Hvilke skatter tas ut av ikke-muslimer?

Spørsmålsdetaljer

– Hvordan ble skatter innkrevet fra hedninger i profetens tid og under de fire kalifenes styre?

– Hvilke skatter tas ut av ikke-muslimer?

– Kan man ha en tollunion med land som ikke er muslimske?

– Er en tollunion tillatt?

Svar

Vår kjære bror,


Svar 1:


Utenfor eierkretsen

I henhold til det som er enstemmig anerkjent av andre skoler av teologi, skal det ikke tas skatt av arabiske hedninger. De må enten bli muslimer eller godta krig.


Ifølge Malki,

Det er ingen forskjell mellom polyteister og andre hedninger i denne henseende. Skatt skal tas fra alle. Beviset for dette er de ordre som profeten Muhammed (fred og velsignelser være med ham) ga til sine militære kommandoer.

(se V. Zuhayli, el-Fıkhu’l-İslami, 6/442-443):


«Når dere møter deres hedenske fiender, skal dere legge frem disse tre tilbudene for dem. Aksepter det tilbudet de velger: Først skal dere invitere dem til islam… Dersom de avviser dette, skal dere invitere dem til å betale jizya/skatt… Dersom de avviser også dette, skal dere bekjempe dem…»


(Neylu’l-Evtar, 7/272).

– I henhold til den ovenfor siterte autentiske hadithen, skal det også tas skatt av de som tilber andre guder.

Imidlertid tok profeten Muhammed (fred og velsignelser over ham) ingen skatt fra dem. Dette fordi verset om jizya/skatt befinner seg i den siste nedskrevne sura i Koranen, Sura At-Tawbah:


“Krig mot dem som har fått skriften, men som ikke tror på Gud og dommedag, som ikke anerkjenner det som Gud og Hans budbringer har forbudt, og som ikke har tatt den rette religion til seg, til de er ydmyket og helt underkastet, og betaler jizya.”


(Al-Tawbah, 9/29).

Det ble ikke innkrevet skatt fra hedninger før det ble gitt en slik befaling. Etter at sura At-Tawbah ble nedskrevet, konverterte de arabiske hedningene til islam, og dermed hadde verken profeten Muhammed (fredesvold over ham) eller de fire kalifene anledning til å innkreve skatt fra dem.


Svar 2:


Islam,

er den siste budskapet fra Gud til menneskeheten. Uten hensyn til rase, hudfarge, språk eller religion, beskytter den friheten til liv, eiendom, ære og tro for enhver person. I en islamsk kontekst deles ikke-muslimer i tre grupper i Koranen;


Zimmī

og de som har inngått avtaler.

De som er utsatt

(Utlendinger med pass).

Krigsfolk

(De som er borgere i en ikke-muslimsk stat).

Vi kan beskrive muslimenes, særlig deres skatterelationer, i disse tre klassene på følgende måte.


1) Beskyttede og traktatbundne personer.

Zimmī eller zimmī-folk betegner de som bor i et sted der islam dominerer, og som har inngått en avtale med muslimer, som kristne og jøder, som tilhører “Ehl-i Kitab”. Denne avtalen omfatter beskyttelse av liv, eiendom, ære og tro for de ikke-muslimske, samt forsvar av dem mot ytre angrep av den islamske stat. I gjengjeld for denne beskyttelse…

“cizye”

vil de ha påtatt seg en skatt som kalles dette.”

(Ibn al-Humam, Feth al-Qadir, Kairo 1898, IV, 368; al-Syrbini, Mughni al-Muhtaj, Kairo, ty, IV, 243)

Disse garantier gis til ikke-muslimer som utgjør en minoritet i et muslimsk samfunn, så lenge de ikke begår forræderi. Det er overlevert at profeten Muhammed (fredesvold over ham) sa:


“Vær oppmerksom! Den som begår urett mot en zimmī, eller reduserer hans rettigheter, eller legger på ham en byrde som overgår hans krefter, eller tar noe fra ham mot hans vilje, skal jeg stå mot ham som en fiende på dommedag.”


(Abu Dawud, Imara, 33)

Under kalif Omar ble det innkrevet jizya-skatt fra ikke-muslimer, som ble delt inn i tre klasser. De som ble ansett som rike, betalte 48 dirhem.

(5 dirhem var omtrent verdien av ett sau)

Mellomklassen ble belastet med 24 dirhem i årlig skatt, mens fattige med arbeidsevne ble belastet med 12 dirhem, i tillegg til en viss prosentandel av avkastningen fra deres land.

“tribute”

Det er besluttet å innføre en avgift.

På den annen side er det kjent at det ble innkrevet en tollavgift på fem prosent på varer som zimmere importerte fra utlandet.


Jizya

“Den ble innkrevet fra intelligente, myndige, frie og mannlige zimmier, mens barn, kvinner, geistlige og ikke-muslimer som var ute av stand til å arbeide, ble fritatt fra denne skatten.”

(Kāsānī, al-Badā’i’, VII, 112; Ibn Abidîn, Redd al-Muhtar, III, 292; Abu Yusuf, al-Haraj, Kairo 1397, s. 131, 132.)


2) Til bruk

(Utlending med pass)

En person som har fått tillatelse av myndighetene til å oppholde seg i et land i en bestemt periode, kalles en “müste’men”. Et visum som i dag stemples i passet, er en slags tillatelse gitt av landet som visumet gjelder for.

“eman-garanti”

har denne egenskapen. Derfor er jeg fornøyd.

“utenlandsk statsborger med visum i passet”

Vi kan beskrive det slik: I dag er alt ambassadepersonalet i et land, alle turister som kommer med midlertidige pass, samt besøkende og forretningsreisende som kommer i handelsøyemed, av denne typen.

