Vår kjære bror,
Svar 1:
Det er vanskelig å forstå å elske Gud og vite at Han er fornøyd, da det er et abstrakt begrep. En person kan si: “Jeg elsker Gud”. Men siden dette uttrykker en indre følelse, må vi også vise det utad.
På den annen side,
Er Gud fornøyd med oss?
Hvilke slags tjener er vi i hans tjeneste?
Disse spørsmålene er også vanskelige å forstå. Det må være en måte å forstå dette på.
Det er i denne versen at Gud selv forteller oss veien til å forstå at vi elsker Gud, og veien til å forstå at Gud er fornøyd med oss:
“
(O, Muhammed)
Si: Dersom dere elsker Gud, så følg meg, så skal Gud elske dere…
(Al-i Imran, 3/31)
Merkelig nok
Et tegn på at vi elsker Gud.
Det betyr å leve etter islam ved å etterligne profeten Muhammed (fred og velsignelser være med ham).
Hvis vi lever våre liv i henhold til profeten Muhammed (fredesvold over ham), kan vi trygt si at Gud også elsker oss. For eksempel, hvordan vet man at man elsker sine foreldre? Ved å gjøre det de ber om og unngå det de ikke liker, da viser man sin kjærlighet. Selv om de ikke sier det, vet vi at de elsker oss. Omvendt, hvis man ikke gjør det de ber om, men sier at man elsker dem, hvem kan man overbevise?
Det betyr at Gud skapte Profeten (fredes velsignelser og salat over ham) som et forbilde og viste oss de vakreste eksemplene i ham. Og oss…
“Om dere elsker meg, skal dere holde mine bud, som jeg har gitt dere gjennom profeten Muhammed. Da skal dere vite at jeg elsker dere.”
Kort sagt:
Et tegn på at Gud elsker oss, er hvor mye vi ligner profeten Muhammed (fredesvold over ham). Vi kan trekke konklusjoner ut fra det.
Veiviseren for deg, oss og hele menneskeheten er Koranen og Sunna; vi kan ikke anbefale deg noe annet. Det vil si å ta Koranen og Sunna som veiledning, å orientere seg etter dem og å lese bøker og tekster om tro med ettertanke. Det vil si at hvis du kan finne bøker om tro og Koranen som beskriver og omtaler det som Koranen og troen sier, eller hvis du kan tilbringe tid med personer som reflekterer og studerer disse emnene og dra nytte av dem, vil det være til nytte for deg, både i dette livet og i det hinsidige.
Å utføre bønner i tide, være oppmerksom på store synder og utføre de tilhørende bønner etter bønnen vil også føre til din åndelige utvikling.
Å elske profeten (fred og velsignelser over ham) og vise det, er ved å ta hans liv som et forbilde i vårt eget liv.
Svar 2:
CIRCUMCISION:
“Alle handlinger, ord og tilstander til profeten Muhammed (fredesvold over ham).”
Å FØLGE PROFETENS TRADISJONER:
“Å etterligne profeten Muhammed (fredesvold over ham) i alle henseender og å følge hans vei.”
«O, sjel! Dersom du i ditt korte liv lengter etter uendelig mye gjerning i det hinsidige, og dersom du ønsker å se hver minutt av ditt liv som like verdifullt som et helt liv, og dersom du elsker å erstatte dine vaner med tilbedelse og din uoppmerksomhet med tilstedeværelse, så følg da den hellige Sunna…»
(Ordene, Det 24. Ord)
Mennesket er et vesen med vilje… Det kan snakke hva det vil; det er ikke begrenset til et fåtal lyder. Det kan gå i den retningen det vil; det er ikke fengslet i en bestemt plass. Og mennesket er et vesen som lever i samfunn; det har mange sider av relasjoner med andre mennesker.
Derfor er mennesket, sammen med gaven av vilje og frihet, utsatt for en stor prøve. Det er satt i en posisjon der det kan velge mellom himmel og helvete. Det er plassert ved et veiskille.
På den annen side har mennesket samlet i seg karaktertrekkene til mange vesener i verden, levende og ulevende. Det kan være hardt som stein, men også mykt som bomull. I listighet overgår det reven, og i medfølelseløshet etterlater det monsterene langt bak.
Da er det nødvendig med en veiledning for dette vesen, som kan gå i alle retninger, gjøre som det vil, handle rett eller galt og si mange forskjellige, ja til og med motstridende ting.
