Vår kjære bror,
La oss ta en titt på livet til denne hellige Sahabi, som profeten Muhammed (s.a.v.) talte om og som kalde Omar (r.a.) en av sine. La oss se på hans liv frem til hans martyrdød i Amvas.
Familien
Abu Ubayda ibn al-Jarrāḥ, hvis egentlige navn var ʿĀmir ibn ʿAbd Allāh ibn al-Jarrāḥ, ble gjennom historien kjent og omtalt som Abu Ubayda, og ved sitt tilnavn Ibn al-Jarrāḥ, som henviser til hans bestefar. Hans slektslinje møter profeten Muhammeds (fredes velsignelser og salat over ham) tiende og Abu Ubaydas syvende overgange.
Abu Ubayda, som var høy, slank og hadde en spatt skjegg, var en av de som ble lovet paradis. Hans fars navn var Abdullah, og hans mors navn var Da’d bint Hilal.
Abu Ubayda konverterte til islam sammen med Osman ibn Maz’un, Ubayda ibn Haris, Abdurrahman ibn Awf og Abu Salam ibn Asad (radıyallahu anhüm) på initiativ av Abu Bakr, før profeten Muhammed (sas) ble utvist. Basert på beregninger fra islamsk historie, var Abu Ubayda 27 år gammel da han konverterte. Etter økende forfølgelse og tortur av polyteistene i Mekka, deltok han med tillatelse i den andre hijra til Abessinien. Etter å ha oppholdt seg i Abessinien en stund, emigrerte han til Medina. Dermed er han blant de Sahaba som emigrerte til to forskjellige steder for sin religion. Ifølge overleveringer, ble han i Medina bratska med Sa’d ibn Muaz, Abu Talha al-Ansari eller Salim Mavlā Abu Huzeyfa av profeten Muhammed (sas).
Med unntak av perioder da han var utsendt som seriyye-kommandant eller misjonær, fulgte Abu Ubayda profeten Muhammed (s.a.v.) uatskillelig i hele sitt liv og deltok i alle de slagene han deltok i. Hans mod og heltemot i alle disse slagene er ubestridelig, men en hendelse som skjedde med ham i slaget ved Badr er verdt å nevne som en lære:
Abu Ubayda var svært forsiktig med å unngå å møte sin far, som stod på siden av de hedenske i slaget ved Badr, men da faren insisterte på å forfølge og drepe ham, ble han tvunget til å drepe ham, selv om han ikke ville.
(Kampen, 58/22)
Det fortelles at verset ble nedskrevet på denne anledningen, og her kan man se Abu Ubaydas spesielle posisjon hos Gud. Selv om historikeren Waqidi ikke aksepterer denne overleveringen, har den store flertall av historikere ignorert hans innvending. Sett fra perspektivet av de troendes tro og handlinger, er det ikke noe som burde overraske at en person, for troens skyld, ikke nøler med å drepe sin egen far. Men jeg innser vanskeligheten i å forklare, eller snarere å få dagens generasjoner til å forstå, som vurderer alt fra en materialistisk synsvinkel, hvis hjerter er rettet mot den linjen, og som lever langt fra tro, handling og spiritualitet.
Abu Ubayda var en av de som aldri forlot Allahs budbringer (fred og velsignelser over ham) under slaget ved Uhud. Da uroen blant muslimene midt i slaget førte til at profeten (fred og velsignelser over ham) ble trukket mot fotene av Uhud, var Abu Ubayda blant de fjorten tapre Sahaba som dannet en ring rundt ham for å beskytte ham. Når Uhud og Abu Ubayda nevnes sammen, er det umulig å glemme at han med sine tenner fjernet splinter fra profetens (fred og velsignelser over ham) hellige kinn. Etter insistering fikk han tillatelse av Abu Bakr til å gjøre dette, og med sine tenner fjernet han splinter fra profetens (fred og velsignelser over ham) kinn. To av Abu Ubaydas tenner ble knust under denne prosedyren, men dette (som Sahaba selv innrømmer i nesten alle kilder) har bare tilføyd ham ekstra skjønnhet.
Det er kjent at Abu Ubayda (r.a.) under Medinatiden ledet flere ekspedisjoner på oppdrag fra Guds budbringer (s.a.v.), reiste til Jemen som budbringer, til Najran som skatteinnkrever, fungerte som vitne i alle viktige avtaler og arbeidet i statskassen (Bayt al-Mal). Han viste også stor heltemot i slaget ved Khaybar. Disse oppgavene innenfor ulike områder viser hans mange talenter og hans mangfoldige personlighet. Spesielt da de kristne i Najran ba om en pålitelig sendebud for å sende sine skatter til Medina, sendte Guds budbringer (s.a.v.)
Det er verdt å merke seg at profeten (fredesvold over ham) sendte ham med disse ordene, da det tydelig viser profetens syn på Abu Ubayda. Etter denne hendelsen fikk Abu Ubayda kallenavnet “Amin al-Ummah”, som betyr “den mest pålitelige personen i ummah” (den muslimske samfunn). Han bodde en stund i Najran-regionen, underviste de stammer Muzayna, Huzayl og Kinana om islam, og samlet inn skatter fra disse stammene før han vendte tilbake til Medina.
