Vår kjære bror,
Det er et uttrykk vi ofte støter på i fysikk- og kjemistundene:
“Det som er, kan ikke bli til, og det som ikke er, kan ikke bli til.”
“Lov om bevarelse av materie eller masse”
som denne uttrykket er kjent som, den franske kjemiker
AL de Lavoisier
tilhører.
Før vi kommer til svaret på spørsmålet, mener vi det er hensiktsmessig å klargjøre ett punkt. Noen forsøker å drive demagogi med denne loven og feilfortolker den i et forsøk på å trekke saken inn i en ideologisk atmosfære. Vi kan illustrere deres tankegang med et eksempel:
La oss anta at vi har foran oss en vakker, kunstferdig skrevet kaligrafisk tekst. Det er lett å forstå at denne teksten har en skribler, bare ved litt ettertanke. En person som har som mål å benekte skribleren av teksten, reiser seg og trekker oppmerksomheten til blekket i teksten for å distrahere blikket fra teksten, den subtile kunsten i den og den mening den uttrykker.
“Ble dette skrevet fra bunnen av, eller ble det skrevet med eksisterende blekk?”
Han stiller et spørsmål. Og ved å utvide og fordype denne diskusjonen på blekket, forsøker han å skjule kaligrafen for alle blikk.
De som hyppig omtaler Lavoisiers lov, driver med en lignende demagogi. Som om det var et krav for å anerkjenne at det er en skaper av de vidunderlige verkene i dette universet, at disse verkene ble skapt av ingenting, og ikke av eksisterende elementer. Men dersom vi undersøker lovens natur og omfang, ser vi tydelig at denne loven slett ikke åpner døren for fornektelse, men snarer er en av de guddommelige lover som resulterer i orden i universet.
Vi vet alle at det finnes et felt der statens lover gjelder og anvendes. Dette kan gjelde kriminelle, skatteytere eller arvinger. På samme måte finnes det felt der loven om bevarelse av masse gjelder og andre der den ikke gjelder. Loven om bevarelse av masse anvendes spesielt i fysikk- og kjemiexperimenter og ved løsningen av problemer innen disse fagene. La oss illustrere dette med et eksempel:
Av karbon og oksygen
karbondioksiden
som viser dannelsen av;
C + O2 = CO2
La oss anvende loven om massebevarelse på reaksjonsligningen. Ved å skrive denne ligningen, definerer vi systemet vårt fra starten av. Vi sier at:
“Vi er kun interessert i karbon, oksygen og karbondioksid. Vi utfører kun beregninger basert på deres vekter.”
Hvis karbon og oksygen forekommer i de korrekte proporsjoner, vil vekten av den resulterende karbondioksiden være lik summen av vekten av karbon og oksygen. Med andre ord, massen bevares. Dette skyldes at vi i utgangspunktet definerte systemet vårt slik at det ikke tillot inn- eller utstrømning av andre stoffer.
Tenk deg nå en lukket beholder. Den inneholder hundrevis av forskjellige forbindelser. Vi veger beholderen og plasserer den over flammen. Anta at det som resultat av dette foregår mange reaksjoner i beholderen, og at mange nye forbindelser dannes. Når vi veger beholderen på nytt etter forsøket, vil vi se at vekten er den samme. Fordi beholderen er lukket, har det ikke skjedd noe stofftap til omgivelsene, det vil si, den eksisterende massen har ikke gått tapt. Siden det heller ikke har kommet noe stoff inn i beholderen, har det heller ikke dannet seg ny masse ut av ingenting. Om vi hadde lagt noe inn i beholderen eller tatt noe ut, ville beholderens vekt uunngåelig ha endret seg.
Ja, akkurat.
I den materielle verden, som vi lever i og som ligner en lukket kasse, er vi enten vitne til eller har kunnskap om ulike endringer og transformasjoner. Vi vet også at massen i denne verden verken øker eller avtar. For uten ytre inngripen skjer verken en overgang fra eksistens til ikke-eksistens, altså en flukt ut av kassen, eller en nedbør av materie fra ikke-eksistens. Dette inngrepet kan kun utføres av Gud, som ikke er bundet til materie og er uavhengig av rom. Han skaper og tilfører materie til vår verden, eller ødelegger og reduserer den, ved sin makt og vilje.
Kort sagt er loven om massebevarelse en lov som gjelder et avgrenset, lukket system og som viser sammenhengene mellom vekt og stoffets transformasjoner.
Når vi leser Lavoisiers biografi i encyklopediene, ser vi at han var den første vitenskapsmannen som brukte vekter i kjemi. Dette viser tydelig hva denne kjemikeren mente med uttrykket. Han var aldri initiativtaker til en tankegang som var i strid med Guds (cc) makt og vilje. I enkelte kjemi-lærebøker som brukes i Europa og Amerika, følger uttrykket om massebevarelse umiddelbart etter;
“…men Gud”
er nevnt. Kort sagt,
“men Gud (cc) er unntatt fra denne regel”
Dette sies for å avverge eventuelle tvil som kan oppstå i folkets sinn.
I begynnelsen av vår samtale nevnte vi at lover bare gjelder innenfor et bestemt område. Det finnes også reelle fysiske hendelser der loven om bevarelse av masse ikke gjelder. For eksempel vet vi i dag at materie kan omdannes til energi. Einsteins mest betydningsfulle oppdagelse er…
E = mc²
fra formelen,
m
energiutbyttet av en masseendring,
c
Den berenges ved å multiplisere med kvadratet av lyshastigheten. Et eksempel på denne anvendelsen er reduksjonen av den totale massen til nøytroner og protoner som kombineres for å danne kjernen til et atom.
35/17 CI
Kloratomkjernens masse, som vises som , burde teoretisk sett være lik summen av massene til 18 nøytroner og 17 protoner, altså 17X1.007277 + 18X1.008665 = 35.289005 atomiske masseenheter. Her er 1.007277 massen til ett proton og 1.008665 massen til ett nøytron. Imidlertid viste svært presise eksperimenter at massen til en kloratomkjerne er 34.96885 atomiske masseenheter, altså 0.32016 enheter mindre.
Masseforskjellen mellom dem er blitt til energi og har forsvunnet fra den materielle verden.
Astronomer har også observert et annet ekte fenomen som beviser at materie kan forsvinne. Nylige studier har vist at noen stjerner, som hver har en masse mange ganger større enn jordens,
“svart hull”
Han har vist at han har forsvunnet ved å reise til steder med ukjent karakter og ukjent navn.
Det er umulig å forklare disse to hendelsene, som vi forsøker å forklare, med prinsippet om bevarelse av masse.
Med andre ord, prinsippet i seg selv er ikke absolutt. Det gjelder under spesifikke betingelser og omstendigheter.
Som konklusjon;
Prinsippet om bevarelse av denne masse har ingen sider som er i konflikt med eller motsier Guds handlinger av skapelse og ødeleggelse.
Med hilsen og velsignelser…
Islam i spørsmål og svar
