Kan du gi meg informasjon om fiendskap og strid mellom muslimer?

– Er det tillatt å ikke snakke med en muslim og å være uvenn/i strid med ham/henne?

– Min tvillingbror ble uvenn med min søster for et år siden og de har ikke snakket med hverandre siden. Vi har prøvd alt, men vi har ikke klart å få dem til å bli venner igjen.


“La det være hans synd, sier han.”

– Hva er de negative konsekvensene av å være uvenn i islam?

–


Jeg ville bli veldig glad om du kunne sende meg en fin tekst med vers fra Koranen og hadisser, samt sitater fra Guds venner og lærde. Kanskje det kan bli en lærestund.

Svar

Vår kjære bror,

Mennesket er av natur bundet til å leve i samfunn. Hans lykke og fred er avhengig av samfunnets fred og lykke. Personlig fred og lykke oppnås i stor grad ved å oppnå fred og lykke på samfunnsnivå. Mennesket føler seg tidvis tvunget til å dele sine vanskeligheter (problemer og problemer) med andre medlemmer av samfunnet. Ja, det er slik at mennesket ikke kan overvinne visse problemer med sine egne ressurser, innsats og evner. Det er i dette punktet at samfunnet, som består av mennesker med ulike evner, skapt av Gud som i en blomsterbed, kommer inn i bildet.

Samfunnet er som en kropp som består av organer med ulike oppdrag og evner.

Selv om organene har ulik funksjoner, kan man ikke si at det ene organet er mindre verdifullt enn det andre. Men alle organene har mening bare når de samles i et felles formål. Samfunnet, med alle sine lag – lærde og uvitende, rike og fattige – kan bare ha mening og verdi når det eksisterer i enhet.

Som det er nevnt i profeten Muhammeds (fred og velsignelser over ham) ord:

«De troende er som ett legeme i sin kjærlighet til hverandre, sin medfølelse og sin omsorg. Dersom ett lem lider, deltar de andre lemmer med feber og søvnløshet.»

(1)

“Troende menneskers tilknytning til hverandre er som en enkelt bygning, der alle delene er forbundet med hverandre.”

(2)

Uttalelsene er de viktigste argumentene som kan gi oss innsikt i vår forståelse av samfunnet.

I lys av disse ordene fra profeten Muhammed (fredes velsignelser og fred over ham) bør enhver muslim revurdere sin synsvinkel på andre muslimer. Vi mener at muslimer som forlater sin muslimske bror eller søster for enkelte interesser, som finner glede i andres ulykke, som føler sorg i deres nærvær på grunn av sinne i hjertet, og som bestemmer sine ord og hilsener basert på bestemte politiske og religiøse grupper og miljøer, bør reflektere over dette.

Enten de har religiøs eller politisk opprinnelse, skader grupperinger, splittelser og uenigheter som fører til fiendskap, både vår religion og vårt samfunnsliv. Samliv i samfunnet har selvfølgelig visse prinsipper og regler. Disse prinsipper og regler betegnes som lov, religiøse eller moralske regler, avhengig av konteksten. Å anta eller forvente at alle individer i samfunnet viser den samme oppmerksomhet og følsomhet i å overholde disse prinsipper og regler, er en illusjon som ikke vil overskride fantasien. Historien er det mest markante og fremste beviset på dette.

Som et resultat av brudd på regler eller rettigheter, eller ideologiske konflikter mellom individer i samfunnet, avbryter eller suspenderer personer sine relasjoner med hverandre. Med andre ord, de blir sinte på eller fornærmet av hverandre. Dette er en situasjon som gjelder for nesten alle samfunn. I koranvers og hadisser omtales dette på ulike måter.

“brødre- og søsterfellesskap”

I en samfunnsstruktur som betegnes som islamsk, forventes det selvfølgelig at relasjonene skal være svært varme og bratskapsmessige.

Men muslimer er jo til syvende og sist bare mennesker.

