Vår kjære bror,
I forbindelse med den siste krise av fornærmelser uttrykte alle, fra forfattere til politikere, sin smerte over det sårte hjerte og viste sin berettigete reaksjon. Alt som ble skrevet var sant, alt som ble sagt var vakert. Men det samme kunne ikke sies om gatemønstringene. For når saken overgår fra idé til handling, tar gaten ordet i sin hånd, og ofte var det som fornærmet og de som ble slått, to forskjellige personer. Uansett… Det var skjedd. Følelser hadde tatt over, og det var ingenting annet å gjøre enn å krype sammen i et hjørne og vente på at fornuften skulle komme til seg.
Jeg vil se på saken fra en annen vinkel:
Det var i første rekke prester og orientalistiske professorer i Vesten som burde svare de som var ansvarlige for denne krisen. De kjente nemlig profeten Muhammed (fredesvold over ham) meget godt. De hadde studert, om enn bare delvis, noen av hans lysende frukter. De kjente Gazali meget godt, beundret Geylani og hadde stor respekt for Mevlana. De kunne ikke benekte at den islamske sivilisasjon, med sin europeiske utstrekning i form av det Umayade kalifat i Al-Andalus, hadde en stor andel i å bringe dem til det nivået de har nådd innen vitenskap.
De var også forundret over dette, og skjulte det nøye i sine rammer:
I islam er det slik at den som ikke anerkjenner profetiet til Jesus (as.) faller ut av religionen og begår vantro. Derfor måtte denne religionen være himmelske. Noe annet var uforestillelig. Hvem kunne ellers innføre et forbud mot å omtale sin konkurrent negativt blant sine egne tilhengere?
Alle profeter var forkynnere av samme sak, og muslimer er pliktige til å tro på og respektere alle disse sanne budbringere. I den islamske verden ville islamske teologer reagere sterkest på en karikatur eller film som inneholdt fornærmelser mot Jesus (as). Om vestlige geistlige viste den samme følsomhet, ville den daglige økningen av kristenfiendtlighet i den islamske verden snu retning.
“motstand mot ateisme”
ville bli til.
– Hva var det for en fornærmelse?
– Hvordan så troverdenskartet til den som gjorde det ut?
– Hadde han gjort dette mot betaling for andre?
– Eller hadde han bare gitt uttrykk for en trangsi fra sin perverse sjel?
I min mening burde hendelsen ha hatt et økonomisk fokus, ikke et ideologisk. Fordi økonomi var det som stod i høysetet på dagens dagsorden i verden.
Det kan også ha vært hensikten med denne hendelsen å stoppe den gradvise fremveksten av islam i Europa.
På den annen side var det heller ikke utenkelig at målet var å hindre Tyrkias opptak i Den europeiske union.
Dette og alle andre lignende onde hensikter var en mørk labyrint for oss.
Når det gjelder den andre muligheden,
I dette punktet dukker følgende spørsmål opp:
Var denne mannen en fanatisk kristen, eller en ateist som var fiendtlig innstilt mot religion?
Jeg gir den andre teorien større sannsynlighet. Jeg vet at i Vesten tror de fleste mennesker lenger ikke på treenigheten, de anser presters vrøvl om syndsforlatelse for latterlig og derfor velger de ateisme.
Kanskje var denne mannen sterkt bekymret over en profeti fra Profeten Muhammed (fredesvels over ham). I de siste dager ville muslimer og de fromme kristne danne en allianse mot deres felles fiende: ateismen. Eller var denne mannen på fiendens side i den profetien?
Denne mannen kunne også ha vært narkotikapåkjørt. For det han gjorde, var helt urådd. Mulighetene er mange.
Men jeg glemte å nevne en ting da jeg leste opp disse punktene:
Jeg trodde at denne grusomme handlingen, på den ene eller andre måten, var resultatet av en idé, og jeg forsøkte å forklare den. Men det var ingen idé bak det.
“profetfiendskap”
Hvis det hadde vært presentert i en artikkel, ville man ha gitt svar på de feilaktige tankene og motbevist påstandene med bevis. Men det handlet ikke om meninger, det handlet om hat, misunnelse, umoralitet og respektløshet for tro. Det ville ikke ha hatt mening å svare på disse tingene på en intellektuell måte. Hva skulle man da gjøre? Det er det jeg…
“det som trengs”
Mens jeg tenkte, ble jeg plutselig overveldet av en rar følelse. Jeg hadde aldri tenkt på det eller hatt noe ønske om det.
“Om bare”
sa jeg til meg selv
“Hvis jeg var en god produsent og skulle svare denne mannen med et bilde.”
Dette ønske ble fulgt av følgende fantasibilde:
“Fire scener ved siden av hverandre,
– I det første:
Et monster i menneskelig skikkelse, rasende på solen, skriker mot den med all sin kraft og hurlumhaarer den med skjelmskaper.
– I det andre:
Dette skriket, som starter ved middagstid, fortsetter uavbrutt til kvelden.
– I det tredje;
Solen var på vei ned, og han fortsatte sin avskyelige oppgave med en glede blandet med sinne.
– I den fjerde;
Solen var gått ned, og han gikk i motsatt retning, i godt humør, og mumlet for seg selv:
“Jeg sanket ham!”
Solen var i realiteten ikke gått ned. Den hadde forlatt dem som hadde vendt henne ryggen i mørket og begynt å belyse andre steder.
Med hilsen og velsignelser…
Islam i spørsmål og svar