Denne veilederen kan ikke være “fornuften”. For fornuften har ikke evnen til å besvare spørsmål som: hvem skapte denne verden, hva krever Gud av mennesket, hvilke handlinger er Han fornøyd med, og til hvilken verden fører livet etter døden, og mange andre lignende spørsmål. Det er denne mangelen i menneskeforstandens evne til å besvare metafysiske spørsmål som gjør en annen veileder nødvendig. Denne veilederen er profeten.
Profeten,
Han er det menneskelige ideal som Gud er fornøyd med. Han er et forbilde som, ved å etterlignes, fører til sannhet og rettledning.
Og profeten besitter immunitet, det vil si at ingen ord, handling eller gjerning som Gud ville misbillige, kan utgå fra ham. Han er i denne henseende under guddommelig tilsyn og guddommelig beskyttelse. Både hans ord, hans gjerninger og hans tilstand er en lysende veiledning for menneskene.
“Resul”
som sådan pålegger han menneskene bare det rette, det sanne, det vakre, og disse
“USA”
i den egenskap, på det høyeste nivå, er han selv den som advarer.
Circumcision (kirurgisk fjerning av forhuden)
i ordboksmessig betydning: “vei, retning, natur, prinsipp, lov”
betyr det. I fagterminologi betyr det imidlertid:
Alle ord, handlinger og godkjennelser av profeten Muhammed (fredesvels over ham)
betyr det.
Beretning,
Å tie stille i en sak betyr ikke å avvise den.
Hadisene forklarer versene. De utdyper de guddommelige hensikter som er kort og konsist uttrykt i versene. Og de fastsetter bestemmelser i saker som ikke er omtalt i Koranen.
“Bønn til Gud!”
Befalingen er generell; detaljene er overlatt til Sunna. Antall rek’ater i bønnene og måten de skal utføres på, er ikke detaljert beskrevet i Koranen. Hvordan ville da befalingen “utfør bønnen” blitt oppfylt dersom Sunna ikke hadde eksistert?
“Bønnene skal dere utføre slik som jeg utfører dem.”
(Bukhari, Adhan, 18)
På samme måte,
“Betal zakat”
Detaljer og utførelser av hans ordre er bekreftet av haditser.
Forfatteren av Nur, om haditser
“Den første tolkingen av Koranen”
Uttrykket brukes. De forklaringer som Allahs budbringer (fred og velsignelser over ham) ga om Koransteder, er “den første tolkningen”, og de svar han ga på de faglige spørsmål som ble stilt, er de første fatwaene. Likeledes er de slutninger han trakk, de første slutningene. Allahs budbringer (fred og velsignelser over ham) var en veiledning for sin ummah i alle henseender, og han var en banebryter i dette punktet.
«Om de hadde tatt den nyheten de hadde hørt til profeten eller til de som har myndighet, ville de som har makt til å dømme dem, ha visst hva det var.»
(Nisa, 4/83)
Til hvert mål fører en annen vei. Veien til rikdom og veien til kunnskap er adskilte. I det ene tilfellet vil man nøye følge de spesifikke reglene for økonomi og imitere de som har lyktes i dette feltet. I det andre tilfellet vil man søke veiledning hos de som er autoritative innenfor kunnskapens sfære. Å oppnå guddommelige sannheter er kun mulig ved å følge i fotsporene til de som er autoritative og ansvarlige i dette feltet.
“Sannheten og rettferdigheten ligger i profetiet, og profetene er de som bærer den. Villfarelse, ondskap og urettferdighet er motstandere av den.”
Et vers som presenterer etterfølgelse av Sunna som en forutsetning for kjærlighet til Gud:
«Si: Dersom dere elsker Gud, så følg meg, så skal Gud elske dere og tilgi dere deres synder. Gud er den som tilgir og er barmhjertig.»
(Al-i Imran, 3/31)
Profeten Muhammed (fred og velsignelser over ham) er det perfekte menneske som Gud elsker og er fornøyd med. Den som ikke følger ham, vil bare ha en teoretisk kjærlighet til Gud. Å avvise sunna og kun handle i henhold til versene, mens sannheten er slik, betyr å slutte å etterligne den som Gud elsker.
