengere av ham dag for dag. Den gruppen som trodde på Abraham (as) ble kalt…
“Ibrahim-folket”
ble navngitt.
Da Abraham (as) var på vei bort fra Babylon, husket han å be Gud om tilgivelse for sin far, og han bønnfalt Gud om tilgivelse for sin far slik:
“Tilgi også min far! For han er en av de perverterte.”
(As-Sju’ara, 26/86).
Ibrahim (as) visste at man ikke burde be for de utroende, selv om det var hans egen far, men han gjorde det på grunn av et løfte han hadde gitt da han forlot sitt hjemland. Ibrahims (as) bønn ble ikke innvilget, og dette er beskrevet i verset:
“Det er ikke verdig for profetene og de troende å be om tilgivelse for de som er tilbedere av avguder, selv om de er slektninger, etter at det har blitt klart at de tilhører helvete.”
(Al-Tawbah, 9/113).
Ibrahim (as) tilbrakte resten av sitt liv sammen med Lut (as), Ismail (as) og Isak (as). Om dem sier Allahu Teâlâ:
“Vi gjorde dem til ledere som veiledet folk på rett vei, og vi åpenbarte for dem at de skulle utføre gode gjerninger, be og gi til de fattige. De var de som tjente oss.”
(Enbiyâ, 21/73).
Gud gav Abraham (as) også en bok på ti sider. Etter å ha levd et langt liv, reiste han til Egypt mot slutten av sitt liv. Da Abraham (as) døde, ble han – ifølge sterke overleveranser – begravet i Halilü’r-rahman, nær Jerusalem.
Hanifisme:
Ibrahim (as)’s religion var basert på monoteisme (troen på én Gud). Men med tiden ble denne troen glemt, og hedendommen hadde spredt seg fullstendig blant araberne. Til tross for dette var det fremdeles spor av monoteistisk tro hos enkelte. Disse ble…
“Hanif”
ble det sagt.
Hanif,
betegner en person som er fri fra det falske, vender seg mot det sanne og bekjenner en Gud i henhold til troen på enhet (Tawhid). Dette står også i Koranen.
“hanif”
Ordet “Hanif” forekommer flere steder. Ordet “Hanif” brukes oftest i betydningen av en tjener som tilber Gud på en ren og uimotståelig måte, som profeten Abraham (as).
I versene om Hanifisme finner vi følgende uttrykk:
“Og vend ditt ansikt mot religionen i ren tro, og vær ikke blant dem som tilkaller andre til å dele i guddommen sammen med Gud!”
(Jonas 10/105)
“Deretter åpenbarte Vi deg (Muhammad): Følg den religion som Abraham, den rene, den som ikke var en av de som tilba andre guder, fulgte.”
(Nahl, 16/123).
I det arabiske samfunnet før islam tilhørte personer som Varaka ibn Naufal, Abdullah ibn Jahsh, Osman ibn Huwayris, Zayd ibn Amr og Quss ibn Saida gruppen av hanifene. Disse personene anså det som avskyelig å bøye seg for og bedle til avgudsbilder, som var livløse, stumme og udekompetente. (se)
Mefail HlZLl, Den omfattende islamiske encyklopedi, Ibrahim (artikkel).
Med hilsen og velsignelser…
Islam i spørsmål og svar
