Vår kjære bror,
Hjertestopp
Det beskrives som en tilstand der et hjerte, ved å bli stivnet og beflekkset av vantro og opprør, blir uduelig til å akseptere tro.
Profeten Muhammed (fred og velsignelser over ham) sa:
“Med hver synd oppstår en mørk flekk i hjertet.”
I en vers fra Koranen står det også:
«Allah vil aldri tilgi den som setter andre partnere til ham; men han tilgir hvem han vil, andre synder enn dette.»
(An-Nisa, 4/48)
Som vi forstår av denne hadis og verset, er den største mørkhet som mørkner hjertet, shirk, det vil si å tillegge Gud partnere. Når en person forsvarer shirk og bekjemper de troende i denne saken, blir denne mørkhet i hjertet stadig dypere og utbredt. Gradvis mørkner hele hjertet. Det blir nesten umulig for den personen å akseptere tro og tauhid. Som Nur-forfatteren sier,
“Han/Hun mister sin verdi til å akseptere det gode og det rettferdige.”
Den nevnte versen ble nedskrevet om de polyteistiske idoltilbederne som opponerte mot og bekjempet Guds budbringer (fred og velsignelser over ham). Og det var fordi polyteisme hadde fullstendig erobret deres hjerter, slik at det ikke var plass for monoteisme.
“Hjertet er seglet”
Det er slik det er uttrykt. De som har døren til rettledning lukket for seg, er de polyteistiske som har nådd dette punktet. Ellers er det ikke slik at døren til rettledning lukkes for enhver som synder, begår urett eller begår polyteisme. Ellers, hvordan kan vi forklare at titusenvis av mennesker som tidligere tilba avgudene, konverterte til islam i den lykkelige tidsalder?! Hvis hjertet til enhver som begår polyteisme ble forseglet, ville ingen polyteist kunne bli muslim. Det vil si at de hvis hjerter er forseglet, er de som det er umulig for å vende seg til monoteisme. Og de faller i denne fellen ved å misbruke sin egen vilje.
Vi vil også kort nevne et svært viktig poeng:
I Nur Külliyatı blir vantro behandlet i to deler: avvisning av tro og aksept av vantro.
Ikke-aksept,
altså
“ikke å akseptere sannhetene i troen”
om, eller vedrørende
“Det er likegyldighet, det er å lukke øynene og det er en dum, ureflektert dom.”
kalles.
Kabul-ü adem
derim
å forsøke å bevise og støtte sin ugudelige tro.
Det er tale om dette. Denne andre gruppen tar stilling på vantroens side og bekjemper de troende.
Det er nettopp dette som er meningen med å forsegle hjertet.
”
Mer
Vi sier dette fordi det også blant disse menneskene, om enn i liten grad, er de som finner veien til rettledning og velger islam. De som har vist sin vantro helt åpenlyst, er det for dem likegyldig om du har advart dem (om Guds straff) eller ikke, de vil likevel ikke tro. Men denne advarselen og mangelen på advarsel er ikke lik for deg, det er ikke “lik for deg”, men “lik for dem”. For du har da utført din plikt, vist og forklart Guds bevis, og belønningen er din, mens synden er deres. Og grunnen til at de ikke tror, til denne likheten, er at den forherligede Gud har forseglet deres hjerter og ører. De har mistet evnen til å skjelde ut sannheten, tenke og finne den, til å høre og forstå, til å vise god vilje.
De har et opprinnelig hjerte, men de har mistet dets opprinnelige styrke og har tilegnet seg en ny vane, en ond vane, som har dekket det. Og denne tilegnelsen har Gud selv sørget for. Nå vender de seg kun til seg selv, til sine egne ønsker og begjæringer, til sine personlige og egoistiske mål. Alle evner og aktiviteter i disse hjerter, som var skapt for å forstå sannheten, er druknet i begjæringer av kjøtt og blod, og de er stivbeint og motstandsdyktige mot de gudsaktige sannheter, selv om det skulle være til deres fremtidige beste.
