– Hva bør man passe på?
Vår kjære bror,
Man må tilpasse veiledningen til hver enkelt persons situasjon.
I denne sammenheng bør man ikke begrense seg til bestemte mønstre ved å formidle budskapet, men budskapet bør tilpasses situasjonen til den som mottar det.
1. Det er nødvendig å fastslå hvilken type vantro det drejer seg om hos den som blir henvendt til; om det er en total vantro eller en vantro som kun gjelder enkelte elementer, slik at
Det er viktig å gi den saken som krever oppmerksomhet, den oppmerksomheten den fortjener. Samtidig skal man unngå å sløse tid og krefter på å argumentere med noen som er blindt fanatisk eller likegyldig.
2.
Mottakerens kulturnivå,
Det er svært viktig å kjenne til den sosiale horisonten til personen og å snakke med ham eller henne på et språk som han eller hun kan forstå.
Å forsøke å forklare noe til en person med svært høy kulturell bakgrunn, fra en person med mindre kunnskap, møter generelt sett motstand. Spesielt i dag er det umulig å forklare noe til personer med et sterkt utviklet ego, og enda vanskeligere hvis de dessuten vet litt om emnet. Man må forklare det som skal forklares på deres nivå, og gi dem følelsen av at man er på deres nivå og snakker direkte til dem, for at hensikten skal oppnås.
Det er også svært viktig å bruke et språk som mottakeren kan forstå.
I dag har mangler i tankegangen så ødelagt språket vårt at det er nesten umulig å hevde at generasjoner som lever innenfor de samme landegrenser, bruker samme språk. Det kan imidlertid tenkes at trykte medier og fjernsyn kan bidra positivt til enhet i språk og stil. Men ettersom ulike grupper, som er opptatt av forskjellige ideologier, har sine egne bøker, aviser og tidsskrifter, kan de ulykkelige generasjonene ikke slippe å leve som isolerte fraksjoner. Ulike terminologier og metodologier skaper uoverstigelige avgrunner mellom generasjonene.
Derfor er det svært viktig å fastslå hvilke ord og hvilke fremgangsmåter i kommunikasjon den personen som man ønsker å forklare noe for, er vant til. Ellers vil det ligne på et forvirrende samtal mellom to fremmede, og vi er ikke overbevist om at det vil være særlig nyttig. Det må legges stor vekt på at hensikten og den terminologi og tenkning som belyser hensikten, er ytterst klare.
3.
Det er viktig at det vi skal fortelle, er godt kjent på forhånd.
Det er til og med en forutsetning at vi forbereder overbevisende svar på eventuelle spørsmål som kan reises om de sakene vi skal presentere.
4.
Man skal absolutt unngå å gå inn i dialektikk og tvangsmessige argumenter i fortellingen.
Denne metoden, som fremmer egoisme hos individet, er dessuten ubrukelig. Utbredelsen og vekst av troens lys i hjertet er avhengig av en tett relasjon med Den som skaper dette tro. Uten hensyntagen til Hans tilfredsstillelse og beskyttelse, kan det absolutt ikke hevdes at selv de mest overbevisende diskusjoner og debatter, som kan tvinge motparten til taushet, vil ha en positiv effekt. Og spesielt hvis det er kjent på forhånd at en slik diskusjon eller debatt vil finne sted, og man kommer dit forberedt og med høy spenning… Slike vil sitte der med sinne og forlate med vrede, mer som fiender enn som debattanter. Og når de reiser seg, vil de i sine uoverbevist hjerter lete etter svar på det som ble forsøkt forklart. Og resten er velkjent… De vil henvende seg til sine venner, bla i bøker og prøve tusen metoder for å finne svar på det vi forsøkte å forklare. Dette vil føre dem et skritt lenger inn i vantro, og dermed vil den som forsøkte å lede dem, ha forårsaket det motsatte av det han ønsket.
5.
I en fortelling bør man appellere til lytterens hjerte.
Hver setning bør begynne og slutte med oppriktighet og kjærlighet. Enhver form for grovhet eller hardhet rettet mot den andre personen eller deres tanker vil ikke bare ødelegge effekten av det vi prøver å si, men vil også føre til at den andre personen blir fornærmet.
En veiledende lærer er som en medfølende lege som er fast besluttet på å kurere sin pasient; han bøyer seg over ham, lytter til ham og lever med hans åndelige lidelser i sitt eget hjerte. Han er en sann apostel og en mann av sannheten. I denne forståelsen blir stemme og ord musikk, og hvis de flyter inn i hjertet til den andre med en søt melodi, kan vi være sikre på at vi har vunnet ham.
Vi bør til og med være oppmerksomme på mimikken og kroppsspråket til den vi snakker med, og tilpasse oss kontinuerlig. På den måten unngår vi å gjenta ting som irriterer eller leiaker den andre.
