Hvor lenge skal Israel (jødene) fortsette å begå grusomheter mot Palestina? Hvorfor hjelper Gud oss ikke?

Vår kjære bror,

“Ulykke”

Ordet brukes oftest om smertefulle og sorgelige hendelser som rammer mennesket, som sykdom, ulykke og vanskeligheter. Og gjennom disse blir mennesket utsatt for en prøve av tålmodighet. Ifølge en hadit, er selv en liten ubehag som oppleves mellom det øyeblikket en lampe slukkes og tennes igjen, nok til å sone synder. Sykdommer, ulykker, spesielt alminnelige katastrofer, hever den åndelige rang av en tjener som møter dem med tålmodighet og tilfredshet; de renser hjertet og modner sjelen.

«Livet renser seg, oppnår fullkommenhet, finner styrke, fremmer seg, gir resultater, fullendes seg gjennom prøvelser og sykdommer; det utfører sin livsoppgave.» (Lem’alar)

Hver sykdom, hver prøvelse er en egen prøve på tålmodighet. De som taper denne prøven, risikerer å protestere mot skjebnet. I Koranen læres de troende en leksjon om at kunnskapen om skjebnets hemmeligheter langt overgår menneskelig forstand, ved historien om profet Moses (as). I denne historien omtales reisen til profet Moses (as) og profet Hızır (as). La oss oppsummere kort:

Hz. Hızır, som besitter det som kalles ilm-i ledün,

“å kjenne den visdom som ligger bak hendelser,”

en stor hellig person eller en profet som har mottatt guddommelig nåde. Moses (as) ønsker å lære visdom av denne personen. Hızır avviser Moses’ tilbud om vennskap,

“Du kan ikke vente på å bli sammen med meg”

og avviser med en interessant begrunnelse, som han avslutter med:

“Hvordan kan du ha tålmodighet med kunnskap som du ikke (fullt og helt) forstår?”

Moses (fredelig vær over ham)

“Forhåpentligvis vil du finne meg som en tålmodig tjener, og jeg vil ikke motstå dine befalinger.”

og dermed blir de venner. Hızır stiller imidlertid et krav:

“Spør meg ingenting før jeg har gitt deg beskjed om noe!”

De stiger om bord i et skip. Da begynner Hz. Hızır å skade skipet. Hz. Musa (as) kan ikke lenger tåle det og protesterer. Etter Hz. Hızırs advarsel,

“Ikke straff meg for det jeg har glemt…”

og ber om unnskyldning. De fortsetter reisen. Hızır dreper en liten gutt. Musa protesterer mot dette også. Da Hızır advarer ham på nytt, sier Musa:

“Hvis jeg spør deg noe mer etter dette, vil jeg ikke lenger være venn med deg.”

der.

Deretter kommer de til en landsby, men ingen vil ta dem imot. Da reparerer og retter Hz. Hızır en vegg i den landsbyen som er på nippet til å falle. Hz. Musa spør, med en viss anklagende tone, om visdommen bak dette, og Hz. Hızır svarer:

«Vårt vennskap er over; nå skal jeg fortelle deg sannheten om tingene du ikke har kunnet tåle.»

der.

Det hele begynner med at han skadet skipet:

«Han forteller at en tyrannisk hersker hadde beslaglagt sterke skip og ville ødelegge dem. Han forklarer at han drepte barnet fordi barnets far var en rettferdig mann, og han fryktet at barnet ville drukne dem i synd og ingratitude. Når det gjelder reparasjonen av muren, sier han at det lå en skatt under muren, og at muren ikke måtte falle ned før de to foreldreløse barna i huset vokste opp, og at han derfor reparerte den. Og han understreker spesielt at han utførte alt dette ikke av egen vilje, men av guddommelig inspirasjon.»

Den viktigste leksjonen vi bør lære fra denne historien, som er omtalt i Guds ord, er kanskje denne:

“Siden selv en stor profet som Moses ikke helt kunne forstå den guddommelige visdom som lå bak hendelser, så la oss ikke sløse med å slite oss i strid med det.”

De som tolker hendelser som skjer utenfor menneskets vilje, etterligner i en viss forstand profeten Hızır. Han, imidlertid, uttalte alt dette med guddommelig inspirasjon; disse derimot uttrykker enten sine egne begjæringer eller tolker sine egne følelser og lyster. I Nur Külliyat,

“De som er sanne søkere av kunnskap, kjenner ikke til det skjulte med mindre det blir dem fortalt.”

Det sies. Når man snakker om de som kjenner sannheten, er det først og fremst profetene som kommer i tankene. Selv de kan bare kjenne de skjulte ting i den grad Gud har åpenbart dem for dem. Mens de utfører sine profetiske oppgaver, ser de på det ytre av hendelsene, vurderer om de er i samsvar med guddommelige befalinger, og dømmer deretter. Å kjenne alle de skjulte visdommer bak hendelsene kan til tider føre til avvik i disse hellige oppgavene. Det er av denne visdom at de ikke er blitt fullstendig informert om det indre og visdommen bak alt.

Dette er et glimrende eksempel på dette. Vi vil også gjerne nevne en annen aspekt av historien:

De tre valgte hendelsene er i grunnen symboler.


For det første

“skader på eiendel”

den andre



“de ulykkene som rammer liv, familie og slektninger”



og den tredje


,

“De goder og gaver som fiendene av islam har mottatt i denne verden”

representerer.

