En utdannet kvinne har jo allerede en yrkeskarriere. Jeg skjønner ikke hvorfor husarbeid blir oppblåst til en slik grad; en kvinne med et yrke kan jo betale andre for å gjøre husarbeidet. Hvorfor deles arv ikke likt? Kvinner jobber jo også nå. Dessuten kan en kvinne gifte seg når hun vil, eller kanskje aldri gifte seg. Har hun ikke rett til det?
Vår kjære bror,
Islam forbyr ikke at kvinner arbeider.
Han har imidlertid satt opp visse regler som hun må overholde dersom hun skal jobbe. Enhver kvinne som følger disse reglene, kan jobbe. Du kan finne mer informasjon om kvinner i arbeidslivet på linken nedenfor.
Kvinners arv og likestilling
A. Situasjonen før Islam
Et argument som brukes til å hevde at islam diskriminerer kvinner og bryter med likestilling mellom kjønnene, er at kvinner arver en andel, mens menn arver to andeler.
I realiteten
At kvinnen får én andel og mannen to, har ingenting med å sette mannen over kvinnen. Tvert imot, Islam beskyttede rettene til barn og kvinner, som ble undertrykket og berøvet sine rettigheter i Jahiliyyah-perioden, ved å gi dem arveandel. Som det står i Koranen:
«Menn har arverett etter foreldre og slektninger, og kvinner har arverett etter foreldre og slektninger. Dette er fastlagt, enten det er lite eller mye.»
(Nisa, 4/7)1
I det arabiske samfunnet i Jahiliyya-perioden hadde kvinner ingen arverett.
Kvinner ble til og med behandlet som eiendeler og arvetes til de avdødes arvinger.
Kun de voksne mennene som bar våpen og forsvarte fedrelandet, arvet. Dødens eiendom falt til de nærmeste slektningene som var menn og i en alder der de kunne kjempe.² Likevel, i praksis i Medina, arvet bare menn som hadde nådd puberteten etter sine fedre; yngre søstre og brødre, og til og med mødre, arvet ikke.³ Derfor;
“Gud befaler dere at arven etter deres barn skal fordeles slik at mennene skal få dobbelt så mye som kvinnene.”
4
Da denne versen ble nedskrevet, falt den ikke i smak hos de hedninger, og de sa:
«Kvinnen får en fjerdedel eller en åttedel, jenta halvparten, og den lille gutten får også arv. Men de kan verken ri hest eller kjempe mot fienden. Den lille gutten får også arv, selv om han ikke er til nytte for noe.»
5
Fra dette perspektivet er det tydelig at verdien av et menneske i den tid ble målt etter dets bidrag til det økonomiske livet.
Dette var logikken til den arabiske uviten, som fremdeles eksisterte i hjertene til enkelte, og som stod i mot den rettferdige og visdomfulle fordeling som Gud hadde pålagt. Den uvitenlige logikken, som i dag også eksisterer i enkelte sinn og som motsier Guds fastsatte andeler og hans fordeling, er ikke særlig forskjellig fra den arabiske uvitenlige logikken. Årsaken til nedstigningen av denne versen viser tydeligvis den situasjonen kvinner og jenter befant seg i under den arabiske uviten. I Uhud-slaget ble Sa’d ibn Rabî’ (ra) drept, og hans hustru kom med sine to døtre til profeten og sa:
«O, Guds budbringer! Disse er Sa’ds døtre. Deres far ble drept i slaget ved Uhud. Nå har deres onkler tatt deres eiendom og latt dem stå igjen med ingenting. Disse fattige jentene kan jo ikke gifte seg uten eiendom.»
Guds budbringer (fred og velsignelser over ham) lyttet til kvinnens klage og
“Gud vil kunngjøre sin dom i denne saken.”
6, sa han. Deretter ble verset om arverett nedskrevet.7
Dette er islam,
den har frigjort kvinner og barn fra en urettferdig situasjone, som å bli fratatt arverett, og har gitt dem, sammen med menn, en sosial og juridisk personlighet. Derfor er dagens misbruksfornærmere, som hevder å forsvare kvinners rettigheter,
“Islam gir kvinnen halvparten av arven.”
