Hvordan kan vi bli kvitt den sykdommen som kalles vantilstand?

Spørsmålsdetaljer


– Det å bli vant til ting hindrer oss i å beundre Gud (cc), som skapte alt.

– Hvordan kan man hindre dette?

– Hva er årsakene til dette?

– Hvordan slipper vi dette?

Svar

Vår kjære bror,



Svar 1:

Emnet som omtales i spørsmålet

Det er en sykdom som fører til sosial isolasjon.



Vennskap

,

Det er en sykdom å overse de perfekte verkene som vises i dette fantastiske universet, og som hver for seg er et mirakel av kraft, med et overfladisk blikk, å tro at man kjenner dem og å flittig unngå å tenke dypt. Det er en sykdom som fører menneskets tanker på villspor, og som drar dem med seg inn i vrøvl og mistanker.

Hvis det vokste pærer i et epletre, ville vi bli overrasket. Men det vokser tusener av epler i et epletre, og det vekker ingen overraskelse.

Er eple kunstnerlig sett mer perfekt enn pære?

Eller er det sånn at det er lett å lage epler, men vanskelig å lage pærer?

Eller

Er det en ordinær sak at det vokser epler på et epletre, men en mirakuløs sak at det vokser pærer på det samme treet?

Nei, det eneste grunnen til dette er at vi har fått en slags kjærlighetssykdom.

Vi ville le og nekte å tro på det hvis vi hørte at en hanekamp hadde lagt et egg og at det hadde kommet en kylling ut av det.

“Er det mulig? Kan en hanekampen legge egg?”

sa vi.


Er det umulig for en hanekatt å legge egg, men er det mulig for en hunnkatt å legge egg?

Hvorfor kan vi ikke vise den samme overraskelsen over at en høne legger egg?

Men å ta det egget ut av fabrikken som om det var tatt ut av en form, slik at det er en utrolig deilig matrett når man spiser det, og at det kan bli til en levende kylling når man legger det i et klekkeri, er jo helt tilfeldig.

Er det bare en ordinær handling?

Det vil si, som spørsmålet også sier, å bli klar over det fantastiske i kunstverkene, som hver for seg er et mirakel av skaperkraft.

vennskapsforhold

hindrer.

Derfor bør man studere hvert verk, hver kunst, hver skapning, hver gave med oppmerksomhet og ettertanke, som om man ser det for første gang og oppdager det for første gang.

Derfor

Det er så fint å si “Bismillah” (I Allahs navn) før man påbegynner noe godt.

Mens vi uttaler “Bismillah” med våre tunger, bør vi også med våre sinn, hjerter og sjeler kunne si: “Jeg tar, jeg gjør, jeg ser, jeg hører, jeg vet…” i Guds navn, med hans kunnskap, visdom, skaperkraft, vilje…

Forhåpentligvis vil vi på denne måten bli kvitt vantro, og alle våre handlinger, bevegelser og ord, ja alt vi gjør, vil bli en form for kontemplasjon og tilbedelse.



Svar 2:


“En av årsakene til at mennesker går vill i tankene sine, er at de tar det bekjente for kunnskap.”


(se Mesnevî-i Nuriye, Şemme)

I vår tid spiller overdreven utmattelse, som fokuserer på det materielle, politiske polemikk som unødvendig opptar tankene, og triste nyheter og skandaløse scener som strømmer inn på skjermene fra hele verden og snur opp og ned på seernes sjelelige verden, en svært viktig rolle i denne sykdommen. Det er mer enn nok grunn til å stoppe opp og tenke over dette sår, som har fått en ekstraordinær betydning for vårt hinsidesliv.

Uansett når du besøker Süleymaniye, vil du støte på en gruppe mennesker som beundrer dette fantastiske tempel.

Hvorfor betrakter disse menneskene dette kunstverket i lang tid?

Det kan gis ulike svar på dette spørsmålet. Vi vil imidlertid ta opp saken fra en annen vinkel og si at:

“fordi det ikke er kunst i andre bygninger.”

