“Krig mot dem som har fått skriften, men som ikke tror på Gud og dommedag, som ikke anser det som Gud og Hans budbringer har forbudt som ulovlig, og som ikke har tatt islam som religion, før de ydmyker seg og betaler jizya med egne hender.”
(Al-Tawbah, 9/29)
– Hva skal vi forstå av dette verset?
– På første blikk virker det som om det står i strid med andre vers om krig.
– Betyr dette at man bare skal bekjempe de som har disse egenskapene blant folket i Boken?
Vår kjære bror,
Forklaringen av den relevante versen er som følger:
som verken tror på Gud eller på dommedag,
Selv om de snakker om Gud og det hinsidige, har de det i realiteten ikke i sine hjerter. De tror at verden skal vare evig og at de skal beholde den, og de bryr seg ikke om at de en dag skal bli stilt til ansvar for sine gjerninger.
som ikke anser det som haram som Allah og Hans budbringer har erklært som haram,
(det vil si de som ikke avstår fra det som er forbudt, som ikke anerkjenner at det som er forbudt er forbudt, selv om det er klart forbudt i Guds bok, profetens sunna og selv i lovene og forskriftene til den boken og profeten som de hevder å følge, og som tillater seg selv å gripe etter alt de kan få tak i, uansett om det er tillatt eller forbudt, og angriper)
og som ikke har tatt den sanne religion til sin religion,
(selv om de har en religion, er det ikke den rette religion, og de er ikke troende)
Krig mot dem som, selv om de kjenner til noe som de kaller religion og viser lydighet og underkastelse, ikke anerkjenner rettferdighet, ikke underkaster seg rettferdighet, ikke vandrer på rettens vei, og som ikke anser å ivareta rett og rettferdighet som det viktigste formål med religion og tro. Krig mot dem som ikke tror på og adlyder Guds dommer, hans rettferdige lov, og som ikke beskytter rett og rettferdighet, som ikke utfører rettferdighet med Guds dommer, og som ikke anerkjenner Gud, den sanne Gud, i hans vesen, hans attributter eller hans handlinger og dommer, og som ikke gir rett til alt og alle, skaper eller skapt, og som i det hele tatt ikke bryr seg om disse ting, og som i den forstand ikke har en religion og tro!
Fordi selv om de har sin egen religion, er det ikke den sanne religion i ordets rette forstand.
Selv om det delvis er en sann religion, er det ikke en ren, sann religion som tilhører sannheten. De bekjenner seg ikke til Islam, som er den rene, oppriktige, sanne religion, og de godtar ikke å leve etter den sanne sharia. Derfor er deres religion ikke fri for falskhet og urettferdighet, og deres fromhet og hengivenhet til religionen er heller ikke en fromhet og hengivenhet i sann forstand. De er tilbøyelige til å begå mye undertrykkelse og urettferdighet, selv i religionens navn, og de har en ekstremisme, fanatisme og intolerans. I denne henseende er deres fromhet, som ikke respekterer rett og rettferdighet, en umoralitet som er lik ateisme.
Det er verdt å merke seg at,
i verset ”
dînelhakk” “den sanne religion”
har blitt beordret. Dette er
“Den rette religion”
er sterkere enn uttrykket.
“Den sanne religion”
Uttrykket definerer en fullstendig og perfekt grense som viser essensen og vesenet til den rette religion. Det er basert på prinsippet om rettferdighet, som er Islam’s største og mest karakteristiske trekk. Det presenterer lovens bestemmelser og formål, og betrakter dem som det høyeste formål for religionen. Det anser Guds rett som grunnlaget og utgangspunktet for alle rettigheter, tar hensyn til det generelle velferd, erklærer at alt og alle har sine egne rettigheter, og proklamerer rettens overherredom og rettenes hellighet. Det påpeker spesielt betydningen av bestemmelser som befaler og kunngjør tildelingen av plikter og oppgaver, samt valgprosesser, i henhold til rett og rettferdighet. Fordi…
“I Allahs øyne er islam den rette religion…”
(Al-Imran, 3:19)
I henhold til dette er religion, i Allahs øyne som den Vurderte Væren, intet annet enn Islam. Det vil si, den sanne betydning av religion er underkastelse til Allahs befalinger. Andre betydninger av religion, som straff, ansvar osv., er alle utledet fra denne betydningen.
Derfor tilhører den religion og tro som tilhører det som overgivelsen tilhører. Dette kan være falskt eller urettferdig, frivillig eller ufrivillig. Derfor kan det finnes mange urettferdige religioner eller forståelser av tro.