Her må man aldri glemme følgende punkt:
Når den vi snakker med, går, vil han eller hun ta med seg vår oppriktige, omsorgsfulle oppførsel, våre smilende blikk og den oppriktighet og tro som strømmer ut av oss, og vil aldri glemme det. Og hvis vi tilføyer et ønske om å møtes igjen, har vi i stor grad sagt det som trengte å bli sagt.
6.
Mottakerens feilaktige tanker og urette uttalelser bør ikke kritiseres på en måte som krenker hans stolthet.
Man skal aldri, i andres nærvær, gjøre noe som ydmyker vedkommende. Om målet er å få noe inn i vedkommendes hjerte, så må, om nødvendig, vår egen ære bli trådt under fot og vår stolthet knust. Dessuten er det absolutt umulig å få vedkommende til å akseptere noe ved å tråde på hans eller hennes følsomheter. Tvert imot, enhver fornærmelse vil bare drive vedkommende lenger bort fra oss og våre tanker.
7.
Noen ganger kan det å introdusere en slik ateist for venner med sterk tro, et opplyst sinn og rettskaffen oppførsel være mer effektivt enn tusen formaninger.
Imidlertid er en slik tilnærming ikke egnet for enhver uomvendt. Derfor bør den som veileder, kjenne sin elev mer eller mindre og anvende en metode deretter.
8. I motsatt fall skal man aldri la dem komme i kontakt med personer som er uansvarlige i sitt atferd, inkonsistente i sine tanker, og som har en svak tilknytning til og respekt for den Høyeste Skaper.
Det må absolutt hindres at han kommer i kontakt med og blir kjent med personer som, selv om de fremstår som religiøse og kunnskapsrike, mangler kjærlighet for tilbedelse og har uklare følelser og tanker.
9.
Man bør av og til lytte til ham og gi ham anledning til å tale.
Man bør respektere ham som et menneske og vise toleranse for hans meninger.
Dybden i en persons tro modner og gjør ham dydig i den grad han er rettet mot sitt indre. Mot det ytre og spesielt mot dem som ikke vet noe, tjener det til ingen nytte annet enn å fremkalle mistillit og hat.
Det er en faktum at å lytte til falske ideer skader sjelen og ødelegger rene tanker. Men hvis vi kan vinne et hjerte ved å tåle denne slags lidelse, må vi bita tennene sammen og vise tålmodighet.
For hvis vi ikke gir ham rett til å tenke og rett til å uttrykke seg, og bare holder fast ved å forklare, selv om rommet er fylt og overfylt med våre pust, vil ingenting trenge inn i mottakerens hode. Det er mange som har blitt ubehagelige i denne henseende; som om de pumpet vann med en bøtte med hull i bunnen, har de, til tross for enorme anstrengelser, ikke kunnet gi en enkelt person en rettledning.
Vei dem som er berømt for å snakke uten å lytte til andre!
10.
Det er nyttig å understreke at den som forteller noe, ikke er alene i sine tanker, men at mange andre har tenkt på samme måte i lang tid.
I dag er det til og med nødvendig å understreke at mange fremstående intellektuelle har en sterk tro, selv om det er en eller to som ikke tror. Og det må ikke bare sies i abstrakte ord, men med eksempler.
11.
I denne sammenheng,
Det aller viktigste vi vil formidle er uten tvil at “Kelime-i Tevhid” (den islamske trosbekjennelse) må ha to grunnpilarer.
Men dersom man føler at man har oppnådd tro og innsikt i sitt hjerte, enten ved tidligere erfaringer eller ved det som er blitt gitt i øyeblikket, kan man gå videre til andre ting.
Man bør absolutt avholde seg fra å omtale spørsmål som en vantroende til enhver tid kan tørre å kritisere, før man har sikret seg den troendes hjertes tilslutning i troens sak.
Som konklusjon kan vi si at,
etter å ha fastslått personens situasjon, er det innenfor den nevnte prosedyre ramme de tingene som i første rekke må forklares,
troens grunnpiller og bønn
Det bør være slik. Når man føler at hjertet har funnet ro, oppstår mulighet og anledning til å forklare andre ting. I motsetning til det som er tilfelle i dag,
“Til hesten kjøtt, til hunden gress”
Som en servitør som ikke vet hvordan man skal servere eller har dårlige manerer, vil det komme til feilaktige presentasjoner, som for eksempel å stille opp desserter på bordet for første gang, og uansett hvor mye vi liker en slik presentasjon, vil den ha en negativ innflytelse på den andre parten.
Klikk her for mer informasjon:
– Hvordan bør vår stil i å formidle budskapet være? Hvordan skal jeg formidle budskapet til de som nedvurderer våre islamske verdier?
Med hilsen og velsignelser…
Islam i spørsmål og svar
