Vår kjære bror,
Siden versene i Koranen og islams natur krever regulering av menneskers interaksjoner og verdslige liv, etablerte profeten Muhammed (fredes velsignelser og fred over ham) principper for å styre det islamske samfunnet han grunnla, og han var selv den første lederen av den islamske staten som eksisterte fra hans emigrasjon til Medina. Hans høye lederegenskaper og -evner ble fra da av enda tydeligere. Til tross for muligheten til å vinne ubetinget lojalitet fra sine tilhengere, søkte profeten Muhammed (fredes velsignelser og fred over ham) ikke å etablere herredømme over sine undersåtter, i motsetning til Jahiliyya-perioden; i denne henseende gjennomførte han en revolusjon i styreform og styreforståelse.
I Jahiliyyah-perioden var araberne ubetinget lojale til stammelederen som representerte og styrte dem, og de var tvunget til å adlyde ham i alle saker, rettferdige eller urettferdige, og de hadde ingen rett til å protestere mot lederens ordrer, handlinger og oppførsel. Profeten Muhammed (fredesvold over ham) derimot, tok konsensus som grunnprinsipp for statens styring, og i alle saker der han ikke mottok befalinger fra Gud, konsulterte han alltid sine medfølgere og la saken til deres diskusjon.
Å overholde rette og rettferdige prinsipper,
Det var en av hans (freds og velsignelser over ham) urokkelige prinsipper. Han viste ingen forskjell i rettferdighetens navn, uansett slekt, stilling, rang, eiendom eller formue; han strevde for at rettferdigheten skulle gagne. Da en kvinne ved navn Fatima, som tilhørte en fremtredende familie, ble brakt til ham for tyveri, og noen forsøkte å formidle og lette straffen, ble Profeten (freds og velsignelser over ham) rasende og…
“Jeg ville kuttet av hendene til hvem som helst som stjeler, selv om det var min datter Fatima.”
sa han (Bukhari, Hudud 12; Muslim, Hudud 8, 9).
Han fulgte prinsippene om kompetanse og fortjening ved utnevning av embetsmenn på ulike nivåer i statsadministrasjonen; han utnevnte kvalifiserte personer, selv om de var unge eller ikke tilhørte adelige familier. Han krevet lydighet til seg selv og sine embetsmenn i rettferdige saker; men han påpekte at undersåtter ikke var forpliktet til å lyde i saker som stridte mot rett og sannhet. Dermed mente han at lydighet til herskeren var nødvendig innenfor rettens grenser, men han så ikke folket som personer som var tvunget til å tjene ham, og han anså seg ikke som overlegen dem; snarere var han en av dem, blant dem.
Profeten Muhammeds (s.a.v.) styre var selve og hele den islamske styreform. Som det fremgår av mange koransteder (el-An’am, 6/57, 62; Yusuf 12/40, 67; el-Kasas, 28/70, 88), tilhørte i det islamske styresystemet suvereniteten, hersk السلطة، dommen og den fulde styring Gud. Retten til å lovgi tilhørte i denne sammenheng i første rekke til Guds åpenbaringer, altså Koranen. Selv Profeten Muhammed (s.a.v.) var i andre rekke lovgiver. I religiøse spørsmål var de dommer Profeten Muhammed (s.a.v.) fastsatte enten kommandoer han mottok fra Gud via Gabriel (a.s.), men som ikke var nedskrevet i Koranen,
(ikke-åpenbart inspirert)
det var det de baserte seg på, eller det var deres egne avgjørelser.