I stedet for å kritisere, burde de anerkjenne og verdsette rettferdigheten og overlegenheten til Islam, som i en slik sosial struktur gjennomførte en stor revolusjon ved å gi kvinner arverett. Koranen har nemlig ikke bare avskaffet urettferdigheten mellom eldre og yngre sønner med denne bestemmelsen, men har også, ved å nevne dem hver for seg, gitt kvinner som mødre, døtre, søstre, bestemødre og barndøtre en andel av arven. Disse andelene, som Koranen har fastlagt som en urokkelig rett, kan aldri hindres av juridiske eller seddige bestemmelser som testamenter osv.
(Nasîben mefruza) “de fastsatte andelene”
(Nisâ, 4/7) kategorien. Denne formuleringen er det tydeligste tegn på at den relevante bestemmelsen er urokkelig og uttrykkelig, og dermed også lukket for enhver form for endring.
B. Verser om kvinner og arv
Det er tydelig at kvinnen i islam har rett til arv på lik linje med menn. Inntektene til innvendinger dreier seg om hvorfor kvinnen får halvparten av mannens andel.
La oss først påpeke at den generelle påstanden om at kvinner i islam arver halvparten av det som menn arver, stammer fra en bevisst feiltolkning av de relevante versene. En objektiv og grundig analyse av disse versene vil imidlertid tydelig vise at denne påstanden ikke stemmer. For:
1. At kvinner arver halvparten av det som menn arver.
Det gjelder ikke alle situasjoner der en kvinne kan arve, men kun i tilfeller der kvinnen arver sammen med sin bror, som er barn av samme foreldre:
«Gud befaler dere angående arven etter deres barn: En sønns arv skal være dobbelt så stor som en datter. Er alle arvinger døtre og er de mer enn to, skal de arve to tredeler av arven. Er det bare én datter som arver, skal hun arve halvparten av arven.»
(Nisâ, 4/11)8
Derfor er det klart at det å gi kvinnen halvparten av mannens andel i arven ikke er en generell regel som gjelder i alle tilfeller. Derfor er det å hevde at kvinnen skal få halvparten av mannens andel er en enkelt regel, uavhengig av kvinnens status som arving, ingenting annet enn å misrepresentere versen som nevnes ovenfor.
Som det tydelig fremgår av vers 2,
Kvinnens andel i arvet er ikke bare halvparten av mannens andel, slik det hevdes. Dersom den avdøde kun har døtre, og disse er to eller flere, så arver de 2/3 av arvet. Dersom den avdøde kun har én datter, arver hun halvparten av arvet. (Nisâ, 4/11)
3. Dersom barnet til foreldrene dør og etterlater seg en arv,
“Og dersom den avdøde har barn, så skal faren og moren hver få en sjettedel av arven. Dersom den avdøde ikke har barn, men faren og moren er arvinger, så skal moren få en tredjedel. Dersom den avdøde har brødre og søstre, så skal moren få en sjettedel.” (Nisa, 4/11)9
4. Dersom mannen dør uten å etterlate seg barn, arver hans hustru 1/4 av arven.
Hvis den avdøde mannen har ett eller flere barn, enten datter eller sønn, fra denne eller en annen hustru, eller hvis han har egne sønner, så arver hustruen 1/8.
«Dør du uten å etterlate deg barn, skal dine hustrer arve en fjerdedel av din eiendom. Dør du og etterlater deg barn, skal dine hustrer arve en åttendedel av din eiendom…»
(Nisa, 4/12)10
Som det fremgår, er påstanden om at en kvinnes andel i arven alltid er halvparten av mannens andel, feil. Andelene varierer avhengig av hvem kvinnen deler arven med.
C. Hvorfor to aksjer til mannen og én til kvinnen?
Ifølge Koranen, selv om det på overflaten kan virke som urettferdighet og ulikhet at en kvinne arver halvparten av det et mannlige familiemedlem arver, så er denne fordelingen i realiteten fullstendig rettferdig. Og selv om man ser bort fra rettferdighet, vil man, ut fra prinsipper av rettferdighet og rimelighet, se at denne fordelingen er korrekt.