Om en person forsøker å tolke Koranen ut fra sin egen mening, og ikke i lys av haditser, vil den vei som fremkommer bli hans personlige vei, ikke veien til Allahs budbringer (fredesvelsken over ham). Og det er klart hvor denne veien fører. Formålet med å forstå Koranen er å leve den og å la andre leve den. I dette henseende er Allahs budbringer (fredesvelsken over ham) den største veiledning. La oss lese denne sannhet i selve Koranen:
«Ta det som Profeten har gitt dere, og avstå fra det han har forbødet dere. Frykt Gud, for Guds straff er hard.»
(Al-Hášir, 59/7)
“Han taler ikke av seg selv; han taler bare det som er åpenbart for ham.”
(Al-Najm, 53/3-4)
“Den som adlyder budbringeren, adlyder Gud.”
(Nisa, 4/80)
Å etterleve sunna.
Når vi hører dette, forstår vi at det betyr å følge i profeten Muhammeds (fred og velsignelser være med ham) fotspor og dermed å være rettskaffen i alle ting. La oss nå stille oss selv følgende spørsmål:
Hva ville en troende gjøre hvis han/hun hadde levd i den lykkelige tidsalder?
Selvsagt ville han etterligne Guds budbringer (fredes velsignelser og fred over ham) i alle henseender, trinn for trinn. Ikke sant? … Og i dag har det samme betydning å etterleve hans sunnah bokstavelig. I Nur Külliyatı deles sunnah i tre hovedgrupper og det sies:
«Kilden til den hellige Sunna til Profeten Muhammed (fred og velsignelser over ham) er tredelt: hans ord, handlinger og tilstander. Disse tre delene er igjen tredelt: obligatoriske plikter, frivillige handlinger og gode vaner.»
(Lem’alar, Den ellevte Lem’a)
Det vil si at de hellige sunnethar til Profeten Muhammed (fred og velsignelser over ham)
“De hellige ordene som strømmer fra hans velsignede tunge” “De gjerninger han utfører”
og til slutt
“med sitt liv og sin personlighet, et eksempel på moral for menneskeheten”
er det som utgjør det.
En muslim begynner med å etterligne profeten Muhammed (fredes velsignelser og fredelighet over ham) med de obligatoriske handlingene (fard). Selv om Allahs befalinger er obligatoriske (fard), er de samtidig sunnah, idet de ble utført av Allahs budbringer (fredes velsignelser og fredelighet over ham). Med andre ord, en troende som nøjaktig følger Allahs befalinger og varsomt unngår hans forbud, har oppfylt den obligatoriske delen av sunnah.
En troende som oppfyller sine obligatoriske plikter, fortsetter sin åndelige utvikling med frivillige gudstjenester. Med frivillige gudstjenester menes gudstjenester som ligger utenfor de obligatoriske og påbudte. Jeg kan ikke la være å sitere en hadit fra denne teksten:
«Min tjener kan ikke nærme seg meg med noe som er kjærere for meg enn det jeg har pålagt ham av plikter. Dersom min tjener fortsetter å nærme seg meg med frivillige gjerninger etter de pålagte plikter, da elsker jeg ham…»
(se Bukhari, Rikak, 38)
Slik som de sunnittiske bønner tilhører gruppen av frivillige tilbedelser, finnes det også mange andre frivillige tilbedelser, som morgenbønnen, bønnen ved inngangen til moskeen og nattbønnen.
“Gode vaner”
er de menneskelige handlinger til Allahs budbringer (fred og velsignelser over ham), som å spise, drikke og sitte.
Hver og en av disse er et fint eksempel for menneskene. En troende som forsøker å utføre slike daglige gjøremål, som han utfører som vane, på samme måte som Allahs budbringer (fred og velsignelser over ham), vil finne en ekstra kilde til velsignelse og oppnå fred, selv i verdslige anliggender.
“Den som gjør det til sin vane å etterleve de hellige sunneth, kan gjøre sin vane til en form for tilbedelse og tilbringe hele sitt liv i godgjerning og fortjente gjerninger.”
(Lem’alar, Den ellevte Lem’a)
“Den som i en tid med korrupsjon i min ummah (samfunn) holder seg til min sunnah (praksis), vil oppnå belønningen av hundre martyrer.”
Munavi, Feyzu’l-Kadir, VI, 261)
Disse sunnettene har også en stor andel i den gode nyheten som gis i hadisen. Som Üstad uttrykte det:
“I en tid med korrupsjon i samfunnet, å overholde selv den minste regel av Sunnah (profetens tradisjoner), vitner om en betydelig fromhet og et sterkt tro.”