Muhyiddin Arabi trekker en parallell mellom tre hendelser i fortellingen og tre hendelser som rammet profet Moses (as). La oss ta ett eksempel: Profet Moses ble også kastet i Nilen av sin mor i en kiste. Men denne kastingen…

“Det ytre var ødeleggelse, det indre var frelse.”

Det vil si at hans mor tilsynelatende forlot ham til døden. Men i realiteten ble han reddet fra døden og bosatte seg i Faraos palass. Det var slik det var med Hızır som skadet skipet.

Hızır (as) til Moses (as)

“at han/hun ikke ville klare å være venner med ham/henne”

Ved å si dette, ga han henne også sin første profetiske melding. Han avrundet denne meldingen med en trøstesløsning:

“Hvordan kan du ha tålmod med kunnskap som du ikke (fullstendig) forstår?”

I denne trøstesløse setningen ligger det også en stor glædeste.

“Et løfte om at mennesket ikke vil bli straffet for sin utålmodighet i møte med ulykke, på den betingelse at det ikke protesterer mot skjebnet…”

“Ja, i møte med slagene fra ulykken, gråter den hjelpeløse og svake menneske selvfølgelig i form av klage; men klagen skal rettet mot ham, ikke fra ham…”

“Man skal klage over ulykken til Gud, og ikke klage over Gud til mennesker,

‘Å nei! Å nei!’

Det er skadelig og meningsløst å vekke de svakes følelser ved å si: “Hva har jeg gjort, at dette har skjedd meg?” (Mektûbat)

Som vi nevnte i innledningen, er den viktigste lærdommen fra denne historien:

“Det er å føle sin egen ukompetanse til å forstå de guddommelige visdommer og de dype hemmeligheter i skjebnet.”

Ahmet Avni Konuk sier følgende:

«Når en tjener rammes av en prøvelse, og han klager til Gud over sin smerte, så skader det ikke hans tålmodighet. Han må imidlertid ikke klage til andre enn Gud, men kontrollere sitt ego. Den som klager, …er ikke enig med skjebnet, men med det som er ugunstig. Imidlertid, for oss,»

‘Vær fornøyd med det du har’

ble han ikke omtalt.”

De vanskelige situasjoner som muslimer i Palestina opplever.

Når det gjelder deres hinsides, vil de bli belønnet med store gaver. Hvorfor Gud ikke straffer direkte, kan forklares som følger:

Dette

et svar,

Dette ligger i hemmeligheten bak det faktum at denne verden er et sted for erfaring og prøvelse.

Det vil si, hvis ulykken bare rammer de onde og syndige, mens de uskyldige og syndfrie er beskyttet mot disse ulykkene, ville det stride mot hensikten med prøvelsen.

Når en prøvelse kommer, som er en del av Guds plan, rammer den både de gode og de onde. Dermed mister prøvelsens hemmelige mening ikke sin gyldighet. Hvis bare de onde led under prøvelser og urettferdigheter, mens de gode ble spart, ville prøvelsens hemmelige mening gå tapt. De onde ville da også måtte bli gode. Da ville mennesker med Abu Bakr (ra)s sjel stå på samme nivå som mennesker med Abu Jahl (ra)s sjel. Fra dette perspektivet kan uskyldige og skyldfrie mennesker til tider bli utsatt for urettferdigheter.

For det andre:

De som begår urett, vil uansett om de ikke straffes i dette livet, bli straffet til det fulle i det evige liv.

I denne henseende vil rettferdigheten bli gjenopprettet. De som har lidd urett, vil både få sin rett fra de urettferdige og, selv om de er uskyldige og syndfrie, vil de bli belønnet med Guds nåde og barmherdighet på grunn av dette urettet, og vil bli oversvømmet med evige gaver i det evige liv. Ja, dersom man i det hinsidige skulle spørre de uskyldige som har lidd slik urett, om deres tilstand og hvordan de har det,

“Vi har fått en enorm belønning for så lite innsats, og vi har sett at de som har begått urett har fått sin fortjente straff, så vi er veldig fornøyde.”

vil de si.

De ugjerninger som begås mot disse menneskenes kropper, er kun av denne verdslige verden. De vil ikke ha noe spor i det hinsidige. Liksom den sorte fargen på et frø ikke vil vises i bladene, blomstene og fruktene av treet, vil heller ikke de uskyldige menneskene som lider urett i denne verden ha noe spor eller tegn i det hinsidige.

Tredje:

Det kan også anses som en form for trøst for dem som har blitt utsatt for slik overgrep, sett i lys av deres fremtid.

De kan bli beschenket med ulike manifestationer av Guds barmherdighet, som en gave av nåde, både for seg selv og for deres familie, ektefeller og venner.

Barn og kvinner som lider slik urett, selv om de er helt uskyldige, vil bli befriet fra store lidelser i denne verden og i det hinsidige, og vil bli oversvømmet av stor barmherdighet. Når de forstår dette, vil de, langt fra å klage, i stedet gi uttrykk for stor takknemlighet og glede over Guds uendelige barmherdighet.

Gud begår aldri urett mot noen av sine skapninger.

Han vil aldri overse straffen for dem som har begjort urett mot sine tjener, selv om han gir dem tid.

Med hilsen og velsignelser…

Islam i spørsmål og svar