Hva er Tul-i emel?

– Av og til drømmer jeg om fremtiden. Jeg planlegger hva jeg skal gjøre om noen år.

– Faller dette under synden som kalles “tul-i emel”?

Vår kjære bror,

La oss ta en titt på vår daglige rutine:

– Hva er viktig i livet?

– For hvilke verdier lever vi?

– Hva er det vi jakter på?

I realiteten er disse spørsmålene

“Hvem er du, hvor kommer du fra, og hvor skal du?”

Det må vurderes i lys av de mest grunnleggende spørsmålene, som formulert som følger:

Det er utrolig viktig for et menneske å definere seg selv.

“Sin egen”

Definisjonen er i realiteten en definisjon av livet og eksistensen. For hver menneske er sentrum og støttepilar i sitt eget univers. Eksistensen reflekteres i ham, og får mening og farge etter hans speilbilde. Menneskets humør, temperament, ja til og med daglige svingninger i hans psyke påvirker hans syn på eksistensen, hans oppfatning av ting. Mens en trist person oppfatter alt som eksisterer i sorg, oppfatter en glad person sin omgivelser og alt som eksisterer i en festlig atmosfære.

“Depresjon”

Mens livet og alt som er i det, er omgitt av stor pessimisme for en person i “dè” (den normale tilstanden), er alt levende og spennende for en person i “mani” (den ekstreme og overdrevne tilstanden), og eksistensen er fylt med stor glede.

For å overvåke interesser

den seksuelle lyst

, for å beskytte seg mot farer

raseri

og for å kunne skille mellom godt og ondt

intellektuell evne

Selvet, som kan eksistere takket være disse styrkene, defineres i vår indre verden og de verdidømmer som de reflekterer, utgjør i realiteten de verdidømmer som vi definerer eksistens med. I det moderate, det vil si på veien som går gjennom renhet, mot og visdom, kan mennesket oppnå en balansert definisjon av selvet og eksistens. I denne definisjonen…

“jeg”

in og

“tilværelse”

I den grad som forbindelsen til Skaperen etableres, blir verdidommerne måtefulle og balanserte.

Ja, hva er egentlig viktig i våre liv? Skolen vi vil gå på og som vi tror vi kan bygge fremtiden vår på? Den nye bilmodellen vi tenker å kjøpe? Huset vi har brukt milliarder av lira på, og som vi er lei av å pusse opp og aldri helt får som vi vil? En ny investering? Den økonomiske krisen? Hullet i ozonlaget? Eller et annet problem som stammer fra manglende tilkobling mellom eksistenser som ikke kan komme ut av sin egen smale verden?

Lever vi bare for slike problemer? Hvis ja, hva var da meningen med livet for en rik person som har oppnådd alt, men som ved døden mistet alt og ingen av hans verdslige eiendeler var ham til nytte? Eller som det ofte sies…

“Livet er meningsløst!”

var det?

Ja, livet er tomt hvis de verdier vi strever etter ikke overskrider det materielle og verdslige! For kun Skaperen, den Barmhjertige, kan fylle eksistensens og livets tomhet. Alt der Han ikke er til stede, er i det minste i vår verden tomt og meningsløst. Kanskje kan det gi en midlertidig, distraherende mening i løpet av livet, men med døden forsvinner også det. De lidenskaper, begjæringer og uendelige ønsker vi jaget etter, mister enhver mening. Og det er ofte graven som markerer slutten på disse uendelige begjæringer. Derfor er det som utgjør grunnlaget for et liv helt og holdent orientert mot verden, begjæringen etter eiendom og rikdom, og den hybris som resulterer i hykleri og berømmelse…

langtidsplanlegging


Det eneste som kan kurere hans sykdom er døden.

