Vår kjære bror,
Nursi, som skrev den i 1911
Rettsmøter
I sitt verk hevder han at som et resultat av konflikten mellom religion og vitenskap, er solen av islam bleket; at muslimer har falt bak og oppnådd “verdens komfort”; mens fremmede [vestlige] har holdt seg borte fra islam.
“lykkens i det hinsidige”
De påpeker at de har blitt berøvet av dette. Den primære årsaken til denne stagnasjonen og tilbaketoget er imidlertid den feilaktige oppfatning av en konflikt mellom religion og vitenskap som et resultat av “misforståelse”.
“Hvordan kan en slave være fiende og motstander av sin herre, en tjener av sin mester og et barn av sin far? Islam er herren, veilederen og faderen til kunnskapene [vitenskapene], og lederen og faderen til den sanne kunnskap.”
(Nursi, BS (1995). Muhâkemât, Istanbul: Envar Neşriyat, s. 8.).
Spørsmålet Nursi stilte om utviklingen i debatten mellom religion og vitenskap er særdeles interessant. Han sier:
Ifølge ham har denne misforståelsen og ugyldige forestillingen frem til nå (1910/1911) hatt sin virkning; den har innstiftet fortvilelse og håpløshet i samfunnet og lukket døren for sivilisasjon og moderne utdanning for muslimske samfunn. En tilsynelatende årsak til debatten mellom religion og vitenskap er, ifølge ham, at religiøse ledere “frykter at visse ytre religiøse fenomener er i konflikt med visse vitenskapelige prinsipper.”
(Nursi, BSMuhakemât, s. 10).
Etter å ha påpekt feilen i å tro at teologer feilaktig oppfatter enkelte religiøse spørsmål som motsatte av enkelte vitenskapelige spørsmål, gir han følgende forklaring:
«Vi forlot det essensielle og det indre av islam og rettet vår oppmerksomhet mot det ytre og det overfladiske, og vi ble villledet. Med feil forståelse og dårlig oppførsel lyktes vi ikke i å oppfylle islams rettmessige rett og den respekt den fortjener, til den grad at den avskyr oss og har trukket seg bak en sky av illusjoner og fantasier…»
“Og han har rett, for vi har blandet israelittiske fortellinger med de metodiske prinsippene, og allegorier med de esoteriske læresetninger, og dermed ikke kunnet verdsette dens verdi. Som straf har han latt oss leve i ydmykelse og elendighet i denne verden. Det er hans barmherdighet som vil frelse oss.”
(Nursi, BS Muhakemât, s. 9.).
Det vil si at enkelte lærde ikke forstod essensen av islam. De ble lurt av å holde seg til ytre former og ikke kunne gjennombringe dens sannhet og mening. På grunn av denne misforståelsen kunne de ikke vise islam den respekt den fortjente. Islam, som avskyr disse misforståelser, skjulte seg bak skyer av vrangforestillinger og fantasi.
Den rettmessige årsaken til denne skjulte tilstand er at de lærde har blandet sammen ubegrunnede og oppdiktede opplysninger og historier fra Israels barn med islams grunnprinsipper og sannheter; de har forvekslet metaforer, det vil si ord brukt i en annen betydning enn deres opprinnelige mening, med sannheten, og dermed har de ikke kunnet sette pris på islams verdi. Som straf har Gud latt muslimene leve i ydmykelse og elendighet i denne verden. Det er hans barmherdighet som vil redde dem. Det vil si, ved å gripe seg fast i hans uknivelige tau, hans sannheter, og praktisere den sanne islam og den rettferdighet som islam fortjener. Da vil islam, som har blitt undertrykt og skjult, blomstre og vokse, og dermed vil verdensfred og fremgang herske blant menneskene. Det vil ikke lenger være behov for debatter om vitenskap og religion.
Nursi har i sine verk viet mye plass til motstand mot islam som stammer fra feiltolkninger av metaforer og liknelser i vers og hadisser, som er brukt i vitenskap og filosofi. En av de mest kritiske og angrepte av disse er påstanden om at verden hviler på okser og fisk.
Han svarer slik på et spørsmål om dette saken med oksefisken:
“I din siste spørsmål sier du: “Lærere sier: Jorden hviler på en okse og en fisk. Men geografi viser at jorden beveger seg som en stjerne i det uendelige rom. Det finnes verken okse eller fisk!”
“El ardu ale’s-sevr vel hût”
(Jorden hviler på okse og fisk)I en overlevering sies det at han en gang sa “på storfeet” og en annen gang “på hvalen”. Noen av hadith-ekspertene har anvendt denne hadith på Israilitiske fortellinger og overtroiske historier som har blitt overlevert i lang tid. Spesielt noen av de muslimske lærerne fra Benî Israel har anvendt historier om storfeet og hvalen som de har sett i de tidligere skriftene på hadithen, og har på den måte gitt hadithen en merkelig betydning.
Foreløpig skal det bare nevnes tre hovedpunkter og tre synspunkter angående dette spørsmålet.
Første prinsipp:
Etter at en del av de jødiske teologene konverterte til islam, ble til og med deres gamle kunnskap islamisert og tilskrevet islam. Men disse gamle kunnskapene inneholdt feil. Disse feilene tilhører selvfølgelig dem, ikke islam.
Andre prinsipp
:
Metaforer og allegorier blir med tiden oppfattet som sannheter, i den grad de overgår fra de lærde til de uvitende, det vil si, fra kunnskapens til uvitenes domene. For eksempel, da jeg var liten, var det en månesformørkelse. Jeg spurte min mor:“Hvorfor er månen slik?”