Abu Ubayda hadde en mild, harmonisk og vennlig personlighet. Han var en mann som var opptatt av å bevare sosial harmoni og brorskap, og som til og med kunne avvise ære og posisjoner som ble tilbudt ham. Et av de beste eksemplene på dette er hans holdning under slaget ved Salsal. Vi mener det er nyttig å nevne dette.
Amr ibn As var sendt mot stammene Balī og Uzra. Da Amr ibn As ankom, så han at situasjonen var kritisk og bad profeten (fred og velsignelser over ham) om støtte. Da sendte Allahs budbringer (fred og velsignelser over ham) en hær bestående av Muhadjdjīrīn under kommando av Abu Ubayda, og utnevnte ham til øverstkommanderende for alle hærstyrker. De to hærstyrker møttes, og profetens (fred og velsignelser over ham) ordre ble overbrakt til Amr ibn As. I mellomtiden kunne enkelte ikke godta dette og det oppstod uenighet. Derpå sa Abu Ubayda: “Jeg vil gå til Amr ibn As’ hærstyrke” og tok sin plass i Amr ibn As’ hær. Mughīra ibn Shu’ba’s insisteringer kunne ikke få ham til å forandre sin mening. I mellomtiden var den materielle situasjonen i hæren svært vanskelig. Av og til måtte Abu Ubayda’s hærstyrke nøye seg med en daglig dadel på reisen, og til og med spise bladene av selem-treet langs veiene.
Etter profetens (fred og velsignelser over ham) død, ble hans navn nevnt blant kandidatene til kalifatet under møtet i Benî Saide-hagen. Og det er merkelig at blant hans tilhengere var Abu Bakr. Abu Ubayda avslo imidlertid dette tilbudet og erklærte, at Abu Bakr var mer verdig til kalifatet, og han var blant de første som sverget ham troskap. Han besa nemlig de kvalifikasjoner som var nødvendige for å utføre dette vervet. Dette vises av det faktum, at han sa dette før profetens (fred og velsignelser over ham) død. Følgende hendelse er bemerkelsesverdig og viser Abu Ubaydas syn på Abu Bakr:
En dag, mens han satt i et hus med sine venner, spurte han dem om deres ønsker og håp. Noen ønsket seg hus fulle av gull for å gi til de fattige, andre ønsket seg smykker for samme formål. Khalid ibn al-Walid (ra) uttrykte deretter sitt ønske, og ga samtidig en indirekte melding til de tilstedeværende.
Abu Ubayda ble smittet av pesten og døde mens han var opptatt med å organisere og administrere de erobrede områdene i Syria og omegn. Dette tragiske hendelse, som gikk inn i historien som “Amvas-pest”, er kjent for å ha tatt livet av hundrevis av Sahaba, i tillegg til Abu Ubayda. Da kalif Umar hørte om pesten i regionen, skrev han et brev til Abu Ubayda og ba ham om å forlate området. Abu Ubayda, som forstod kalifens hensikt, nektet å etterkomme dette ønske. Før sin død reiste kalifen fra Medina til regionen og forsøkte å overtale Abu Ubayda til å forlate, men uten hell. Under et møte gikk kalif Umar inn i Abu Ubaydas telt, som var guvernør i regionen og øverstkommanderende for de islamske hærstyrkene som hadde erobret Syria. Han fant bare sverd, skjold og spyd i teltet og spurte Abu Ubayda hvorfor han ikke hadde tatt med seg ting til bruk i hjemmet. Abu Ubayda svarte da…
som svar.
Abu Ubayda, som ifølge Aïcha (r.anha) var den Profeten (s.a.v.) elsket mest blant de som var med ham, etter Abu Bakr og Omar, talte til folket før sin død og sa:
sa han, og ba deretter til Gud om å dø av denne sykdommen.
Etter en stund ble denne bønn oppfylt, og Abu Ubayda døde av pesten i en alder av 58 år, som en “martyr”. Dødsbønnen ble ledet av Muaz ibn Jabal, som han hadde utnevnt som sin stedfortreder. Hans grav befinner seg nå i landsbyen Abu Ubayda i Beisan-regionen i Jordan. Det jordaniske departement for waqf (religiøse stiftelser) er i ferd med å bygge et stort kompleks ved graven.
La oss avrunde våre betraktelser og vurderinger av Abu Ubayda med disse to setningene, som reflekterer hans tankeverden så godt:
(Måtte Gud være fornøyd med ham).
Til slutt vil vi avslutte med et sitat fra Abdullah, sønn av Umar (rad):
(Ibn Asakir).
Måtte Gud gi ham/henne sin beskyttelse/tilgivelse. (Amen)
Med hilsen og velsignelser…
Islam i spørsmål og svar