“Har vi ikke latt dere leve så lenge at dere som skulle ta til ettertanke, har fått tid til det?”
(35:37)
I henhold til verset har de fullført den tenkeprosessen Gud har gitt dem, og vantrekkelse er nå blitt deres fuldkomne arvestykke, karakter og andre skapelse. De tenker verken over sannheten, bevisene som stammer fra sjelen som hjertet, eller over et evig åpenbart åndelig og intellektuelt mirakel som Koranen. De vil verken høre, eller vil de høre, det tjener dem ikke å vite, og selv om de visste, ville de ikke akseptere det. Dessuten er det en slør over deres øyne…
I den synlige verden kan de, selv om de ville ønske å se, ikke se de klare bevisene som er synlige for øyet: formen på verden, oppbyggingen av mineraler, tilstanden til planter og dyr, anatomi osv., fordi deres øyne er dekket av et slør. De er omgitt av et slør av uvitelse, begjæringer, ondskap og egoisme. For eksempel, de ser hver dag på himmelen, de ser det utsikt som behager deres sinn, men de ser ikke og tenker ikke over hvordan og med hva den lille pupillen i dette øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille øyet, i dette lille ø
– Hvordan blir hjertet seglet?
Som kjent, betegner «segling» det å forsegle noe, som for eksempel en konvolutt, en beholder, et laken eller en dør. Menneskers hjerter er som konvolutter og beholdere for kunnskap og viten. Alt vi har av innsikt er lagret der. Øret er som en dør, det som høres kommer inn der. Spesielt nyheter om det skjulte, om fortid, fremtid og nåtid, og begrepene i bøker, blir kjent gjennom hørsel. Derfor ligner segling av hjertet segling av en konvolutt, og segling av øret segling av en dør. Profeten Muhammed (fred og velsignelser over ham) har i sine hadisser sagt noe i denne retning:
“Når synd begås for første gang, oppstår det en sort flekk, en mørk plett i hjertet. Dersom den som begikk synden angrer og ber om tilgivelse, vil hjertet igjen skinne. Dersom synden gjentas, vokser imidlertid flekken, og til slutt vokser den til et punkt der flekken, som en slags skal, dekker hele hjertet, som beskrevet i sura Mutaffifin.”
‘Nei, det de har tjent og opptjent, har rustet fast på deres hjerter.’
(83:14)
“Rayn” i verset er dette.”
(se Tirmizi, Tefsiru Sûre, 83, 1; Ibn-i Mace Zühd 29)
Denne hadithen viser at synder, dersom de fortsetter, dekker hjertene som en hinne. Da, som det står i denne versen, blir det satt et stempel og et preg av Gud. Den smittsomme flekken blir trykt og inngravert i hjertet. I begynnelsen er det som blekk som er dryppet på et blankt, hvitt papir, noe som kan tørkes bort, men etterpå blir det uutslettelig. Med andre ord, en vane blir en annen natur. Den kan verken tørkes bort eller fjernes, og da er det ingen vei tilbake til troen, og ingen utvei fra vantro.
Det er mennesket som setter seg dette stempel og oppnår denne overlegenheten, men det er Gud som skaper det.
Derfor er tilskrivelsen av “hatm” (segling) til Gud her ikke en metaforisk, men en bokstavelig virkelighet, slik Ahl-i Sunnet forstår det, og det er ingen tvang (jabr) involvert. Denne hadit og vers illustrerer vakkerte hvordan vaner spiller en rolle i moral. Den forklarer tydelig at verdien av moral og religion ligger i kontinuitet og vane. Dette er hemmeligheten bak oppdragelse. Forskjellen mellom å vedvare i synd og å avstå fra den, fra et religiøst perspektiv, ligger nettopp her. Det at det å betrakte synd som lovlig og det å betrakte det ulovlige som lovlig er vantro, henger også sammen med dette. I spørsmålet om tro er konsekvensen av denne vanen, denne andre egenskapen, denne sterke disposisjonen, for de vantroende det samme som det er for de troende i spørsmålet om handling.