De kan ha blitt kranglete og uvennlige med hverandre av mange forskjellige grunner. Det viktige i en slik situasjon er ikke å la denne krangelen eller uvennskapen eskalerer, men at hver enkelt person legger ned innsats for å gjenopprette brorskapets forståelse og rettferdighet. Islam har faktisk tatt en rekke tiltak og vist veier for å eliminere slike uønskede hendelser. Vår religion, Islam, som anerkjenner at uvennskap er en realitet, anbefaler at uvennskap mellom troende ikke skal bli for stor og at det ikke skal vare lenger enn tre dager.(3)

Hvis det har oppstått en uoverensstemmelse og man har fulgt sine egne begjerr, så skal Guds kommando bli satt i verk:

“Og dersom to grupper av de troende slåss mot hverandre, så skal dere fredsstille dem. Dersom den ene gruppen angriper den andre, så skal dere kjempe mot den angripende gruppen til de vender tilbake til Allahs vilje.”

(kampen).

Og dersom de vender om, rettferdiggjer da deres sak.

(i alle yrker)

Handel rettferdig, for Gud elsker de rettferdige. De troende er brødre. Rettferdiggjør derfor uenigheter mellom deres brødre, og frykt Gud, så dere skal bli barmhjertiget.

(4)

Dette verset peker på prosedyren som skal følges i tilfelle av uenigheter som oppstår som et resultat av fysiske, sosiale, kulturelle og psykologiske konflikter mellom individer som utgjør samfunnet. Først forsøker man å løse uenigheten mellom de involverte parter. Mot den part som ikke vil tilfredsstille uenigheten og fortsetter å forårsake den, settes sosiale sanktioner i verk. Med andre ord, det individuelle bruddet med relasjonen til denne personen, blir transformert til et brudd på massiv skala.

Som i alle andre saker, er rettferdighet en urokkelig prinsipp og befaling i løsningen av tvister mellom mennesker. Profeten (fredesvold over ham) sa også:

“Det er ikke tillatt for en person å holde seg vredig og avvise sin bror i mer enn tre dager. To muslimer møtes, den ene vender seg bort, den andre vender seg bort. Men den beste av disse to troende er den som først hilser.”

(5)

Profeten Muhammed (fred og velsignelser over ham) har også pekt på at det å holde seg vredig ikke er godkjent av religiøse synspunkter, og han har pekt på den åndelige dimensjonen av denne situasjonen med disse ordene:

«Guddommelige handlinger blir fremvist for Gud hver mandag og torsdag. Alle Guds skapninger, bortsett fra den som er i strid med sin bror i tro, vil få sine synder tilgitt. (Englene) blir det sagt: ‘Avvent disse to til de har sluttet fred med hverandre.’»

(6)

Denne hadithen beskriver den behandlingen som muslimer som bryter kontakten og blir uvenner vil bli utsatt for i guddommelig nærvær, og oppfordrer dermed muslimer til å være i permanent fred.

Den som venter på straff, tilgivelse og nåde, slik som den hellige profet (fredesvold over ham) har uttrykt i en hadit.

-som enhver muslim lever med-

er en straff som ingen muslim kan ta lett på. Dessuten

“omvendelse”

Det finnes også en type misnøye som kan karakteriseres som en holdning eller sosial sanktion som utøves mot dejen som er onde, syndige eller tyranniske.

Et eksempel på dette ser vi i praksisen til Profeten Muhammad. Han lot de som ikke deltok i Tebuk-felttoget og ble igjen,

Ka’b ibn Malik, Murara ibn Rabi’ og Hilal ibn Umayya

De tre medlemmene av Sahaba som var involvert, ble på profetens (fred og velsignelser over ham) ordre ekskommunisert av alle muslimer i 50 dager. Ingen snakket med dem, ingen hilste på dem, ingen tok imot deres hilsen, ingen viste dem et vennlig ansikt, de ble helt og holdent utstøtt fra samfunnet. Disse tre som overlevde krigen…

Kâ’b,

Han uttrykker sin egen, tragiske situasjon slik:

“…deretter forbad profeten muslimene å snakke med oss. Ingen snakket med oss tre som ikke hadde deltatt i krigen. Vi var isolert fra alle. Jorden føltes så trang og meningsløs for meg den gangen…”

De angrer dypt over det de har gjort og har omvendt seg, nå som de er helt alene i samfunnet.