Disse menneskene, som snakker om forskjellige emner på andre steder,

Når de kommer til Süleymaniye, begynner de å snakke om Sinan.

De minnes ham alltid og setter pris på ham.

La oss nå forestille oss en by som i sin helhet er Sinans verk. La oss forestille oss at han har bygget moskéene, butikkene, husene og veiene. For en person som er født og oppvokst i en slik by, er det to mulige utfall: Enten vil vedkommende huske Sinan ved hvert skritt, eller vil vedkommende, på grunn av den vanedannelse vi kaller vantropp, leve uten å se disse fantastiske verkene og tilbringe sitt liv i denne byen, som han har bygget og skapt, i uvitenhet om ham.

De som kommer til denne byen fra andre land, vil derimot bli overveldet av beundring ved å tråkke inn i dens gater. De vil stoppe i minutter foran hvert hus, hver butikk, hvert tempel. De vil ikke bli rammet av den vanemessige sykdom som mange av innbyggerne lider av. Og to former for beundring vil blande seg i dem; de vil stirre i forundring på byens skjønnhet og perfeksjon, og de vil ikke kunne forstå innbyggernes ubevissthet.


Denne kosmiske byen, hvis storhet er ubegrenset og hvis kunstnerlige detaljer ikke kan bli fullt forstått, er også Allahs eiendom.

Han tegnet Sinans eksistensprogram i en dråpe vann. Han forvandlet den dråpen til en stor arkitekt som bygde moskéer, broer, karavanserai og bad.

Sinan er Hans, og Suleiman er Hans. Vi er alle Hans. Selv denne jordlaget, der milliarder av bakterier lever, og denne dråpen vann, der triljoner av mikrober samles, er Hans…


Han er den ene og sanne Skaper og Eier av jorden og himmelen. Alt på jorden og alt i himmelen tilhører Ham. Enhver skjønnhet er Hans gave, enhver styrke er Hans velgjøring…

Det forventes at ingen mennesker i dette riket skal være uvitende om Gud, men dette skjer sjelden. Disse menneskene, som er sendt til verden for å bli prøvet, står overfor å måtte rive ned mange gardiner og overvinne mange hindringer for å nå sannheten.

Ego, djevel, behov, begjær, omgivelser, posisjon, rang, rikdom og mye mer…

Men de som klarer å legge disse begrensningene bak seg, kan oppleve glede i å betrakte denne verden som et verk av Gud.

Det er kanskje litt synd at så mange mennesker kan bli overveldet av dette miraklene-landet.

Det handler om måten de kom til denne verden på.

Mennesker kommer ikke inn i denne byen som om de skulle inn i Yıldız-palasset. De blir ikke møtt av palassvakter ved inngangen, og de vandrer ikke rundt i selskap med protokollansvarlige. De blir skapt innenfor dette palasset. De blir født i palasset, vokser opp i palasset, dør i palasset og begraves i palasset.

Det er denne likegyldighet og uansvarligheten som palatslivet fører til.

“vennskap”

Vi sier det. Med denne sykdommen bedøves tanker, sjeler blir nummen. Verken i blikkene gjenfinnes liv, verken i hjerter følelse. De som er rammet av denne lidelse, lever sine liv i denne verden, som er full av evig visdom i hver minste detalj.

“De fiskene som lever i havet, kjenner ikke havet.”

De tilbringer tiden i en merkelig sinnstilstand som finner uttrykk i versene.

De velsignelser de aldri har opplevd mangel på, skjules for deres øyne.

De husker aldri jordens fantastiske reise rundt solen. For de har jo hele tiden reist på ryggen av den, uten å gå av en eneste gang.


De kan ikke nok uttrykke sin beundring og takknemlighet over at våren er kommet. For de har aldri opplevd et år uten vår.


Det kommer dem aldri i tankene å takke for gaven av luften. Fordi de aldri har vært uten luft.

Eksempler kan oppgis i mengder. Alt dette

Takkleshet kommer ofte fra de nærmeste.

stammer fra.