1. Arv i islam,
den er delt opp i henhold til individenes behov og ansvar.
Anne,
forsørgelsen av ektefelle, datter eller søster tilhører ikke henne selv, men er i stedet det manlige familiemedlems (sønn, ektemann, far eller bror) ansvar. Kvinnen er som regel heller ikke forpliktet til å forsørge andre enn seg selv.11 Mannen derimot er i alle tilfeller forpliktet til å forsørge sin ektefelle, datter, mor eller søster. Mannen er den offisielle forsørgeren av familien og er ansvarlig for alle sine familiemedlemmer. Derfor er det slik at…
“Gunst er betinget av ansvar.”
I samsvar med denne regel ble mannen, som er ansvarlig for å forsørge sin kone, døtre, mor og, om nødvendig, sine søstre, tildelt en andel som var dobbelt så stor som andelen til kvinnen som ikke hadde et slikt ansvar.
2. Kvinnen har rett til å disponere sin egen eiendom som hun selv ønsker.
Selv om kvinnen er rik, er hun ikke forpliktet til å bidra til familiens utgifter.12 Fra dette perspektivet, selv om kvinnen og mannen får like andeler, vil balansen bli skjev, til mannens ulemme, fordi mannen forsørger familien, mens kvinnen ikke har et slikt ansvar. Dette er urettferdig mot mannen. Bediuzzaman Said Nursi har følgende kommentar til dette emnet.
“… mannen har dobbelt så stor andel som kvinnen…”
I denne versen er Korans dom ren rettferdighet, og samtidig ren barmherdighet. Ja, det er rettferdighet, fordi i de aller fleste tilfeller tar en mann en kvinne og tar på seg ansvaret for hennes forsørging. En kvinne derimot gifter seg med en mann og overlater sin forsørging til ham, og kompenserer for sitt manglende arverett.
13
3. Dersom kvinnen er enslig,
Hun er en enslig person som ikke har noen hun er pliktig til å forsørge. Når hun gifter seg, er det som nevnt helt mannens plikt å forsørge henne og barna. Hun har ingen forsørgerplikt overfor sin ektemann.14 Dessuten vil kvinnen motta en brudsgift fra sin ektemann og, i henhold til sedvane, vil hun også motta mange gaver som gull, husholdningsutstyr, penger osv. Kvinnen kan velge å ikke bruke sine eiendeler, siden forsørgerplikten tilhører mannen.15 Hun kan også velge å investere dem for å øke verdien.
Mens broren,
Han vil bruke arven han har mottatt fra sin far på bryllupsutgifter, bryllupsgave og underholdet til sin familie. Dessuten, hvis en ugift søster ikke kan leve av arven hun har mottatt fra sin far, er mannen forpliktet til å hjelpe henne.16 Derfor, når vi vurderer saken fra dette perspektivet, er det rettferdig at mannen får en andel og kvinnen halv andel.
Her er det verdt å merke seg at islam forutser en struktur der kvinner er sosialt gjensidig avhengige, men økonomisk uavhengige.
Dette er viktig for å forstå Islams betoning av gjensidig kjærlighet, respekt, toleranse og forståelse mellom familiemedlemmer. Men uansett hvor stor verdien av økonomisk uavhengighet er, betyr det aldri at kvinner skal måtte forsørge seg selv og leve helt uavhengig av familien. Den økonomiske ansvarsbæringen og det sosiale velferd i familien hviler alltid på mennenes skuldre. I realiteten viser denne privilegerte posisjon som gis kvinner, den høye verdien som vår religion gir dem.
4. bror,
Uten tvang kan han, ved arveoppgjøret, gi sin søster mer enn sin egen andel, eller like mye, dersom han ønsker det. Dette er en gave eller donasjon. Ingen kan hindre dette.