Han sa: “Slangen har slukt den.”
Jeg sa: “Det ser ut som det er mer.”
Han sa: “Slanger oppe i luften er som glass og viser det som er inni dem.”Jeg har tenkt mye på dette barndomsminnet. Og jeg pleide å si:
“Hvordan kan en så ubegrunnet vrangforestilling spreses blant seriøse personer som min mor?”
Dette trodde jeg. Først da jeg studerte astronomi, skjønte jeg at de som sa som min mor, hadde tatt metaforen bokstavelig. For den store sirkelen, som kalles “mıntıkatü’l-burûc” og som er banen for solens grader, og den skrå månesbanen, som er banen for månes hus, overlapper hverandre, og disse to sirkler danner hver sin dobbelte kurve. De to kurver har astronomene, i en fin metafore, kalt “tinnîneyn”, to store slanger. Der disse to sirkler skjærer hverandre, har de kalt det ene punktet “re’s” (hode) og det andre “zeneb” (hale). Når månen kommer til “re’s” og solen til “zeneb”, skjer det, i astronomisk terminologi, en “haylûlet-i arz”. Det vil si, jorden kommer midt imellom dem. Da skjer en måneformørkelse. Med den tidligere metafore sier man: “Månen gikk inn i tinnînenes munn”. Denne høytstående og vitenskapelige metafore har med tiden, etter som den kom inn i folkevett, tatt formen av en stor slange som svelger månen.Disse to store englene, Sevr og Hût, ble kalt ved disse navn ved en subtil, hellig metafor og et meningsfullt tegn. Ettersom den hellige, himmelske språket til profetiet ble tatt opp i det vanlige språket, forvandlet den metaforen seg til virkelighet, og de antok formen av en enorm okse og en skremmende fisk.
Den tredje grunnpilaren
:
Slik som Koranen har mutasjābihāt (tvetydige vers), som gir almindelige mennesker undervisning i meget dybe spørsmål ved hjelp av metaforer og liknelser, så har også hadithene mutasjābihāt (tvetydige overleveringer), som uttrykker meget dybe sannheter ved hjelp av metaforer og liknelser. For eksempel, som vi har forklart i en eller to risāleh (læretekster), ble det en gang hørt en meget sterk støy i Profetens nærvær. Han befalede da:
“Det er lyden av en stein som har rullet i sytti år og nå faller ned i helvete.”
Etter noen minutter kom en mann og sa: “Den berømte hyklingen på sytti år er død.” Han kunngjorde dermed sannheten om den meget treffende representasjonen av Profeten Muhammed (fred og velsignelser være med ham).Foreløpig kan det gis tresvar på ditt spørsmål.
For det første:
Navnet på en av de engler som kalles Hamele-i Arş og Semâvat.
“Prosa”
og navnet på den andre
“Sevr”
Slik som Gud har utnevnt fire engler til å passe over Tronen og himlene, og til å tilsi Hans herredømme, har Han også utnevnt to engler til jorden, som er himlenes lille bror og planetenes følgesvenn, som tilsynere og bærere. Den ene av disse englene heter…
“Sevr”
og navnet på den andre
“Hût”
tur. Og hemmeligheten bak det å gi det navnet er:Jorden består av to deler: vann og land. Det som livnærer vannpartiet er fisken. Det som livnærer landpartiet, jordbruket som er livsgrundlaget for menneskene, er okse, og okse befinner seg på jordens skuldre. Siden de to engler som er tilknyttet jorden er både kommanderende og tilsynsførende, må de selvfølgelig ha en viss relasjon til fisk og okser. Kanskje, og kunnskapen tilhører Gud, har disse to engler i det himmelske og det synlige riket sine representasjoner i form av en okse og en fisk. Og det er i henvisning til denne relasjonen og tilsynet, og som en antydning til disse to viktige skapningstyper på jorden, at den mirakuløse, uttrykksfulle språket til Profeten…
Jorden er over hav og fisk.
Han har sagt det på en vakker og kort måte, og uttrykt en sannhet som inneholder svært dype og omfattende spørsmål, som ville ta en hel side å forklare, i bare én setning.
Andre Vechih
:
For eksempel, som om man skulle spørre: “Hva er det som dette rike og denne monarkien hviler på?” Som svar på det
“Svärdet og pennen”
som det sies. Altså,
“Soldaten stoler på sin tapperhet og styrke, og embetsmannen stoler på sin klokskap og rettferdighet.”
Siden jorden er bolig for levende vesener, og mennesket er hersker over dem, og en stor del av befolkningen som bor ved kysten lever av fisk, og den som ikke bor ved kysten lever av jordbruk og oksens arbeid, og fisk er en viktig handelsvare, så kan man si at jorden hviler på okse og fisk, akkurat som staten hviler på sverd og penn. For dersom okse ikke arbeider og fisk ikke legger millioner av rogn, kan mennesket ikke leve, livet vil opphöre, og den viseste Skaper vil ødelegge jorden.Og se, Profeten Muhammed, fred og velsignelser med ham, svarte med et svar som var fullstendig mirakuløst, høytidelig og visdomsfullt.
Jorden er over havet og fisken.
Han sa. Han har på to ord lært oss en bred sannhet om hvor mye menneskehetens liv er relatert til dyreverdenens liv.
(Nursi, BS Lem’alar, Sözler Neşriyat, Istanbul, 2009, s. 91-93.).
Med hilsen og velsignelser…
Islam i spørsmål og svar
