Hvordan bør kvinner og menn oppføre seg i familiestridigheter?

Vår kjære bror,

Han og hans kone hadde av og til uenigheter og stridigheter. Derfor var han urolig og ukomfortabel. Selv en så enkel uenighet som denne førte ham til overbevisningen om at dette aldri ville ta slutt. I sin spørsmål:

“Hva synes du om denne striden vår? Kan vi ikke løse dette, skal jeg bare avslutte alt?”

tilføyer han. Jeg ser på slike mennesker med en viss undring og forundring, og betrakter dem som nybegynnere som ennå ikke kjenner livet. Du skal starte et felles liv med noen du ikke kjenner, som er vokst opp i et annet hjem. Og så skal du forvente fullstendig likhet, og ikke akseptere selv den minste uenighet eller motstrid som noe normalt? Kan et slikt fantasemarie, en slik forståelse, fungere? Kan en slik person type eksistere?

Man må ikke være en drømmefabrikant.

Du og din kone kan av og til være uenige, ha ulik forståelse og ulikt syn på ting.

Dette kan ikke være årsak til uenighet.

Det kan ikke anses som en grunn til uro bare fordi det blir oppblåst.

Er det noen far som har sett sine egne barn være helt like, uten ulikheter i tanker og holdninger? Finnes det slik likhet, identitet, ulikhet blant brødre og søstre?

Er det ikke uenigheter selv mellom brødre?

Hvorfor skulle det ikke finnes forskjeller mellom barn av samme far og mor, og hvorfor skulle det ikke finnes forskjeller mellom barn av andre foreldre? Og hvorfor skulle disse forskjellene, når de forekommer, bli sett på som en årsak til uenighet og tolkes som et tegn på ondskap?

Å være mann og kone betyr ikke å være to identiske dukker laget av tre. Poenget er å ikke være uenige i grunnleggende begreper, å ikke stå i motstrid til islams grunnleggende prinsipper. Selv om det er uenigheter i disse, bør man overlade saken til tid og strebe etter å løse den.

Mennesket bør overlate sin sjel og sitt hjerte til Gud, som alene har makt til å forvandle dem til noe sant.

Vår Herre har til og med sagt til Profeten (fredes velsignelser og salat over ham):

“Du kan ikke lede den du elsker til rett vei. Kun Gud leder den Han vil til rett vei, til sannheten.”



(Kasas, 28/56)

I denne sammenheng vil jeg gi et eksempel fra livet til vår Profet (fredesvelsken over ham), som levde et eksemplarisk familieliv for menneskeheten, slik at dere kan se hvilke hendelser som kan forekomme i familien og hvilke korreksjonsmetoder som kan anvendes.

Jeg skal oppsumere hendelsen ut fra Buharis perspektiv:

Da profeten Muhammed kom inn i huset til sin datter Fatima, så han at svigersønnen Ali ikke var der, og spurte da: Svar:

– Jeg og Ali hadde en liten diskusjon om noe. Han ble sur og gikk, jeg vet ikke engang hvor han er.

Vår profet (fred og velsignelser over ham) var bedrøvet og ga Sehl bin Sad, som var ved hans side, følgende ordre:

– Gå og finn Ali. Gi meg beskjed om hvor han er.

Sehl ibn Sad, som kom kort tid etter:

– O, Guds budbringer, Ali ligger og sover på jorden i moskeen,

der.

Vår profet (fred og velsignelser over ham) skyndte seg til moskeen og ropte til Ali, som lå der, dekket i støv og smuts:

– Stå opp, o Abû Tûrab!

Da han våknet ved dette ropet og så Profeten (fred og velsignelser over ham) ved sin side, sprang Ali (r.a.) straks opp. Profeten (fred og velsignelser over ham) tok ham kjærlig i hånden, tok ham med til sitt hus, og de satte seg ned sammen. De snakket om det ene og det andre, gjenopprettet vennskapet og fjernet misforståelser, skapte en atmosfære av kjærlighet og respekt, og deretter reiste Profeten (fred og velsignelser over ham) bort.

I dette øyeblikket ser en av Sahabene glede i Profetens hellige ansikt og spør:

– O, Guds budbringer, vi er så glade for å se deg.