5. Saken har også en psykologisk side.
Islam tilhører ikke én enkelt tid, én enkelt periode eller én enkelt land eller nasjon. Den tar hensyn til alle tider, alle samfunn og den grunnleggende menneskelige psyke i sine bestemmelser. Som en hendelse som har forekommet i nesten alle samfunn i århundrer og som fortsetter i dag,
“personen som vanligvis tar med seg eiendelene til huset til en fremmed, spesielt når det gjelder jenter”
Hun betraktes som en som er avhengig av andre. Selv om hun gifter seg, etablerer et eget hjem og får barn, er hun fremdeles mer avhengig av sine foreldres, brødres og søsters medfølelse, omsorg og beskyttelse enn en mann. Den omsorg og medfølelse hun mottar fra sin familie er langt mer verdifull enn eventuelle materielle goder. Derfor kan det å gi jenter og gutter like store arver i en arveoppdeling skade denne omsorgen og medfølelsen. Bediuzzaman, som også tilnærmer seg problemet fra dette perspektivet, sier følgende i denne forbindelse:
“Det er også medfølelse. For den svake jenta er i behov av omsorg fra sin far og medfølelse fra sin bror. I henhold til Koranen mottar jenta omsorg fra sin far uten bekymring. Faren gir henne…”
“Et skadelig barn som vil føre til at halvparten av min formue havner i hendene på fremmede”
Han ser på henne med bekymring, men ikke med misunnelse. I hans medfølelse blander seg ingen bekymring eller sinne. Han viser henne en uselvisk, avsjelløs medfølelse og beskyttelse. Hans bror…
“en rival som vil ødelegge halvparten av vår dynasti og gi en betydelig del av våre eiendeler i andres hender”
Han ser ikke på det med et kritisk blikk. Han blander ikke hat eller sinne inn i medfølelse og beskyttelse. Derfor mister denne av natur venlige, ømføle og svake jenta tilsynelatende lite, men i stedet vinner hun en uutømmelig rikdom av omsorg og medfølelse fra sine slektninger. Ellers, å gi henne mer enn det hun fortjener, i troen på at vi skal vise mer medfølelse enn Guds barmherdighet, er ikke medfølelse, men en grusom undertrykkelse. Kanskje vil denne tids brutale grådighet, som i Jahiliyya-perioden førte til at døtre ble levende begravet av grusom avind, føre til en grusom ondskap. Alle disse bestemmelsene i Koranen…
“Vi har sendt deg som en barmherdighet til alle verdener.”
(Enbiyâ, 21/107) bekrefter de dekretet.”
17
Bediüzzaman gir disse vurderingene en annen dybde.
I dag, siden menn og kvinner har like rettigheter i arv,
Mange brødre og søstre har dårlige relasjoner. Brødrene kan ikke godta at søsteren tar halvparten av farens formue og gir den til andre. På grunn av denne uvitenskapelige tankegang oppstår det mange arveproblemer mellom brødre og søstre i landet vårt. I dag forsøker mange å tvinge sine søstre til å ikke ta del i arven, eller til å nøye seg med en liten andel. Ofte blir underskrifter satt under tvang. I familiemiljøet blir kvinner overtalt eller tilstilles til taushet. Som vi kan se i mediene, kan arvekrigene til og med utvikle seg til uendelige blodfeider. Å ikke godta Guds fordelesning og å ikke godta sin rett, fører til ikke bare én, men hundrevis av urettferdigheter og undertrykninger.
Det er av de grunner vi har forsøkt å nevne, at…
Mannen har fått en andel av arven i samsvar med tyngden av hans økonomiske ansvar, mens kvinnen, som ikke har noe økonomisk ansvar, selv i tilfelle av rikdom eller fattigdom, og hvis sosiale sikkerhet er garantert selv i tilfelle av å være datter, hustru, mor eller enke, har fått en andel i samsvar med dette.18 Dersom denne dommen fra Gud, som har uendelig visdom i sine dommer, ikke er rettferdig, så er det ingen rettferdighet på jorden.