Derfor er religionen til Gud også overgivelse til Gud.
Det vil si, ikke en overgivelse etter eget ønske,
“Islam er overgivelse til Gud, overgivelse til Guds vei.”
Det er fullstendig og uimotsagt lydighet og hengivenhet med en ren og uforfalsket oppriktighet, som er det som ordet Islam innebærer.
“silm = fred”
og begrepene fred og trygghet er alle til stede.
“Den som søker en annen religion enn islam, vil den ikke bli akseptert…”
(Al-Imran 3:85).
Når man først har forstått betydningen av religion, er det klart at rett Islam betyr det som er rett, det som er befalt og akseptert av det rette. Islam betyr spesielt å underdanig og hengiven til det rette, å praktisere rettens bud med glede og vilje, uten motstand.
I korte trekk,
For at en religion skal kunne kalles sann og ha rett til å bli omtalt som sann, er det avhengig av at den har en fullstendig tilhørighet til Gud. Dette oppnås ved at dens opprinnelse og hensikt vender seg mot sannheten, og at den i første rekke anerkjenner Gud og Hans rett, og binder sin essens til Ham.
“Vi skapte himlene og jorden og alt som er mellom dem, i rettferdighet og etter en bestemt hensikt.”
(Al-Ahqaf, 46/3)
I henhold til dette, vet man at enhver skapning har en rett som er gitt sammen med en bestemt tid, og at å respektere den skapnings rett er det samme som å respektere Guds rett. Å tjene til å gi Guds skapningers rett, og til og med rett til alt, innenfor rammen av rettens bud, betyr å være from med den sanne religion. Slik som grensen for enhver sannhet står og faller med grensen for dens rett, så står og faller religionens sannhet med at den er rettens rett, og at rett er tildelt rett. Derfor kan en religion som ikke er rettens religion, det vil si, som ikke har noe med rett å gjøre, som ignorerer rettsspørsmålet og som ikke har rettens bud, ikke være en rett religion. En fromhet som ikke tar rett i betraktning og som ikke oppfyller dens krav, kan heller ikke være en rett fromhet.
De som omtales her, derimot, aksepterer ikke den sanne religion, underkaster seg ikke sannheten, anerkjenner ikke rett og rettferdighet, skiller ikke mellom det tillatte og det ulovlige, og angriper rettigheter. Som det vil bli forklart, angriper de ikke bare rettighetene til mennesker, men også Guds rett, Guds lov, og reglene i religionen som tilhører Gud.
Dette gjelder dem som ikke tror på Gud, som ikke tar hensyn til det hinsidige, som ikke anser det som Gud og Hans budbringer har forbudt som forbudt, og som ikke har tatt den sanne religion til seg, nemlig en del av dem som har fått en skrift, og som tydeligvis er definert av disse tre egenskapene:
troviss, respektløs og urettferdig
Krig mot dem, til de med egne hender gir jizya, mens de er ydmyde. Det vil si, dersom de ikke aksepterer den sanne religion, Islam, og de som har mottatt Skriften, motsetter seg sannheten, og deres styrke er utmattet, og de aksepterer og forplikter seg til å komme under islams beskyttelse og betale jizya, og de er i stand til å betale den fastsatte jizya med respekt, uten å glemme sin ydmykte tilstand, da skal dere krige mot dem. Og på denne måten skal dere ta skatt per person fra dem, uten å avvise troen på Gud og det hinsidige, og uten å begå det forbudte, og ved å respektere rett og orden, og ved å oppfylle budene i den sanne religion. For det er åpenbart at dersom de glemmer Gud og det hinsidige, og gjør det de gjør, og ikke kjenner forskjell på det tillatte og det forbudte, og ikke anser det som Gud og Hans budbringer har forbudt som forbudt, og ikke respekterer Skriften og Sunna, og ikke praktiserer den sanne religion, da har dere ingen rett til å krige mot dem, eller å ta jizya. For disse egenskapene tilhører ikke dem som fører hellig krig, men dem mot hvem krig skal føres. Det er grunner til å betale jizya, ikke til å ta den. Deres rett er nederlag, ikke seier, å betale jizya, ikke å ta den.
“Jizya”
Uttrykket, som kommer fra verbet som betyr “å betale sin gjeld”, uttrykker en slags betaling av gjeld. Det betyr skatten som den som har gitt et løfte skal betale i henhold til sitt løfte, og som påhviler dem som en gjeld i utveksling for beskyttelse av deres liv og frihet, og som skal betales på den betingelse. Selv om det er sagt at dette persiske ordet er avledet fra arabisk, er det ingen særskilte sharia- eller juridiske aspekter som skal tas i betraktning i dette.