Til slutt tilgav Gud dem og sendte ned følgende vers om dem:

“Og Gud tok imot de tre som var igjen etter slaget, og som hadde omvendt seg. De hadde følt at jorden, med all sin utstrekning, var blitt trang for dem, og at deres liv var blitt altfor trangt, og de innså at det ikke fantes annen utvei enn å søke tilflukt hos Gud…”

(7)

Etter at denne versen ble nedskrevet, ble de tre Sahaba-medlemmene, som var blitt avvist, med stor glede en del av ummeten (den muslimske fellesskap). (8)

Dette eksemplet illustrerer en av de grunnleggende dynamikkene som peker mot nødvendigheten av at muslimer skal være enhetlige i nesten alle spørsmål. De griper kollektivt til Guds religion i enhet og helhet, og de som bryter med sosial enhet og generell forståelse, blir umiddelbart utstøtt fra dette samfunnet.

Hendelsen som rammet Ka’b og hans venner, viser også viktigheten av å etablere et oppriktig kommunikasjonsnettverk i et samfunn bestående av muslimer; klarheten og tydeligheten som skal finnes i fellesskapsforståelsen til de troende som er bundet sammen av vennskap og brorskap for Guds skyld; betydningen av å ta ansvar for sine plikter, verdsette de gitt ordre og lydig adlyde innenfor rammen av legitimitet; og det forteller også om angsten man føler når man blir adskilt fra muslimer.

Herren over universet (fredelig vær over ham),

«Bryt ikke kontakten med hverandre, vend dere ikke bort fra hverandre, bær ikke nag og misun hverandre ikke. Å, Guds tjenere! Vær brødre. Det er ikke tillatt for en muslim å forlate sin trosbror og være vredig mot ham i mer enn tre dager.»

(9)

med dette uttrykket har han forbudt muslimer å hate, vende ryggen til, misunne eller være uvenn med hverandre.

Og også Allahs budbringer,

“Den som forlater sin trosbror og er uvenn med ham i et år, er skyldig i å ha vergert hans blod.”

(10),

“Det er ikke tillatt for en muslim å være vred på sin trosbror eller -søster i mer enn tre dager. Den som forlater sin muslimske bror eller søster i mer enn tre dager og dør i den tilstanden, vil komme til helvete.”

(11)

Hadithene er også eksempler på argumenter som understreker at det å holde seg vredig ikke er religiøst godkjent.

Profeten Muhammed (fred og velsignelser over ham) visste at det ville oppstå uenigheter blant menneskene i det islamske samfunnet, og han befaler derfor de troende å aldri la mer enn tre dager gå uten å snakke med hverandre. Han påpekte at dersom de troende holder seg borte fra hverandre i mer enn tre dager, vil det føre til følelser av hat, mislike og bitterhet, og at dette uunngåelig vil føre til konflikter. Ja, fornærmelser, som til tider er berettiget, andre ganger helt ubetydelige, kan med tiden vokse til bitterhet og til og med fiendskap.

Islam, som er en religion som fremmer balanse i alle ting, anbefaler å være måteholden i vennskap og fiendskap, kjærlighet og hat.

Som det er tilfellet med,

«Gode og onde ting er ikke like. Du skal avvise det onde på den vakreste måte. Da vil den som er din fiende, bli som en inderlig venn.»

(12)

Verset uttrykker på en meget treffende måte den veien som skal følges og holdningen som skal innarbeides, enten det gjelder kjærlighet eller hat, vennskap eller fiendskap.

Misforståelser som oppstår mellom mennesker,

Det kan oppstå på grunn av ord som blir sagt i sinne og raseri under en diskusjon, men det kan også skje på grunn av ord som blir spredt av andre. I dag ser vi også splid og uenighet mellom individer på grunn av religiøse, ideologiske, politiske og ideologiske uenigheter som har nådd et stadium av fanatisme og intolerans. Til slutt står mennesker som deler eller burde dele de samme idealene, ansikt til ansikt med triste scener. I likhet med i fortiden, må menneskeheten lytte til profeten Muhammed (fredes velsignelser og fredes budskap være med ham), som ble sendt som en barmherdighet for fred og lykke i vår tid.

Muslimer bør avstå fra ord og handlinger som kan føre til strid blant dem.

Til tross for alt, dersom det oppstår uenighet mellom dem, skal de strebe etter å løse sine uenigheter og harmonisere sine stridigheter. Islam, som oppfordrer til fred og forsoning i nesten alle saker (13), oppfordrer selvfølgelig også andre troende til å ta aktivt del i å avslutte uenigheter eller stridigheter som oppstår blant sine egne tilhengere (14). I denne henseende bør det ikke glemmes at å forsones med de som er i uenighet er en religiøs og moralsk plikt.