Siden vantil til vane ofte fører oss til uoppmerksomhet, la oss, for å overvinne dette i en viss grad, betrakte vår jordklode med øynene til en fremmed. La oss samtale med en hypotetisk person som er skapt i en annen verden og som kommer til vår verden for første gang:


La det være vinter.

La oss møte gjesten vår i en hage og vise ham/henne trærne,

“at han skulle se nøye på det, og at vi ville stille ham et spørsmål ved vårt neste møte”

La oss si.

La oss forestille oss at denne personen forlater vår verden og kommer tilbake til samme hage på et tidspunkt da alt er grønt og trærne er fulle av frukt. Vi antar at vår venn først og fremst vil ha vanskelig for å tro øynene sine, vil bli overrasket og vil stå der i forundring.

Jeg reiste meg og strekte ut en frukt jeg hadde plukket fra et av trærne mot ham,

“Hvordan forklarer du oppkomsten av dette objektet?”

når vi spør, vil han først nøye sjekke frukten, og deretter oppgi en rekke mulige alternativer. Han vil nok legge størst vekt på den elegante,

“fruktene ble hentet fra et annet sted og limt på disse greinene”

vil det bli.

Kanskje vil han avslutte talen med en vittig bemärkning, hvem vet?

“Selvfølgelig kom de dit på en av disse veiene, de dukket jo ikke opp inni treet!”

vil han/hun si.

Vi vil svare på denne vitsen med et bittert smil og sende ham på vei.


La oss tenke motsatt.

La oss anta at en annen gjest kommer til vår verden midt på sommeren. Etter å ha oppholdt seg her en stund, reiser han bort og kommer tilbake en vinternatt der alt er dekket av snø. Vi viser ham snøen og sier:

“Hvordan forklarer du at dette har skjedd?”

når vi spør, vil han sannsynligvis først ta en håndfull snø fra bakken, gnidde den litt og deretter, med stor sannsynlighet, gi oss følgende svar:

“Dere har hentet disse fra et annet land og spredt dem utoveralt!..”

Kanskje ordene hans,

“De har vel ikke falt ned fra himmelen, eller?”

vil han/hun bli bundet.

La oss nå forlate våre gjester, vende oss til oss selv og tenke grundig over dette.


Er det ikke det mest usannsynlige som kan skje, at fruktene skal vokse på greinene, og at regn og snø skal falle fra himmelen?

Men se, i dette landet av mirakler, behandler vi disse hendelsene, som alle andre hendelser som omgir oss, med likegyldighet.

Som mennesker som har opplevd mange vintre og mange vår, kan vi ikke i ordentlig forstand reflektere over hverken frukt, regn eller snø.

Frukt og snø… To eksempler blant de mange tingene vi tar for gitt i dette universet…



Koranen;


– Fra skapelsen av himmel og jord til de stadier mennesket gjennomgår i mors liv,

– Fra biernes mottakelse av inspirasjon til kamelenes skapelseskvalitet,

– Fra solen som lyser opp, til jorden som vugger.

– Fra natt og dag som smelter inn i hverandre, til at mennesket blir satt til å sove og vekket…

Han har fjernet sløret av vanvare fra enhver hendelse og ethvert problem og har nøye fremhevet disse miraklene av makt.


“Versene sprer seg som stjerner og trenger igjennom sløret av vanedannelse. De griper mennesket ved øret og bøyer hodet. De mirakler som ligger under den vanedannelse, viser de innenfor de vanlige tingene.”


(se Mesnevî-i Nuriye, Şemme)

Mennesket, som lever uten å lese i universets bok, som ufortrøttelig jagar etter sine behov, som tjener med grådighet og forbruker med uoppmerksomhet, som legger seg trøtt og våkner sløv, som spiser i hast og skynder seg til sitt arbeid, og som begynner å forbruke en ny dag, er han ikke i stor mangel på Korans veiledning for å kunne rive ned sløret av uvitenhet!

Ikke sant?


Klikk her for mer informasjon:


– Hva er uoppmerksomhet, og hvordan kan vi bli kvitt den?


Med hilsen og velsignelser…

Islam i spørsmål og svar

Siste Spørsmål

Dagens Spørsmål