Vår kjære bror,
Den som renser sitt hjerte for Allahs skyld.
Det er personen som har renset seg fra urenheter, er fylt med kontemplasjon, har vendt seg fra det verdslige til Gud, og for hvem gull og leire er likeverdige. Det er den som Gud har renset hjertet til, og som dermed har fylt sitt hjerte med lys og smakt på glede av å huske Gud.
Det finnes ulike meninger om hvilken rot dette ordet (eller) stammer fra. Vi vet også at dette ordet ikke ble brukt i det første århundre etter Hijra. Ifølge Ibn al-Jawzi (d. 597) ble uttrykket som er avledet av dette ordet, brukt fra det andre århundre etter Hijra (Telbisu İblis, s. 163, Egypt 1340).
Som kjent er ordet “sufi” et ord som uttrykker tilhørighet (ism-i mensub). Ordene “tasavvuf” og “mutasavvif” er også avledet av dette ordet, som opprinnelig var “SVF”, ved overføring til “tefe’ül”-mønsteret. De fremste synspunktene om roten og avledningen av ordet “sufi” kan oppsummeres som følger:
Sufi betyr “tilhørig til Ashab-i Suffa” eller “den som ligner dem”. Ashab-i Suffa var de Sahaba som satt på sofene i profetens moské og som kontinuerlig var opptatt med læring, tilbedelse og askese. Profeten selv holdt forelesninger der (M. Hamidullah, Islam Peygamberi, Istanbul 1980, II, s. 829). Disse Sahaba viet sitt liv til å lære om islam og til å ikke gå glipp av noen av profetens veiledninger. Livet til de sufier som senere dukket opp, lignet i mange henseender livet til Ashab-i Suffa. Det var på grunn av denne likheten at de fikk navnet. Imidlertid er det ikke mulig å støtte denne synspunktet ut fra grammatikkens regler i arabisk. For å uttrykke denne likheten, ville man ha brukt ordet “sufi” som indikerer tilhørighet (Telbîsu İblîs, s. 162-3; Avarifu’l-Maarif s. 65). Derfor har begrepet Sufi i sufismen ingen forbindelse med Ashab-i Suffa. Å hevde det er bare en overdreven påstand.
Det sies at sufier fikk dette navnet fordi de legger stor vekt på å befinne seg i den fremste rekke i Guds nærvær. De legger nemlig stor vekt på å vende sine hjerter mot Gud, på å befinne seg i Hans nærvær med sin indre verden (Avarif, samme sted). Denne tilskrivelsen er imidlertid språklig sett urett, da tilskrivelsen av ordet “saf” (rekke) er “saffi”. Derfor har sufier ingen forbindelse med “saff-ı evvel” (den fremste rekke).
Noen mener at navnet “sufi” stammer fra stammen Banu’s-Sufe, som tjente ved Kaaba i Jahiliyya-perioden. Lederen av denne stammen bar tittelen Gavs ibn Murr Süfa, og det ser ut til at denne tittelen ble navnet på stammen. Det er imidlertid kjent at denne stammen ikke eksisterte etter islams innføring. I. Hakkı İzmirli er av den oppfatning at denne teorien er feil (M. 12, Tasavvuf, Istanbul 1981, s. 40).
Det er hevdet at ordet “Sufi” opprinnelig var “Safevi”, men ble til “Sufi” på grunn av vanskeligheter med uttalen, ved at bokstavene vav og fa byttet plass (A varif, s. 65).
Det er også hevdet at ordet “Sufi” kommer fra ordet “sufane”. Sufane er en ørkenplante av typen leguminoser. Ifølge denne teorien ble sufier kalt slik fordi de levde av denne ørkenplanten. Denne teorien er imidlertid ikke akseptabel, da sufier ikke bare levde av denne planten. Dessuten er teorien språklig sett heller ikke konsistent, da tilhørighet til dette ordet ikke er “sufi”, men “sufani” (Telbîs, s. 163).
Noen hevder at ordet tasavvuf er derivert fra ordet (SVF). Dette ordet betyr å vende seg mot, å vende ansiktet. Abdulkadir Geylânî (480-561) var av den oppfatning at tasavvuf stammer fra denne roten. Ifølge ham er den sanne sufist den som vender seg fra det materiell til sin Gud (A. Geylânî, el-Fethu’r-Rabbânî, Beirut 1979, s. 60).
