Vår kjære bror,
Mennesket skaper en form som ligner et menneske av stein og leire. Dette kan imidlertid ikke gå utover å være en statue av stein, leire eller plast. Allahu Teâlâ skapte det levende menneske av leire. At enkelte hevder å ha skrevet noe som ligner Koranen, er det samme som å hevde at en livløs statue er et menneske.
En undersøkelse av denne boken vil vise at den inneholder en anti-islamsk holdning og fremmer de kristne prinsipper og læresetninger. Det faktum at forfatteren selv er en islamofob og forsøker å spre kristendommen, viser tydelig omfanget av problemet.
Det vil si at det ikke kan frembringes noe som ligner selv én vers fra Koranen, selv fra bare ett aspekt. Man kan ikke si at man har skapt noe som ligner Koranen ved å lage en plastskulptur, akkurat som man ikke kan si det ved å samle menneskelige ord i en bok.
Vi presenterer herunder en studie om emnet:
Fra sin nedstigning til i dag har historien dokumentert mange løgner og baktaler rettet mot Koranen. Noen falske profeter, som så at islam spredte seg ved hjelp av Koranen, forsøkte, fra årene rett etter profetens (sav) død og frem, å konkurrere med Koranen og imitere den i stil og retorikk. Disse forsøk endte imidlertid alle i fiasko og skam. De primære årsakene til disse forsøk var stamme-fanatisme og jakt på rikdom og makt.
– Musaylima ibn Habib al-Kazzab,
– Ayhede b. Kâ’b (el-Esvedü’l-Ansî),
– Abu’t-Tayyib al-Mutanabbi,
– Abu’l-Ala al-Maarri og
– Mirza Ali Muhammed.
Dessuten har kristne teologer, både de som bodde i islamske land og andre steder, gjennom historien skrevet verk som kritiserte islam og forsvarte sin egen religion. Hver religion har sett på saken fra sin egen vinkel og skrevet motargumenter mot den andre. Denne negative holdningen til islam blant kristne har bevart seg uforandret fra de tidligste tider til i dag. Den fiktive boken som er emnet for dette arbeidet, er et levende eksempel på denne negative holdningen og ondsinnethet. Dette og lignende forsøk vil, akkurat som tidligere eksempler, havne i historiens søppelkasse.
Det er en utvidelse av “inkulturation”-prosessen, en av de siste taktikkene som misjonærteoretikere har utviklet. Essensen av denne metoden er å først integrere seg i den lokale kulturen, og deretter å ødelegge og underminere den. Navnet er dyktig valgt av gruppen som skrev boken, og er hentet fra et ord som brukes om Koranen, altså et begrep som er sentralt for den islamske verden. Som det fremgår, er denne fabrikkeerte boken full av baktaler og fornærmelser mot vår hellige bok, Koranen, i et forsøk på å forvirre muslimer og forfalske deres religion. Dette arbeidet er en kort introduksjon og kritikk av boken med tittelen [tittel].
Boken er nemlig skrevet ved å snu ordene i Koranen på hodet. Den ble først skrevet på arabisk i 1999 og ble deretter oversatt til engelsk under samme tittel. I forordet til boken presenterer to personer fra gruppen som er ansvarlig for skriften seg selv med kodenavn, men skjuler sine virkelige navn. Imidlertid viser undersøkelser av internettsider om dette emnet at det er en person som kaller seg og som også er redaktør og utgiver av boken med tittelen .
Den evangeliske presten, som var redaktøren av denne boken under kodenavnet al-Mahdi, ga intervjuer til Atlantic Monthly og Baptist New i 1999, der han sa:
Fordi denne boken presenterer budskapet i Evangeliene for araberne på et klassisk språk. Videre hevdes det at denne boken, i motsetning til Koranen, ble skrevet på syv år, ikke tjue tre år, og at den er et resultat av åpenbaring (!) og inspirasjon (!), og det sies følgende:
Ifølge forfatterne inneholder dette verket alle egenskapene til Koranen, den hellige boken til muslimer, i alle henseender. Den er skrevet i ren, klassisk arabisk, i prosa og poesi, og stil og flyt har vært nøye vurdert. Imidlertid har enkelte arabiske forskere som har undersøkt boken grammatisk, påvist mange grammatiske feil.