Som konklusjon,
Arveretten, som i Koranen behandles som en fortsettelse av familieretten, er et av de mest detaljert beskrevne emner. Den moderne debatt om kvinners arverettlige likestilling, som kun betraktes ut fra et likestillingsperspektiv, bygger etter vår mening på en misforståelse. Koranen behandler nemlig kvinner i ulike situasjoner med ulik arveandel. En hustru, en mor, en enkelt eller flere søsken behandles i ulike kategorier. De som, som i alle andre spørsmål, argumenterer for absolutt likestilling, ignorerer de grunnleggende prinsipper som er nevnt i dette emnet. Derfor har det faktum at kvinner i enkelte tilfeller arver halvparten av det mannlige arveandelen intet med en tanke om manns overlegenhet. Dersom det var tilfelle, måtte man hevde at barn med større arveandel er overlegne sine fedre i menneskelig verdi, noe som ville være en absurd påstand. Tvert imot er denne fordeling rettet mot en balansert fordeling av midler, proporsjonal med kvinnenes og mennens ansvar, og mot å sikre kjærlighet og rettferdighet, både i familien og i samfunnet.
Videre er det her behovet og ansvarsfordelingen mellom kvinner og menn som er avgjørende,
At barn, som nettopp har startet livet og vil møte mange økonomiske vanskeligheter i løpet av sitt liv, ofte mottar en større andel av eiendelene enn foreldrene eller menn enn kvinner, er rettet mot å sikre et liv innenfor humane rammer i familien, den minste sosiale enheten, på grunn av de svake generasjoners behov for eiendom. Samtidig er dette et tegn på skritt som tas mot en middelklasse.19
Fotnoter
1. Vers 7 i sura An-Nisa.
2. Se Taberî, Câmiu’l–beyan 4/262, Kairo, 1968; Razî, Tefsiru’l-kebîr 9/194, Beirut; Tahir b. Aşur, et–Tahrîr ve’t-tenvîr 4/248, Tunis, ts; İbn Kesîr, Tefsîrul-Kur’âni’l-azim 2/161. Arabere
“De som ikke slåss med sine spyd, som ikke kan forsvare sitt fedreland og som ikke kan vinne bytte, kan ikke bli arvinger.”
sa de. Se ibid. Samme sted: For praksiser knyttet til arv i Jahiliyya-perioden, se Ali Osman Ateş, İslâm’a Göre Cahiliye ve Ehl-i Kitap Örf ve Adetleri s. 379-388.
3. Hamidullah, Muhammed, Islams profet 1/260, İrfan Yay. İst. 1980; for praksiser knyttet til arv i jødedommen, se Ali Osman Ateş, Islams syn på Jahiliyya og Ehl-i Kitab’s sedd og bruk s. 372-380.
4. verset i sura An-Nisa, 4/11.
5. Se Taberî, ibid. 4/275; Ibn Kesir, ibid. 2/197.
6. Abu Dawud, arveforskrifter 4; Ibn Majah, arveforskrifter 2.
7. Vahidî, Esbabu’n-nüzul s. 150; se også Ibn Kesir, age 2/196; Kurtubî, el-Câmi’ li ahkâmi’l-Kur’ân 5/39; Razî, age 9/203-204. Som årsak til nedstigningen av verset nevnes en annen hendelse som skjedde med Jabir ibn Abdullah. Se også Buharî, tefsiru’l-Kur’ân 4; Tirmizî, feraiz 6; Tirmizî, tefsiru’l-Kur’ân 5.
8. vers i sura An-Nisa, 4/11.
9. vers i sura An-Nisa, 4/11.
10. Vers 12 i sura An-Nisa (4:12). Et viktig poeng i denne versen er at kvinnen, liksom mannen, har rett til å arve og testamentere.
“Har de ingen barn, tilhører dere halvparten av det som er igjen av deres arvegods etter at de har betalt sine testamenter og gjeld.”
Uansett om den avdøde er mann eller kvinne, fordeles den resterende arven etter at gjeld er betalt og testamentet er oppfylt. Dette betyr at kvinnen gis alle sivile og sosiale rettigheter. Kvinnen kan eie eiendom, arve, testamentere, oppfylle testamenter, ta opp og betale lån. Altså har Koranen gitt kvinnen rett til enhver form for eiendom og til å disponere over sin eiendom, og har gitt henne en fullstendig fri personlighet. Se: Süleyman Ateş, Çağdaş Kur’ân-ı Kerim Tefsiri, Yeni Ufuklar Neşriyat, 1988, 2/574; For mer informasjon om kvinnenes situasjon i arven etter at ektemannen har avlidt, se: Hamza Aktan, İslâm Miras Hukuku İşaret Yay., Istanbul, 1991.