Bestemmelsen om Müste’men er basert på følgende vers:


“O, Muhammed! Dersom en av de som tilber andre guder enn Gud søker tilflukt hos deg, så gi ham beskyttelse, til han har hatt anledning til å høre Guds ord, og deretter bring ham til et sted der han vil være i trygghet. For de er et folk som ikke vet bedre.”


(Al-Tawbah, 9/6)

Som det skjedde, ble Abu Sufyan, som kom til Medina etter Hudaybiya-traktaten, tatt under beskyttelse og ble ikke berørt.

Muslimer som reiser fra et muslimsk land til et land som ikke er muslimsk, med tillatelse, har status som “müste’men” (beskyttede personer) der. Det spiller ingen rolle om de er ambassadører, arbeidere, embetsmenn, handelsmenn, turister osv. De kan ikke angripe eiendommen, livet eller æren til befolkningen i det ikke-muslimske landet de befinner seg i. Imidlertid, ifølge Abu Hanifa og Imam Muhammad, kan en muslim i dette landet, som anses som “dar al-harb” (krigsland), ta deres eiendom gjennom renter eller handel som anses som ugyldig i henhold til islam. Ifølge den dominerende rettslære kan en muslim imidlertid ikke bryte med islamske prinsipper i disse angitte spørsmål, selv i “dar al-harb”.

Ikke-muslimer som oppholder seg i et muslimsk land med visum har rett til beskyttelse av liv, eiendom og ære, samt religionsfrihet og frihet til å praktisere sin religion. Oppholder de seg der lenger enn ett år, anses de som beskyttede personer (dhimmi) og pålegges jizya-skatt.

På den annen side, hvis en müste’men (beskyttet person) kjøper en viss mengde land som er underlagt titler eller jizya (skatt) i et islamsk land, anses han som en zimmi (beskyttet person) og er dermed skattepliktig i henhold til dette.


3) Relationen til land som anses som fiendtlige og som befinner seg i krigstilstand.

I et islamsk land betegnes en ikke-muslim som zimmī dersom han eller hun ikke har en beskyttet status som mu’min eller mu’tamin.

“virkelig”

, også til deres land

Darulharp

har blitt sagt

Det er mulig for en islamsk stat å inngå avtaler med ikke-muslimske land, som anses som “Dar al-Harb”, på ulike områder som militær, finans, kultur osv. Den islamske staten er forpliktet til å overholde avtalen, så lenge motparten også overholder den.

Allerhøjest Gud sier:


“Når dere inngår en pakt, så oppfyll dere pakten med Gud fullt ut. Bryt ikke edene dere har avtalt, for Gud er deres garant.”

(vitne)

det dere har gjort, Gud vet det dere har gjort. En gruppe fra en annen gruppe



(i antall og verdi)

Ikke bryt edene, for de er mange, og bruk dem ikke som et middel til å ødelegge det som er godt mellom dere, som en kvinne som etter å ha spunnet sterkt garn, ødelegger det igjen. Gud vil prøve dere med dette. Han vil forklare dere det dere er uenige om på dommedag.


(Nahl, 16/91,92, se 93-95)

På den annen side, dersom det er tegn og signaler på at en ikke-muslimsk stat bryter avtalen, har muslimene også rett til å bryte den. I verset står det:


“Og frykter du at et folk skal bryte sin pakt, så bryt du også din pakt mot dem; for Gud elsker ikke de som bryter sine pakter.”


(Al-Anfal, 8/58)

Det er også mulig å inngå ulike avtaler innen handel mellom muslimske og ikke-muslimske land. I spissen for disse står tollavtalene.

Grunnlaget for tollavgift kan spores tilbake til den før-islamske Jahiliyya-perioden. Etter profeten Muhammeds (s.a.w.) innvandring til Medina, inngikk han traktater med en rekke arabiske samfunn i regionen, og som en betingelse for handelsforbindelser med disse samfunnene, ble det bestemt at ingen tollavgift (1/10) ville bli pålagt. Dette var ment å stimulere handelen i Hejaz-regionen. Samtidig fantes det en avgift på tiendedel eller en annen andel i utlandetshandelen.

(Abu Ubayd, al-Amwal, nr. 1618; M. Hamidullah, al-Wasa’ik al-Siyasiyya, nr. 48, 84, 90, 94, 122, 181, 189)

Det var kalif Umar som først regulerte tollsatser. Umar pålagde muslimske importører en toll på en førtendel, zimmier en toll på en tjueendel, og ikke-muslimske undersåtter fra Dar al-Harb en toll på en tiendedel.

(Abu Yusuf, al-Haraj, 145 og andre; as-Sarahsi, al-Mabsut, 11,199)

Da Umar ibn al-Khattab (den andre kalif) fikk vite at fremmede land pålagde muslimer tiendedel av tollavgiften, bestemte han seg for å

“prinsippet om gjensidighet”

ved å anvende prinsippet har han innkrevet skatter fra utlendinger i samme utstrekning.

Som konklusjon kan et islamsk samfunn løse spørsmål om tollsatser i import- og eksportforhold med nabolande og samfunn innenfor rammen av gjensidige tollsatser og avtaler.

Det er også mulig å oppnå full avskaffelse av toller for å skape et fellesmarked. Det er imidlertid en betingelse at alle disse avtalene ikke må gå ut over den islamske verden og at det ikke må være et mål å skade den islamske verden ved ensidige tiltak.


Med hilsen og velsignelser…

Islam i spørsmål og svar

Siste Spørsmål

Dagens Spørsmål