– Hvorfor har Gud gitt enkelte mennesker et overlegent levebrød, selv om Han vet at de ikke vil dele det med de som er under dem? – Hvorfor har Gud valgt at mennesker skal være avhengige av andre for å få mat?
Vår kjære bror,
Her følger en omtrentlig oversettelse av den relevante vers:
«Gud har gitt noen av dere mer enn andre i form av midler og levebrød. De som har mer, gir ikke sine slaver og tjener, som jobber for dem, en andel som er lik deres egen. Hvordan kan de da benekte Guds velgjerning og Guds rett over dem, mens de vet det?»
(Nahl, 16/71).
Allah,
i forbindelse med forsørgelse
De rike har ikke blitt gitt ekstra rikdom for å dele sin eiendom likt med de fattige. Tvert imot er eksistensen av rike og fattige, arbeidsgivere og arbeidere, de som gir og de som mottar hjelp, i samfunnet en realitet som er forutsatt av Guds visdom. Gud er eieren av alt, og han disponerer sin eiendom som han vil; han gjør hvem som helst rik og hvem som helst fattig. De rike har en plikt til takknemlighet for sin rikdom og til å hjelpe andre, mens de fattige har en plikt til tålmodighet med sin fattigdom.
Vesentlig hensikt med verset er å gi de polyteistiske folkeslagene et synlig eksempel, slik at de
-å vise dem hvor galt de har tatt feil ved å tilskrive partnere til Gud-
Gjennom dette eksemplet sier Gud som det var:
“O dere som tilber andre guder enn Gud!”
Dere ser at Gud har gitt noen av dere mer enn andre i form av midler til livets opphold. Dere ser at Gud har gitt noen av dere mer enn andre i form av slaver.
-i deres eiendommer, i deres embeter og stillinger-
Hvordan kan dere anse visse ting som likestilte med Gud, skaperen av universet, og tillegge ham partnere, når dere selv ikke anser dem som likestilte med dere? Kan noe slikt ha en logisk forklaring?”
Dette viser at verset
“Hvordan kan de da benekte Guds nåde og Guds rett over dem, når de vet det?”
den siste setningen i oversettelsen er bare
i forbindelse med forsørgelse
ikke heller rettet mot at de rike ikke deler sin rikdom likt med dem som er under deres kontroll,
Det er en irettesettelse for deres respektløshet og ingratitute mot Gud – ved å tilbe andre guder.
I islam
i forbindelse med forsørgelse
“åpenbare veien for at en tjener skal vise takknemlighet til en annen tjener”
Det er ikke tilfelle. For i islam er rikdom ingen målestokk for ære. De rike er ikke de egentlige eierne av eiendelene, men snarere forvaltere. De er forpliktet til å dele ut en del av de eiendelene Gud har gitt dem, i Guds navn, til Hans fattige tjener. På samme måte føler en person som mottar lønn fra staten ingen takknemlighetsfølelse overfor den institusjon eller bank som betaler ham. Han vet nemlig at institusjoner og banker er forvaltere som har til oppgave å gi ham statens penger, ikke sine egne.
I et samfunn oppdratt med islamsk moral, er det den som gir, og ikke den som mottar, som føler takknemligheten…
“Jeg vet ikke hvordan jeg skulle takke Gud for denne rikdommen, hvis det ikke var for disse fattige.”
, tenker han/hun.
Forholdet mellom fattige og rike er i islam ikke et over-under-forhold.
“Den mest ærede blant dere i Allahs øyne er den mest gudfryktige/den som mest avholder seg fra å bryte mot Allahs vilje.”
(Hujurat, 49/13)
I verset som inneholder denne oversettelsen, er kriteriet for overlegenhet nøyaktig definert.
Ja, eksistensen av klasser i samfunnet er en visdomsfull spegling av den guddommelige orden. Uansett den religiøse dimensjon, som en form for prøvelse, kan verdens orden kun realiseres ved eksistensen av klasser. Som sosiale vesener er mennesker av natur bundet til å leve i samfunn. Alle er avhengige av alt, men ingen er i stand til å dekke alle sine behov alene. Derfor må mennesker utveksle sine produkter. Og for å gjøre dette, kreves det ulike sektorer. Noen må være tekstilarbeidere, andre baker, andre bønder, slik at disse fellesbehovene kan dekkes. Likeledes må noen ha arbeidskraft, andre penger, slik at hus kan bygges, markeder kan etableres og transport kan fungere.
I realiteten er den største rikdommen arbeidskraft. Hva nytter arbeidsgiverens penger uten arbeidskraften? Det betyr at ingen arbeidsgiver er overlegen en arbeidstaker. Den som besitter flest menneskelige dyder, er overlegen i dette og det hinsidige.
Versene nedenstående, som ble nedskrevet for å lære noen uvitende mennesker som ikke kunne forene profet Muhammeds (freds og velsignelser over ham) fattigdom med hans profetiske rang, kaster lys over dette emnet:
«Er det de som fordeler din Herres barmherdighet? Nei, det er Vi som fordeler deres levebrød i dette jordiske liv, og som setter den ene over den andre, slik at den ene kan utnytte den andre. Din Herres barmherdighet er imidlertid bedre enn alt det de samler.»
(Zuhruf, 43/32).
Enhver form for urettferdighet som har forekommet i menneskeheten – gjennom historien – stammer fra menneskers kapriser. Å belaste islam for urettferdigheter som skyldes disse menneskelige svakheter, er et tegn på at verden har gått galt.
Å fordømme de rettferdige dommene i islam med de ugjettelige dommene til mennesker er en grov urettferdighet.
Med hilsen og velsignelser…
Islam i spørsmål og svar