11. For mer informasjon om kvinners underhold og deres økonomiske plikter, se: Kvinnerettigheter i Islam (Antologi) 2/178-283, Rehber Baş. Yay. 1. utgave. Ankara, 1993.
12. For mer informasjon, se Ruhi Özcan, *Næringsplikt i islamsk rett*, s. 68-84, Çağlayan Yayınları, İzmir, 1996.
13. Nursi, Bediüzzaman Said, Mektubat s. 37, Envar Neşriyat, Istanbul, 1997; se også Sözler s. 381.
14. Se Kāsānī, Alauddin Abu Bakr Ibn Masud, Badā’i’ al-Sanā’i’ 4/28. Kairo, 1328; Serahsī, Muhammad b. Ahmad, al-Mabsūṭ 5/187. Kairo, 1324; Ibn Rushd al-Hafid, Muhammad Ibn Ahmad, Bidāyat al-Mujtahid 2/55, Kairo, 1379.
15.
For eksempel: selv om mannen er fattig og kona rik, er mannen den som har plikten.
En hustru kan ikke holdes ansvarlig for mannenes forsørgelse. Det samme gjelder selv for en mann som på grunn av sykdom eller lignende grunner er ute av stand til å forsørge seg selv og sin hustru. I slike tilfeller skal mannens forsørgelse dekkes av hans slektninger (nærmeste familie), ikke av hans rike hustru. Hustruen skal også forsørges av sine slektninger. Hustruens krav på ekteskapelig forsørgelse fra sin mann er en gjeld som ikke foreldres. Selv om hun bruker sine egne midler, kan hun kreve disse fra sin mann. Se Özcan, Ruhi, Hısımlık Nafakası s. 71.
16. Se Ruhi Özcan, s. 89-154, for mer informasjon om familiegods.
17. Nursi, Bediüzzaman Said, Mektubat 37; Sözler s. 381.
18. Se Faruk Beşer, *Kvinnes arbeid, sosial sikkerhet og islam*, s. 165-180, Nun Yay. Istanbul 1995, for kvinners sosiale sikkerhet i islam; Bayraktar Bayraklı hevder at “i en familie der faren er gammel, er datterens og sønnens rettigheter i arven like, dersom de jobber og tjener like mye”. Han bruker vers 32 i Surah An-Nisa som bevis for denne påstanden. Dette verset kan imidlertid ikke brukes som bevis, da det handler om at kvinner i det jahilijiske arabiske samfunnet, som ble fratatt arven, skal få en andel av arven som menn. I hvilke situasjoner og hvor mye en kvinne skal arve, er fastlagt i de religiøse tekster. For det andre må det sies at inntektene til en arbeidstakende datter i en slik familie tilhører henne helt og holdent. Hun er ikke forpliktet til å bidra til familiens utgifter. Det er hennes personlige eiendom. Se Bayraktar Bayraklı, *Kvinne, kjærlighet og grunnleggende rettigheter*, s. 64, İşaret Yay. Istanbul, 2000.
19. For en diskusjon om middelklassen og islamske prinsipper, se İzzet Er, Sosyal Gelişme ve İslâm, s. 94-115, Rağbet Yayınları, Istanbul, 1999.
Klikk her for mer informasjon:
– Er det noe som hindrer en kvinne i å jobbe, sett fra et religiøst perspektiv? Er det religiøst sett tillatt for kvinner å jobbe side om side med menn?
– Kan dere gi meg informasjon om betydningen av at det er “ondskap” i å være ugift, i lys av haditten “De ondskapsfulle blant dere er de ugiftes”, og om reglene for ekteskap?
– Kan du forklare haditten: “Plasser ikke kvinner i fremtredende posisjoner, og lær dem heller ikke å lese og skrive. Lær dem sying og lær dem Surah an-Nur godt.” og temaet om kvinners utdanning?
Med hilsen og velsignelser…
Islam i spørsmål og svar