Noen har hevdet at ordet sufist er avledet av det greske ordet σοφός (sophos), som betyr vis. Noen orientalister, som al-Biruni (d. 440/1048), Ömer Ferit Kâm og Şemsettin Sami, har støttet denne teorien. Andre orientalister, som Nöldeke, Lacy og Massignon, avviser dette synspunktet. “Noen vestlige forfattere har feilaktig antatt at ordet er den arabiske skrivemåten av det greske ‘sophos’. Det er imidlertid vanskelig å støtte denne teorien historisk. Det er kjent at den første personen som ble kalt sufist døde i 150 AH. Den første personen som ble kalt filosof, al-Kindī, døde imidlertid rundt 260 AH.” (Fazlur Rahman, Islam, Istanbul 1981, s. 166).
Den mest utbredte teori er at ordet “sufi” stammer fra det arabiske ordet “sūf”, som betyr ull. Selv om Kuşeyri hevder at det verken finnes et etymologisk eller grammatisk prinsipp som forklarer opprinnelsen av ordet “sufi”, tyder det på at navnet kommer fra ullklærne (sūf) som de mystiske mystikerne bar som et tegn på askese og avståelse fra verden. Ibn Khaldun deler denne oppfatningen: (Kuşeyrî, Risale, s. 165, Gümüşhânevî, Camiu’l-Usul, s. 210; İbn-Haldun, Mukaddime, s. 467).
De mange ulike meninger om ordets opprinnelse viser at sufisme og sufi ikke kan reduseres til én entydig betydning, men må betraktes innenfor et meget bredt spektrum av betydninger. I praksis har sufisme og sufi i alle kulturer og land en bestemt, velkjent betydning. Men det er helt sikkert ikke knyttet til former og utseende. Alle disse meninger om ordets etymologi bør sees som et uttrykk for sufismens brede basis i den islamske verden, og dens opprinnelse og utvikling. Derfor er det en betegnelse som viser de som strever med å praktisere sufisme. (Seyfullah SEVİM, Şamil İslam Ans.)
Den består i hovedsak av tre elementer. Teologi (Kelâm) behandler tro, fiqh (fukāh) behandler tilbedelse, og sufisme (tasavvuf) behandler moral. Det er å leve islam på en indre, innerlig måte. Det er et produkt av en åndelig og samvittighetsmessig følelse. Det er å gå fra form til mening, fra skallet til kjernen. Det er å bli en kalin (perfekt) tilstand. (Selçuk Eraydın, Tasavvuf ve Tarikat, Marmara Üni. İlahiyat Fak. Yay. İst. 1994, s. 85)
Menneskets sinn er som en diamant, en nøkkel som kan åpne tusenvis av skatter i universet. Det er en lysende juvel. Når det når et stadium av sunn fornuft, er det en guddommelig veiledning. Det er et vindu som vender mot sannhetens sol.
Hjertet er selve sentrum av menneskets åndelige liv. Det er en åndelig kart over tusen verdener. Det er bæreren, kilden og kjernen til universets uendelige sannheter. Det er en blank speil til Gud. Det er et vindu mot de skjulte verdener. Det er en guddommelig nåde. (Said Nursi, Mektubat, Envar Neş. Istanbul 1993, s. 443)
Akkurat som mange vitenskaper og kunster har oppstått ved å utnytte fornuften, har sufismen oppstått ved å utnytte hjertet.
Noen som har studert opprinnelsen til islamsk sufisme, har søkt etter den i India, Iran eller andre steder, fordi de har funnet lignende prinsipper i pre-islamiske mystiske bevegelser. Imidlertid må man lete etter islamsk sufisme direkte i Koranen og i profeten Muhammeds (fredelig vær med ham) liv. (Eraydın, Tasavvuf ve Tarikat. s. 60)
Fordi de prinsipper som finnes i sufisme, er emner som ofte omtales i Koranen. Profeten Muhammed (fredes velsignelser og salat over ham) har vist den høyeste utøvelse av det sufiske liv.
Med hilsen og velsignelser…
Islam i spørsmål og svar