I Koranen,

“Fred er alltid det beste.”

Selv om vers 15 gjelder en spesifikk hendelse, er budskapet generelt. I nesten alle typer konflikter er Islam sin prioritet fred og forlik. Gud har erklært at fred og enighet, spesielt i familielivet, men også i samfunnet som helhet, er noe godt. (16) Derfor,

“Frykt Gud og rett opp forholdene mellom dere.”

(17)

Vi bør ta det som en grundsats i livet å adlyde hans befaling. Mens profeten (fred og velsignelser være med ham) på den ene side anbefaler muslimer å fungere som mektere, har han selv personlig gått imellom og fredet muslimer som var uvenner og uenige med hverandre.

Og en dag sa Profeten til sine disipler:

“Skal jeg fortelle dere noe som er bedre enn bønn, faste og almisse?”, spurte han. De svarte: “Ja, O Allahs budbringer!” Profeten fortsatte: “Å være fredsmedler, å forene, er det; for en splittelse ødelegger ikke bare håret fra roten, men ødelegger religionen.”

(18)

sa han. En annen dag hadde folket i Quba, nær Medina, slåss og til og med kastet steiner på hverandre. Da profeten (fred og velsignelser være med ham) fikk høre om dette, sa han til sine medfølgere:

“Kom med oss, så skal vi rette opp i uenigheten mellom dem.”

han hadde kommet med et tilbud og reiste til Cuba.(19)

I en annen hadis sier han:

“Den som rettferdiggjør uenigheter mellom folk og bærer budskap med god hensikt, og som lyver med god hensikt, er ingen lybrynt.”

(20)

Som det er kjent, regnes løgn som en stor synd i islam. At det tillates å lyve for å gjenopprette fred mellom ektepar eller andre mennesker, viser hvor viktig mekling er som en religiøs og moralsk plikt. For de muslimer som er i ufred, gjelder det å huske at religionen forbyr å holde ufred i mer enn tre dager, og at våre fedre:

“En muslims vredg mot en annen muslim varer bare til sløret er tørt.”

med tanke på det han sa, bør de som ønsker å fungere som mekler, betrakte dette gode initiativet som et middel til å fremme fred.

I Koranen,

“De fleste av deres hemmelige samtaler inneholder ingen godhet, unntatt de som har til hensikt å gi til de fattige, eller å gjøre gode gjerninger, eller å gjenopprette fred mellom mennesker. Den som gjør dette for å vinne Allahs gunst, vil vi gi en stor belønning.”

(21)

Det er foreskrevet. Denne versen viser oss at mekling, som andre gode gjerninger, skal utføres utelukkende for Guds tilfredsstillelse, uten hensyn til egne interesser, og at kun mekling som utføres med en slik tankegang har en moralsk verdi.

Mens vår religion fremmer mekling som en stor dyd, betrakter den også å sprede ryktelser (gossip) for å skape ufred mellom mennesker som en stor synd. (22) Profeten Muhammed (fredesvold over ham),

“Den som driver ut, kan ikke komme inn i paradis.”

(23)

ved å si dette, pekte han på hvor stor en synd en slik handling er fra et religiøst synspunkt. Det ble imidlertid uttalt at å si usanne ting for å gjenopprette fred mellom krangelende ektepar eller to personer ikke ville bli ansett som en løgn. Fordi Profeten (fred og velsignelser være med ham),

“Den som rettferdiggjør uenigheter mellom folk og som forteller løgner med gode hensikter for å oppnå dette, regnes ikke som en lykner.”

(24) har han beordret.

Muslim har også nedtegnet en overlevering fra Umm Gulsum (r.a.) som fortsetter denne hadithen, med følgende mening:

“Jeg har aldri hørt at det er tillatt å lyge i noe som helst av det folk sier, bortsett fra i disse tre tilfellene: I krig, i fredsslutninger og mellom mann og kone.”

-til familiens beste-

i det de sa…”

(25)

I en hadis som er overlevert i Sunan Abu Dawud, sier profeten Muhammed (fred og velsignelser over ham):

“Jeg betrakter ikke en person som lyver i god tro, med det utelukkende formål å gjenvinne fred mellom mennesker, som en løgner.”