Som statsoverhode, profeten Muhammed (fred og velsignelser over ham),
Han løste også tvister som oppstod i samfunnet, enten blant muslimer eller blant de som var underlagt den islamske stat, men som ikke var muslimer. I slike tilfeller lyttet han til saksøkeren like mye som til saksøkte; han konsulterte vitner etter behov, vurderte fremleggte bevis og løste saken raskt, uten å utsette den, ofte på stedet, eller i det minste så snart som mulig. Han var svært opptatt av å innprente begrepet rettferdighet i parter; han påpekte at han, som en dødelig, ville dømme basert på uttalelser, fremleggte bevis og vitner, og at han ikke kunne kjenne det skjulte, og at den som urettmessig ble gitt rett, i realiteten bare ville få helvetsild som belønning. Han overlot til tider saken til fremtredende medlemmene av hans følge. Guvernører som ble utnevnt til provinser, styrt i profetens (fred og velsignelser) navn og behandlet rettslige saker.
Egenskaper som en leder bør besitte:
– Å ha sunn fornuft:
Et tegn på sunn fornuft er at en person utfører handlinger som Gud vil godta, og avholder seg fra ondskap som Gud vil straffe og som vil innlede Guds vrede.
– Evne:
Administrasjon og ledelse krever svært høye kvalifikasjoner. Personer som mangler disse kvalifikasjonene, bør ikke søke på slike stillinger.
– Vitenskap:
Ledere må i første rekke ha en grundig kunnskap om sitt arbeid, religiøse vitenskaper, historie, samfunnets skikker og vaner, individ- og samfunnspsykologi, sosiologi, den politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle strukturen i sin tid, samt de hendelser som finner sted i verden, og de må kunne vurdere disse. Som leder må de ha en grundig kunnskap om sin egen situasjon, den religiøse, økonomiske, juridiske og kulturelle strukturen til den institusjon eller organisasjon de leder, og de må kunne vurdere dette grundig og umiddelbart, og i tide, ta effektive tiltak.
– Rettferdighet:
De som ikke er rettferdige, er aldri verdige til å styre. Ved gjennomføringen av rettferdighet kan faktorer som rase, slektskap, rikdom eller fattigdom ikke spille en rolle. Uansett religion, rase eller sosial bakgrunn, skal den rettmessige eier få tilbake det som tilkommer ham eller henne, tatt fra den urettmessige eier. En leder skal være rettferdig og bidra til at rettferdigheten blir gjennomført, og han eller hun skal aldri vise ettergivelse i dette spørsmålet.
– Tapferhet:
En leder vil være modig. Han vil aldri nøle med å ta risikoer når det er nødvendig. Men overdrevenhet, det vil si ekstreme handlinger og utspill, skal ikke forveksles med mot.
– Klarsynthet-Visdom:
Ledere må besitte klokskap og innsikt. En dum og uvitende person kan ikke være leder. En leder må forstå kroppsspråket til den han eller hun kommuniserer med, meget godt. Mange sannheter som ikke kan uttrykkes med ord, eller som skjules bak ord, kan leses og forstås fra de holdninger som kroppsspråket viser.
– Ærlighet:
At løgnere, svindlere, mennesker som ikke er ærlige mot andre og som konstant bedrager, kommer til makten, er en stor katastrofe for det folket. Ærlighet og rettferdighet betyr at hensikten i hjertet, ordene i munnen og handlingene i gjerningene er de samme.
– Tålmodighet-Utholdenhet:
Ledelse krever enormt mye tålmodighet. Utsatte, ustabile personer kan ikke takle slike tunge oppgaver og tunge byrder. Tålmodighet er en fast besluttning og utholdenhet. Personer som ikke er fast bestemte og utholdende, kan ikke vise tålmodighet, kan ikke vise standhaftighet i det som er rett og rettferdig.
– Tilgi:
Å tilgi er en stor dyd. Derfor bør ledere vite når de skal tilgi. Spesielt å tilgi en feil eller fornærmelse rettet mot dem personlig, er en stor dyd og fortjeneste.
– Konsultasjon:
Jo mer ledere vekt legger på konsultasjon og konsulterer med de kompetente, jo mer treffende vil de være i sin ledelse, sine avgjørelser og sine handlinger.
Med hilsen og velsignelser…
Islam i spørsmål og svar