Når det gjelder omskjæringer som faller inn under Ahval-gruppen,
De utgjør et storslagent bilde, vevet og sammensatt av “fromhet, kjærlighet, alle grener av god moral, de høyeste menneskelige karaktertrekk og de sterkeste menneskelige personligheter”.
Den aller største oppgaven for enhver person som har æren av å tilhøre hans ummah (samfunn):
Å ta hensyn til hans/hennes situasjon.
Det burde man strebe etter. Å bøye hodet i ydmykhet for ham, å skinne med et glimt av hans gode karakter, å bli varm av et snev av hans gudsfrykt og å bli beruset av en dråpe av hans kjærlighet – det er en stor lykke!
I realiteten,
“tilstand”
Når man sier dette, står man plutselig overfor et hav av mulige tilstander. Det er umulig å oppgi dem alle. Jeg vil bare kort nevne noen av dem.
“Tro”,
tilhører gruppen av de som er i god stand. En person som bekjenner tro, har utført den største sunnet. Dette
gode gjerninger
følger. Å utføre gode gjerninger er også en stor sunnah. Denne sunnah,
“ef’al”
selv om han/hun kommer inn i gruppen, er det den viktigste betingelsen for at handlingen skal anses som god.
“oppriktighet”
Med dette i tanke, fremstår oppriktighet som en stor sunnah. Tilfredshet er avhengig av dette, og paradis er dens frukt. At hjertet er fylt med kjærlighet til Gud og frykt for Gud, er også en sunnah som hører til denne gruppen.
«Jeg er den av dere som elsker Gud mest, og jeg er den som frykter Ham mest.»
(Bukhari, Nikah 1; Muslim, Nikah 5)
Å stole på Gud og å vise tålmodighet er også to viktige sunneter.
Hver gren av god moral er en kilde til velsignelser. Det er vanskelig å leve etter dem, men likevel er det svært viktig og verdifullt. Bare to eksempler:
Beskjedenhet
og
medfølelse.
Når det gjelder ydmykhet,
Jeg kommer til å tenke på dette vakre sitatet til Mevlana. Han sier om Allahs budbringer (fred og velsignelser over ham):
“Profeten Muhammed (fred og velsignelser over ham) var meget ydmyk, for han samlet i seg alle fruktene av de to verdener.”
Denne vakre observasjonen viser også tydelig kilden til arroganse og overmod: å være ufruktbar.
Når det gjelder medfølelse,
Denne høytidelige dyd er den felles sunnah (praksis) av alle profeter, og den har funnet sin fullkommenhet i den siste profet (fredes velsignelser og fredes budskap være med ham).
Vi står overfor en enorm mulighet til å oppnå denne ære. For sykdommene i denne tidsalder er uendelig mye mer forferdelige enn de i tidligere tider. Å arbeide for å kurere svagheten i troen og den moralske nedbrytningen, å trøttes, å bekymre seg, å bønnmølle og å be i denne sak, er blitt en sunnet som må praktiseres med det ytterste alvor. Det er i stor grad mangelen på tilstrekkelig og korrekt utførelse av denne sunnet som har ført til at så mange unge har falt i synd og villfarelse.
Svar 3:
Hva menes med at sjelen og eiendelene selges til Gud i verset?
I Nur Külliyatı,
“Gud har visselig kjøpt de troendes liv og eiendommer i utveksling for Paradiset.”
Når man tolker verset som inneholder denne betydningen, blir det brukt en metafor, og en bestemt melding blir knyttet til et bestemt element i metaforen.
“Både maskinene i den fabrikken skal drives i mitt navn og på mitt verksted. Både prisene og lønnene vil øke fra ett til tusen.”
(Ordene, Det sjette ord)
I en samtale spurte jeg vennene mine om prisen på jord og vann, men fikk ingen svar. Da jeg spurte om prisen på bananer, fikk jeg et høyt tall. Jord og vann, som går inn i et tre – en fabrikk av Gud – kommer ut som bananer og får et stort verdi. På samme måte gir vi gress til en levende fabrikk, en ku, og får kjøtt og melk. Sukkerroten kommer ut av fabrikken som sukker, og pollen blir til honning i bikuben.