(26)

har han sagt. Som nevnt i hadithene

“Å lyge for å gjenopprette fred mellom mennesker regnes ikke som løgn.”

ordet,

“Det er ingen synd i denne løgnen”

Det vil si. For i haditten blir løgnen ikke erklært som noe annet enn løgn, men det blir kun sagt at denne typen løgn ikke medfører synd.

Det er ingen tvil om at en løgn, uansett om den blir fortalt for å rette opp en uenighet eller av andre grunner, er en løgn i sin essens. Imidlertid blir den her ikke ansett som syndig, fordi hensikten med å fortelle løgnen ikke var å lure andre. Tvert imot, de som gjør dette, utfører, ifølge profeten Muhammed (fred og velsignelser over ham), en dydig gjerning og tjener like mye fortjente belønninger som de som faster, ber eller gir til de fattige. (27)

Islam,

den inviterer sine medlemmer til å være sammen.

Det forventes at dette partnerskapet skal baseres på Guds religion.

“Greps dere alle sammen fast i Allahs tau, og bryt det ikke…”

(28)

Versen understreker dette poenget. Den viser nemlig hvordan det før-islamiske samfunnet, som representerte et fullstendig ødelagt samfunnsmodell, ble opplyst og hevet til et forbilde ved hjelp av Korans lære. (29) Dessuten uttrykker islam gjentatte ganger sin motstand mot enhver form for religiøs, ideologisk eller politisk splittelse og uenighet. Den godtar ikke uenigheter, sårninger eller stridigheter, selv på individuelt plan, blant sine tilhengere. (30) Slike splittelser og uenigheter er nemlig nesten det samme som ødeleggelsen av et samfunn.

Koranen understreker at splittelse og uenigheter er en hovedårsak til at samfunnets styrke svekkes eller til og med forsvinner.

«Vær lydige mot Gud og profeten, og strides ikke, for da vil dere bli svake og miste deres makt…»

(31)

versen uttrykker denne sannheten.

Til slutt, og for å oppsumere, så har mennesker bruk for enighet og samhold.

Vi trenger denne enhet og samhold enda mer i vår tid. En av faktorene som underminerer enhet og samhold er at mennesker bryter sine relasjoner med hverandre. Andre medlemmer av samfunnet bør forsøke å løse eventuelle uenigheter på en passende måte, i stedet for å eskalere dem. De troende må aldri glemme at deres oppgave er å reformere, ikke å ødelegge.

Klikk her for mer informasjon:

MISUNDERSTÅND.

Fotnoter:

1. Bukhari, Salât, 88; Muslim, Birr, 65.

2. Muslim, Birr, 18.

3. Bukhari, Edep, 57, 62; Muslim, Birr, 23, 25.

4. Hucurât, 9-10.

5. Bukhari, Edeb, 62, Isti’zan, 9; Muslim, Birr, 23, 24, 28.

6. Muslim, Birr, 36. Se også Abu Dawud, Adab, 47.

7. Bekjennelse, 118.

8. Bukhari, Maghazi, 79.

9. Bukhari, Edep 57, 58, 62; Muslim, Birr, 23, 24, 28.

10. Abu Dawud, Edeb, 47.

11. Abu Dawud, Adab, 47.

12. Fussilat, 34.

13. Al-Baqara, 208; An-Nisa, 114; Al-Anfal, 1, 61; Al-Hujurat, 9-10.

14. Hucurât, 9-10.

15. Nisâ, 128. Se også Bakara, 208; Nisâ, 114; Enfâl, 1, 61; Hucurât, 9-10 for lignende vers.

16. Nisâ, 128.

17. Enfâl, 1.

18. Tirmidhi, Sıfatü’l-Kıyâme, 56.

19. Bukhari, Sulh, 2.

20. Bukhari, Sulh, 1.

21. Nisâ, 114.

Punkt 22, 10-14.

23. Bukhari, Edeb, 50; Muslim, Iman, 169-170.

24. Bukhari, Sulh, 2; Muslim, Birr, 101.

25. Muslim, Birr, 101.

26. Abu Dawud, Adab, 50.

27. Abu Dawud, Edeb, 50.

28. Al-Imran, 3103.

29. Al-Imran, 103.

30. Se også Al-Imran, 105; Al-Anfal, 46.

31. Enfâl, 46.

Med hilsen og velsignelser…

Islam i spørsmål og svar