Først og fremst må vi erkjenne at ubegrensede begjæringer, det å leve som om man aldri skal dø, uten å tenke på døden og det hinsidige, er en sykdom. Derfor må begrepene glede, lykke og velstand i vår verden redefineres. Den glede som oppleves ved å glemme Gud er i realiteten den største smerte, og den berømmelse som jagdes kun for å vinne andres anerkjennelse og bli beundret, er selve hykleri. Resultatet av den tilsynelatende og midlertidige lykke som oppnås gjennom rikdom og berømmelse, med en brutt forbindelse til Skaperen, er straf i denne verden og i det hinsidige. Den velstand som oppnås ved å tenke kun på seg selv, uten omsorg for omgivelsene og andre mennesker, ved å undertrykke andre, er grunnen til den mest kvalmende og uroberende helvete. Eksempler på alt dette kan vi se hver dag i vår nabolag, i avisene, på radio og TV.

I våre liv, som er uavhengige av Skaperen og hvor vi bare forsøker å huske ham under gudstjenester, har langvarige håp og forventninger slått rot som en kreft som fortærer vår åndelige dimensjon. Det er ikke å forvente at sjeler som lever sine daglige liv uavhengig av Skaperen, og som oppfatter eksistens kun gjennom tingenes indre funksjonsmåte, skal oppleve en så markant omvendelse under gudstjenester og føle seg i nærværet av den barmhjertige Gud. For mennesket har en tilbøyelighet til det som uttrykkes med begreper som moral, natur og skapelse – det som det er opptatt av, verdsetter og strever etter. Det som hjertet binder seg til, blir livsstil eller påvirker det fundamentalt. Tilhørighet i hjertet endres ikke raskt eller øyeblikkelig, men er vanligvis varig og langvarig. En person hvis hjerte er bundet til verden, vil oppleve store vanskeligheter med å vende sitt hjerte mot Gud under bønn.

Langtidsplanlegging

og verdslige begjæringer kvalter og tvinger hjertet og sjelen, selv i tilbedelsen.

Her oppstår en dilemma, spesielt blant de som ønsker å gjøre islam til en livsstil. I sufismen…

tul-i emelin

som ble utviklet som en medisin

bindemiddel for døende

som er en form av

“å dø før man dør”

I stedet for å leve i sannheten, fører det til at man lever døden i sinn og hjerte, og blir til bevegelige lik – “meyyit-i müteharrikler”. Det vil si at man forlater verden; ikke spiser, drikker, arbeider, bryter med verdens lover – en slik livsstil følger. Da følger mangel på velsignelser fra Rahman’s bord og fiasko, fulgt av fortvilelse. Med andre ord, når kreftene ikke er i balanse, enten griper man verden med alle fire hender og glemmer Rahim, eller man forlater verden helt og glemmer Rahman. Men man skal gripe verden med alle fire hender, men forlate den i hjertet. For verden er en bok som uttrykker sharia-i fitriyye, sunnetullah og adetullah, og å ikke adlyde det den forteller er opprør mot sharia-i fitriyye og fortjener Rahman’s fiasko.

Men det finnes ingen egenskap, ingen skjønnhet i denne verden som hjertet, som er speilet av Samed (Allah), kan knytte seg til. Hjertet blir ikke tilfredsstilt av verden. Derfor bør det ikke knytte seg til den. Bare når man ser til Skaperen, når man elsker Ham med hele sitt hjerte, kan man finne grunnen til sann lykke, sann glede og sann velstand. Den som derimot, uten å tenke på Skaperen, er besessen av verden og alt den inneholder, av eiendom og rikdom, av ære og berømmelse, lever som en barn som er opptatt med lek eller en beruset tiggere. Han viser i sitt liv den dumme handlingen til en som rekker ut hånden etter baklava mens en løve har hevet sin klør for å slå ned på ham. Denne personen vil alltid rekke ut hånden. Til i morgen, til neste år, til om ti år, til om hundre år. Men døden er skjult i minutter, sekunder.

Med hilsen og velsignelser…

Islam i spørsmål og svar