Det er høyst sannsynlig at slike arbeider er basert på ulike politiske eller økonomiske interesser. Misjonsvirksomhet kan også anses som en faktor som akselererer slike forsøk. Innholdet i boken viser nemlig at den fra ende til annen er fylt med kristen lære og teologi. Hovedmålet er å påstå at Koranen er en oppdiktet bok og dermed presentere muslimer en ny hellig(!) bok. Videre er det å skape tvil hos muslimer angående Korans innhold, for å hindre veksten av den stigende verdien av islam i Vesten.
Det er tydelig at kristne internetsteder har publisert, reklamert for og skrevet rosende artikler om denne boken. Boken har mottatt betydelig støtte fra den kristne verden, spesielt fra evangeliske kristne grupper. Publikasjoner som en president for et seminarium i Midtøsten, en muslim som konverterte i Los Angeles, CA, Billy Graham Center for Muslim Studies, Evangelical Mission Quarterly og Baptist Press, har skrytt boken og uttrykt sin tro på at muslimer vil bli kristniserte på denne måten. I en artikkel skriver C.S. Arthur: “I mer enn 1400 år har svar på Koranen og dens påstander blitt skrevet med frykt. Men nå har muslimer blitt konfrontert med en bok som utfordrer Koranen. Denne boken er på et nivå som kan sammenlignes med Koranen i stil og retorikk. Den overgår til og med læresetningene i Koranen.” Han siterer deretter en person som deltar i utgivelsen og styret av boken under kodenavnet “el-Mehdi”: “Våre muslimske venner, som er over en milliard og spredt over 39 land, har ikke mottatt det korrekte budskapet i Bibelen. Denne boken vil formidle dette budskapet til dem.”
Denne boken, med tittelen [tittel], består av syttiåtte kapitler (fiktive sureer) og hver kapittel begynner med en innledende setning som lyder [setning]. Hvert kapittel inneholder flere påståtte vers, nummerert 1, 2, 3, 4 osv. Altså er den skematiske strukturen forsøkt liknet med Koranen, og kapitlene i boken er gitt sure-navn.
De innledende setningene i kapitlene (surah) i boken begynner vanligvis med navnet på den surah og er rettet til muslimer.
Navnene på andre kapitler er inspirert av Koranen, da lignende konsepter finnes i Koranen. ez-Zevâc, et-Tuhr, el-Mîzân, eş-Şehîd er bare noen få eksempler. Noen kapitler er imidlertid valgt med navn som nedvurderer og fornærmer muslimer. For eksempel el-Mâkirun (intriger), el-Mufterun (falskpredikere), el-Muharridun (oppvigere), el-Kafirun (ikke-troende), el-Müşrikûn (avgudsdyrkere).
Forfatterne av boken hevder at teksten i boken ble tilsendt “es-Safiyy” ved åpenbaring. I den oppdiktede sura de har kalt Tenzil, står det blant annet:
Som det fremgår, er ovenstående avsnitt rett og slett plagiat av flere vers fra Koranen, med noen få modifikasjoner. Derfor mangler uttrykkene i denne boken enhver originalitet. I stedet er de rene kopier og plagiat.
Metoden ligner en vanlig kopiering.
Som det fremgår av en grundig gjennomgang av boken, er dens primære hensikt å erklære det som Koranen betegner som sannhet som falskt, og det som Koranen betegner som falskt som sannhet. Som et eksempel kan nevnes at Koranen omtaler fire hellige måneder og befaler respekt for disse månedene; krig og lignende handlinger er forbudt i disse månedene.
Men den nevnte boken forteller kanskje i Ramadan-måneden at dette er noe som er oppfunnet for å angripe muslimer, og det forteller ved å fremstille løgner om Gud. I den falske sura som kalles Fred (fred) leser vi:
I en annen falsk sura, som de selv har gitt navn, legges det vekt på at muslimer er villledet, og de blir minnet om at de har fått beskjed om å ‘gå inn i fred’, men det hevdes at muslimer i realiteten ikke tror på dette. Verser fra Koranen, spesielt de falske versene 3, 4 og 7 i samme sura, blir snudd på hodet, og det hevdes at Gud ikke ville beordre krig, og at dette i beste fall kan være en provokation fra Satan.
Den såkalte sura Nisâ, som finnes i boken med det samme navnet, forsøker å spotte og nedverdige de rettigheter som Koranen gir kvinner. Boken spotter til og med Koranen for dens påbud om å tale til profetens hustruer bak gardinene, og inneholder den samme versen, hevder at et slikt påbud er en nedvurdering av kvinner. Men det grunnleggende prinsippet her er å beskytte mennesker fra potensielle onde lystene. Det har absolutt ingenting med å nedverdige kvinner å gjøre.