Uttrykket “An yedin” kan bety enhver av følgende ting:
1.
uten nøling, lydig og respektfullt, og slik at det ikke er nødvendig å ettergå eller kreve inn pengene,
2.
Uten mellomledd, overføring eller forsinkelse.
3.
Hver og en av dem med sin egen hånd, ikke ved en stedfortreder eller en annen person.
4.
Ikke fra dem som har evner og krefter, som kan tjene og arbeide, som har nådd myndighetsalder, men fra dem som er hjelpeløse og fattige og som ikke har inntekter eller inntektskilder.
I alle disse fire betydningene
“yed”
ordet betyr “den hånd som gir jizya”.
Med hensyn til å være en allrounder:
5.
Fordi de er underlagt en makt, det vil si, fordi de er udelelige til å beskytte sitt liv, sin eiendom og sine andre rettigheter, og derfor er avhengige av beskyttelsen av den makt som befinner seg over dem, kan det sies at det er som en rett til den makt. I henhold til dette betyr “makt” makt og autoritet.
6.
På grunn av den utstrekte hånden, det vil si, på grunn av velgjøringen og nåden som ble dem til del, for selv om å bli beseiret og å bli fratatt makt og uavhengighet er en stor ydmykelse og ulykke, så er det å bli frigjort fra slaveri og å oppnå retten til liv og frihet ved å betale jizya, selv i en slik ydmykelse, og å komme under beskyttelsen av en rettferdig regjering som oppfyller religionens krav, en stor gave og nåde som skal mottas med takknemlighet.
De tolkningene som er fremstilt hittil, er rettmessige og nødvendige i lys av denne gaven. Og her er de:
“an yedin”
fordi innspillingen avdekker og bringer frem alle betydningene
“dømme til ydmykelse og nedverdigelse”
Og det er nettopp for å minne oss på den ydmykelsen at dette er nedtegnet. For så lenge man ikke husker den ydmykelsen, kan man ikke sette pris på denne gaven.
“Ahkam al-Quran”
Ebu Bekr Cessas har sagt: “Det som menes med ‘å bli ydmyket’ er ikke å bli utsatt for mishandling eller å bli tvunget til å ta på seg ansvarsroller som man ikke er i stand til å håndtere, men kun å bli neglisjert, manglende respekt og å bli ydmyket…”
Uten tvil er det en stor og takknemlig gave å bli beskyttet, men det er likevel ingenting annet enn ydmykhet, ydmykelse og takknemlighet i sammenligning med æren og overlegenheten av å være den beskyttende part. Det fremgår av verset at jizya gjelder for folk av Bibelen. Imidlertid kan også mazdakerne dra nytte av dette.
“Behandle dem på samme måte som dere behandler folkene i Skriften.”
(Muvatta, Zakat 42)
Dette er i henhold til hadisene. Det hersker enighet om at de, i likhet med Ehl-i Kitab, skal betale jizya. Imidlertid er det ulovlig å spise det de slaktet og å gifte seg med deres kvinner. Dette er enighet i hadisene. Maide-suren omtaler dette i…
“I dag er rene matvarer tillatt for dere. Det som er tillatt for dere, er også tillatt for dem som har fått Skriften, og det som er tillatt for dem, er tillatt for dere.”
(Se vers 5 i sura Al-Ma’idah, 5:5).
Når det gjelder de andre polyteistene, som ikke er magere:
I de ovennevnte versene nevnes kun islam for dem, og det er ikke tillatt for dem å betale jizya. Her er det heller ingen begrensning eller spesifikasjon som indikerer at jizya kun gjelder for Ahli Kitab. Derfor er saken overlatt til ijtihad (uavhengig teologisk resonnering).
Ifølge Imam Abu Hanifa:
Jizya tas høres inn fra folk av de skrifter (jøder og kristne) og fra hedninger som ikke er araber; men den tas ikke fra arabiske hedninger, de blir kun tilbudt å konvertere til islam.
Ifølge Abu Yusuf;
Fra araberne tas det ingen skatt, uansett om de er av folket i Skriften eller ikke. Men fra de som ikke er araber, tas det skatt, enten de er av folket i Skriften eller polyteister.
Ifølge Imam Shafi’i
; De tas fra folk av Bibelen, enten de er araber eller ikke-araber, men ikke fra hedninger, enten de er araber eller ikke-araber.
Imam Malik og Evzai derimot
“Det tas fra alle typer av kuffar”
har de sagt.
Med hilsen og velsignelser…
Islam i spørsmål og svar