Gode vaner er det man blir vant til ved å praktisere dem. Dårlige vaner blir til uopprettelige, andre natur ved å bli til vaner.
Livets gang innebærer tilegnelsen av denne vane. Ved den opprinnelige skapelse har den menneskelige vilje ingen rolle. Men ved tilegnelsen av vanen er den første delen viktig. Likevel er det Gud som skaper til slutt. Derfor er det ingen tvang i disse sakene, slik det var ved den opprinnelige skapelse. Samtidig har mennesket ingen skaperrolle, det har bare en tilegnelse. Mennesket mottar det skapte på den ene siden, og tilegner seg det skapelige på den andre; dets hjerte er Guds skapelse og veien for (Guds) skapelse. Mennesket er ikke det primære, men en stedfortreder. Hvis Gud ikke hadde gitt dem hjerter i utgangspunktet, eller hadde gitt dem stempler automatisk, da ville det ha vært tvang. Men verset sier ikke det.
Derfor er det å forsøke å begrunne tvang (tvangsmål) med disse versene, slik enkelte europeere gjør, det samme som å misforstå versene.
Kun Gud, den Allerhøyeste, har holdt disse vantroende ansvarlige for tro, selv om Han visste at de aldri ville tro. Siden ingenting kan skje i strid med Guds kunnskap,
“Er ikke dette en tro som er umulig å overvinne?”
Spørsmålet er blitt stilt. Men dette må forstås slik: Dette tilbudet er ikke uoverkommelig i forhold til den opprinnelige skapelse, og det er gjort for den. Selv om det er uoverkommelig i forhold til den andre disposisjonen, så er det ikke gjort for den, men kun blitt kjent. I henhold til Korans visdom og islamske prinsipper er det ingen tvang i kunnskap. Derfor,
“Det er ingen logisk nødvendighet”
som de også omtaler. Tvang og nødvendiggjøring er et resultat av vilje og skapelse.
Allahs
at man vet noe på forhånd eller i ettertid, betyr ikke at man skal gjøre det eller få andre til å gjøre det.
Den som vet, er ikke tvunget til å handle, og det som er kjent, er ikke tvunget til å bli gjort. Selv om viljen skal bli til handling, er det avhengig av kraft (makt), og sammen med kraft, også av skapelse. Derfor finner vi hos oss selv mange viljer som ikke har blitt til handling, selv om vi har kunnskap og til og med kraft, men som ikke er bundet til viljen.
Alt dette viser oss
For å vite, å ville, å ha makt, å skape – disse er en gruppe av Guds attributter. Derfor betyr det at Gud vet, ikke at Han tvang noe. Og Gud skapte seglet etter at slaven ville det, og etter den nevnte makt, og det nevnte tilbud ble til slutt midlertidig og variabelt umulig. Dette er både mulig og har skjedd. Og det er passende at det skjer slik.
Kort sagt, skjebne er ikke tvang.
Disse,
Allah
Han visste det, og derfor ble de ikke vantroende. Gud visste og bestemte at de ville bli vantroende, og at de ville bli det.
Dersom man tenker over betydningen av den ufeilbarlige dom, er dette lett å forstå. For disse finnes ingen frelse, men en stor straff. For hos dem finnes ikke den tro og den urokkelige tro på det hinsidige som er beskrevet ovenfor. Når Gud, Guds bok, profeten og det hinsidige nevnes, svinger og banker de seglende hjerter, summmer de seglende ører, og de slørede øyne ryster og slår ut til alle kanter. Etter døden vil de også lide helvets straff.
Med hilsen og velsignelser…
Islam i spørsmål og svar