Han svarer slik:

– Hvordan kan jeg ikke glede meg? Jeg har lyktes i å gjenopprette vennskapet mellom to mennesker jeg er glad i. Det er noe å glede seg over.

Dette må ha snakket for seg selv blant damer og herrer, og jeg burde ikke trenge å legge til noe.

For Ali og Fatima kunne jo også oppleve familiære uenigheter; men de løste det uten å trekke det i lengden. Hva er galt med oss? Eller er vi – gud forby – bedre enn dem?

HVORFOR ER TÅLMODIGHET EN UUNGAENDE BETINGELSE I FAMILIEN?

Det ideelle familielivet er der ektefeller har felles tanker og forståelse, og tar avgjørelser i fellesskap.

“ja”

ene,

“nei”

La dem identifisere dem sammen.

Men dette er et ideal; idealer er ikke alltid realiserbare eller mulige. Enten mannen eller kvinnen har ulik temperament, kultur og smak, og de finner ikke alltid fellesnevneren; i slike tilfeller kan det hende at den ene sier ja til den andres ønske og viser forståelse for å fortsette familielivet.

Det er her tålmodighet kommer inn i bildet. Og det er nettopp om tålmodighet jeg vil snakke med dere i dag.

I familielivet kan man rett og slett ikke undervurdere betydningen av tålmodighet. Man kan til og med si at et tålmodighetsløst familieliv er umulig; dersom det forekommer, vil andres sinne, vrede og voldelig oppførsel uunngåelig skape spenning og et vanskelig liv. Derfor har vår Profet (fred og velsignelser over ham) pekt på tålmodighet i familielivet og gitt oss ekstraordinært verdifulle og vakre vurderinger. Nemlig:

Tålmodighet er vakker overalt, men den er vakrest i familielivet. For tålmodighet i familielivet fører ikke bare til paradis, men den forhøyer også ens rang i paradis avhengig av tålmodighetens dybde og styrke, og kan til og med forhøye en til statusen som søster eller bror til paradisets kvinner.

Mer enn det, tålmodighet kan føre mannen til å oppnå belønningen for tålmodigheten til profeten Job, og kvinnen til å oppnå belønningen for tålmodigheten til Asiye, profetens hustru.

I sin bok “Mükaşefe” gjengir Imam Gazali en hadis fra Profeten (fred og velsignelser over ham) om dette emnet, som følger:

– Den som tålmodig aksepterer sin hustrus ulydighet (i forhold til tålmodighetens vanskelighet og intensitet), kan Gud gi den mannen en belønning lik den som Job (Ayyub) fikk for sin tålmodighet. Og den som tålmodig aksepterer sin ektemestres ulydighet (igjen i forhold til tålmodighetens intensitet og vanskelighet), kan Gud gi den kvinnen en belønning lik den som Asyia, Faraos hustru, fikk for sin tålmodighet.

Ja, slik er de hinsidige grader og belønninger som tålmodighet gir familiemedlemmene. De som tålmodig tåler vanskeligheter i hjemmet, tenkende på denne belønningen, skaper umiddelbart en god atmosfære i hjemmet, og de negative situasjoner som tvinger dem til tålmodighet, avtar eller kan til og med forsvinne med tiden. De mottar belønningen for tålmodighet i dette livet, før i det hinsidige.

Etter å ha gjengitt denne hadithen, legger Imam al-Ghazali til en ytterligere, bastante advarende kommentar til partiene, og sier:

Hvorfor er det slik?

Det er fordi Gud, den Allmektige, ønsker at hjemmet skal bestå, ikke at det skal bli ødelagt. Derfor lover Han de mennene som sikrer at ekteskapet varer, belønningen til Ejjub (A.S.), og de kvinner som gjør det, belønningen til Asiye (A.S.).

For å holde det kort:

– Det ideelle i en familie er at alle parter felles tar avgjørelser i samråd og enighet. Men idealer er ikke alltid realiserbare. Da gjenstår tålmodighet. De som velger tålmodighet vil aldri angre, tvert imot vil de se belønningen i det hinsidige.

“Jeg skulle ønske vi hadde vært enda tålmodigere.”

De blir også minnet om det de skal si.

Med hilsen og velsignelser…

Islam i spørsmål og svar