Et annet fremtridende aspekt i den nevnte boken er den skarpe kritikk av Koranen i den falske sura Nisa, som angår bestemmelser om arv, vitnesbyrd osv. Her forsøkes det å spotte Koranen ved å diskutere kvinders arv, vitnesbyrd, menns overlegenhet over kvinner og lignende emner.
I den falske sura, som kalles “al-Furqanu’l-Hak”, intensiveres de anti-islamiske angrep ytterligere, og det hevdes at kriger i Guds vei, som nevnt i Koranen, ikke er reelle, og at man dermed ikke kan vinne paradis, og at Gud aldri har beordret noe slikt. I denne sura hevdes det at muslimer skaper kaos på jorden, ødelegger menneskeheten og ødelegger økonomien. De som tror på denne såkalte hellige boken, “al-Furqanu’l-Hak”, loves paradis, og i den sjette setningen står det:
I den såkalte sura, som legger vekt på faste, siteres det fra sunna i den første versen, mens den tredje versen adresserer de hyklere, det vil si muslimene, og sier:
I den attende versen av en annen såkalt sura, som bærer navnet [navn], blir profeten Muhammed (fredesvold over ham) beskrevet som en stor løgner og en sendebud av den utstødte satan, og muslimer blir omtalt som hedninger.
I en annen falsk sura, som kalles [navn], brukes ordet “mekr” (svik) hyppig, og det refereres til lignende uttrykk i Koranen. I den tredje falske versen refereres det igjen til profeten Muhammed (fredesvold over ham), og det hevdes at han – Gud bevare – oppfordret sitt folk til drap og ekteskapsbrudd, noe som ikke kan være en profets egenskaper, men snarere egenskapene til den fordømte Satan.
Som vi har sagt før, er det primære formålet med denne boken å fornærme muslimer, deres bøker og helligdommer. I den påståtte versen hevdes det nemlig at muslimer følger Ta’gut og dermed stumbles inn i dype grøfter.
Den første setningen, som begynner med uttrykket “de av våre tjener som har gått vill”, siterer og kommenterer vers 47 i sura Al-Ma’idah i Koranen.
Denne sura, som er den lengste av de falske suraer i den nevnte boken, består av trettiåtte falske vers. Som navnet antyder, betegner denne sura muslimer som polyteister. Det mest interessante og slående passasjen er imidlertid dens vurdering av lydighet til profeten Muhammed som polyteis.
I denne versen gjøres det sitater fra Koranen, og det understrekes at el-Furkanu’l-Hak-boken ble sendt ned fra Gud for å bekrefte Evangeliet. Som det faktisk står i den andre setningen:
Denne boken har i enkelte tilfeller kopiert Koranen ord for ord, uten å endre noe. Dette kan for eksempel sees i mange passasjer av en annen, oppfunnet sura kalt Kebâir. Passasjen nummer 12 i samme sura er en nøyaktig kopi av vers 171 i sura Al-Baqarah.
I denne perioden, der det utøves en enorm innsats for en allianse av sivilisasjoner, mener vi at disse og lignende provoserende tiltak, som fremmer konflikt mellom sivilisasjoner, bør opphöres. Vi forventer at enkelte vestlige som forsøker å vise respekt for dyr og planter, også viser minst like mye respekt for den andre største religion i verden og dens tilhengere, muslimene.
Som nevnt ovenfor, er den omtalte boken påfallende på grunn av den skala på som misjonsorganisasjoner opererer i islamske land. Videre kan det hevdes at slike tiltak vil hindre, ja til og med ødelegge, dialogen mellom inderlige troende. Det er avgjørende for verdensfreden å fremheve de samlende, snarere enn de skillelige, trekkene ved religionene. Islam, med sin doktrine om “hver til sin religion”, viser en viss toleranse overfor alle religioner i verden. En tilsvarende forståelse og toleranse er ønskelig i den kristne verden. Hvis forfatterne og støttespillerne av denne boken er oppriktige i sine ord, bør de forlate sine drømmer om en ny verdensorden og i stedet arbeide for å stoppe blodet, krigene og fattigdommen i verden, og strebe etter å realisere den ønskede ideelle dialog.
(Prof. Dr. Ali Rafet Özkan)
Klikk her for mer informasjon om Koranen:
Med hilsen og velsignelser…
Islam i spørsmål og svar