Hvis mennesket tar lærdom fra disse uendelige, visuelle læresetninger som omgir det, og underordner sin sjel og sine eiendeler til sin Herres vilje, vil det oppnå den høye rang som kalles Alā-iyyin og oppnå æren av å bli en av de i paradis.
Deilig
når vi sier det, forstår vi menneskets vesen,
mal
og dermed de gjenstander som er betrodd til ens omsorg. Med andre ord,
“deilig”
de indre gaver som er gitt til mennesket;
“mal”
representerer ytre goder. Begge er midler til prøvelse som enten fører mennesket til de høyeste himler eller til de dypeste avgrunner.
La oss stoppe opp litt og tenke over vår egen egoisme, med tanke på at verset i Koranen begynner med det:
Det menneskelige sinn er mottakelig for bruk i alt fra fysikk og kjemi til handel og jordbruk, hasardspill og plyndring. Noen av disse tingene opphøyer mennesket, mens andre nedsetter det.
Menneskehjerte er et hav. Åpent for tro og vantro, rettferdighet og urettferdighet, ydmykhet og stolthet, lydighet og ulydighet, kjærlighet og hat, tilgivelse og hevn, og mange andre positive og negative betydninger. Det spiller den største rollen i menneskets oppstigning til de høyeste himler eller nedstigning til de dypeste helvete.
De følsomme, subtile følelser som er knyttet til hjertet, er langt mer betydningsfulle enn kroppens organer. Disse følelser enten løfter mennesket til de høyeste høyder eller senker det til de dypeste dumper. La oss starte med kjærlighet. Med denne følelse elsker mennesket enten sin Gud og Herre, eller sitt ego og sine egne interesser. Den første tilstanden er oppstigning, den andre er fall.
En annen
, “følelse av bekymring.”
Mennesket enten bekymrer seg for materielle og verdslige problemer, og lar sin sjel bli plaget av disse bekymringene. Eller så driver bekymringen for at denne jordiske reisen skal ende i helvete ham til å arbeide, streve og be uavlatelig. Det første er det aller laveste, det andre er det aller høyeste.
Våre fem sanser må også vurderes ut fra dette perspektivet. Med dem kan mennesket begå gode gjerninger, men også synd og rebelleri. De gode gjerningene fører mennesket til de høyeste steder, mens de onde fører til de dypeste straffene. Og i Nur Külliyat,
“Avsky ødelegger den menneskelige natur, den forvandler diamant til kull.”
Med disse ordene gisst en stor sannhetsleksjon. Det vil si at mennesket er skapt som en diamant, uttrykt med “ahsen-i takvim” (i den beste form). Dersom det avviker fra linjen av tilfredshet og rette veien, blir det straffet og kastet til det ytterste bunn. Denne nedstigningen symboliseres med å bli til “kol”. Ifølge våre forskere er de grunnleggende bestanddelene av diamant og kol de samme. Bare krystallstrukturen er forskjellig. Fra denne forskjellen fødes to motsatte substanser. Akkurat som man kan skrive forskjellige ord med de samme bokstavene, kan man også få motsatte resultater fra samme menneskelige substans: troende-ikke-troende, fromme-syndige, rettferdige-usle, ydmyke-arroganter, osv.
Som dette eksempelet viser:
•
Den beste av alle kalendere
“å være skapt med den rette konsistens og evne til å skrive det vakreste.”
•Alâ-yı illiyyîn,
“den høye rang som de som lykkes med dette oppnår.”
•De som er i den ytterste dypelse,
som betyr “den store fall og ødeleggelse av de som skriver feil”.
Guds budbringer (fred og velsignelser over ham),
“Verden er et jordstykke for det hinsidige.”
Han sier: “Derfor skal mennesket i denne verden, selv om det bare er i form av et frø, oppnå æren av ‘alâ-yı illiyyîn’, slik at denne æren skal vise seg som den høye posisjonen i det hinsidige.” Og igjen, mennesket, gjennom de synder det begår,
“til det ytterste av det ytterste”
Han vil være verdig, og denne verdi vil bære den fryktelige straff frem.
Kort sagt:
Både gode og onde mennesker vokser opp i denne verden. Og i det hinsidige oppnår hver sjel lykke eller faller i straf, i samsvar med sine gjerninger.
Klikk her for mer informasjon:
– Hvilke egenskaper har de troende og muslimene ifølge Koranen?
Med hilsen og velsignelser…
Islam i spørsmål og svar
