– Hva er Imam Abu Hanifes bevis for at muslinger er haram, er det bare hans egen mening?
– Å spise blekksprut og andre sjødyr som ikke er fisk, er haram (forbudt) i henhold til Hanafi-skolen. Jeg motsier dette med bevis og ønsker et bevisbasert svar, ellers vil mitt sinn ikke bli tilfredsstilt. Min egentlige spørsmål er: På hvilket grunnlag ga Imam Hanafi denne fatwa (teologiske uttalelse)?
– Dersom han kun har erklært noe som uren (haram) fordi det ikke falt Imam Hanafi i smak, eller han anså det som urent, da varierer dette fra person til person og sted til sted. En slik, personlig og ubeviselig dom kan ikke stå. Med hvilke bevis erklærer Imam Hanafi noe som uren (haram), som Imam Shafi, Maliki og Hanbali, og som disse versene (Maida, 5/96; Nahl, 16/14) utvetydig tillater?
– Dessuten har Gud tydelig opplistet de forbudte dyrene i Enam 145, så hvorfor bruker imamer fremdeles allegoriske tolkninger? Tross verset: “Alle dyr er tillatt dere, bortsett fra de som er kunngjort forbudte for dere.” (Hajj 30).
– Konklusjonen er at den Hanefittiske tolkningen er feil, og det er heller ingen grunn til å tolke noe som er fastslått i Koranen. Alle Hanefitter spiser ikke disse lovlige produktene fordi de feilaktig tror de er ulovlige. Som teolog venter jeg på ditt svar.
Vår kjære bror,
Det finnes mange ting som anses som halal (tillatt) i den ene madhhab (religiøse skolen), men som er haram (forbudt) i en annen. Hver av disse har sine egne argumenter basert på vers fra Koranen og/eller hadisser.
For eksempel;
– I den shafiittiske madhhab kan ekteskap ikke inngås uten en wali (verge), det vil si at denne handlingen er haram (forbudt), mens det er tillatt i den hanafittiske madhhab.
– I den Hanafiske madhhab er det en synd å ikke utføre Vitir-bønnen, mens i den Sjafiittiske madhhab er det ikke engang mekruh (ikke anbefalt) å la være å utføre den av og til, siden den er sunna.
– Det er haram (forbudt) for en shafi’i som har berørt en kvinne å utføre bønn med den abdesten. I den hanefittiske madhhab er det imidlertid…
-uten hat-
det er tillatt.
Men for å komme til det viktige:
De fleste teologer er av den oppfatning at sjødyr er halal (tillatt å spise i islam).
Men de som lever på land og som det er forbudt å spise.
menneske, gris, hund, bjørn
De har hatt uenigheter om sjødyr som bærer navnet til dyr som disse; noen har uttalt at de er urene. Ifølge Imam Malik er bare sjøgrisen uren. Noen teologer har unntatt frosker og krokodiller, mens andre har unntatt slanger.
Bevisene:
“Jakt på dyr i havet og mat fra havet er tillatt for dere.”
(Maide, 5/97)
“Havvannet er rent og renser, og det som dør i havet er halal.”
(Neylu’l-Evtar, 8/149)
“Gud har lovliggjort for Adamssønene det som er i havet (dvs. det er lov å spise det uten å slakte det).”
(Neylu’l-Evtar, 8/150)
Det finnes andre autentiske hadisser som støtter dette synspunktet.
(se V. Zhaylî, el-Fıkhu’l-İslamî, 3/678-680)
I korte trekk er alle sjømatprodukter halal ifølge de tre andre rettslærerne/de fleste teologene, bortsett fra Hanafi-skolen.
Ifølge hanafittene
Av sjødyr er det kun fisk – av alle arter – som er tillatt å spise. Dette dyret trenger ikke å slaktes. Døde fisk som er dødt av naturlige årsaker, skal ikke spises. Fisk som har dødt på grunn av bølger, steiner, mangel på oksygen eller ved fiske, kan spises. Andre sjødyr kan ikke spises, enten fordi de er avskyelige eller fordi de ikke er fisk og dermed ikke har blitt slaktet.
Ifølge den Hanafiske rettslære er det haram (forbudt) å spise alle sjømatvarer/havprodukter bortsett fra fisk.
Bevisene:
“Døde dyr er ulovlige for dere.”
(Al-Ma’idah, 5/3),
De som følger den uvitne profet, hvis egenskaper er nedskrevet i Tora og Evangeliet som de har, de som han befaler det lovlige og forbyr det ulovlige, og som han erklærer det rene og gode for tillatt og det urene og onde for ulovlig.
(Al-A’raf, 7/157)
er versene som inneholder denne betydningen.
Ifølge dem er andre sjødyr enn fisk avskyelige og urene ting. Deres kadaver er uegnet til konsum.
I henhold til dette, Hanafitterne mener at vers 3 i Surah Al-Maidah sier:
“meyte”
De har tolket ordene bokstavelig, og inkludert andre arter enn fisk.
“habâis”
De har godkjent (de forferdelige tingene) i denne sammenheng.
Fastsettingen av halal og haram-regler i islam.
“å tiltrekke seg det som er til nytte og avverge det som er til skade”
(sikring av nytte og forebygging av skade)
”
er basert på prinsippet om at det er bra og nyttig å holde ting rene.
“tayyibât”
Uttrykket “habâis” brukes om skitne og usunne matvarer.
Som vi kan se i følgende vers:
«Si: Det urene er ikke lik det rene. Selv om det urene er i flertall, er det slik.»
(Maida, 5/100)
“O profeter! Spis det som er rent og rettferdig!”
(Al-Mu’minun, 23/51)
“
Den profeten befaler dem det gode, avholder dem fra det onde, og erklærer det rene som tillatt og det urene som ulovlig for dem.
(Al-A’raf, 7/157)
Det som alle forklaringer om det som er ulovlig (haram) i Koranen angående mat har til felles, er at det er i samsvar med menneskets natur.
“tayyibât”
(god og ren) som ikke kan sees
“habâis”
(ikke ansett som ren og avskydd)
tingene skal ikke spises.
Som skjer her
“habais”
Begrepet “ten” omfatter ikke bare ting som kan være skadelige for mennesker, men kan også omfatte alle dyr som av natur er avskyelige for mennesker. Islamiske teologer sier at dyr som slanger, rotter, skilpadder, mår, piggsvin, ormer, fluer osv. tilhører denne gruppen.
Hanafisme betrakter blekksprut, blekksprutfisk, krabbe, hummer, blekksprut osv. som tilhørere av denne kategorien, og tillater derfor ikke at kjøttet av disse dyrene spises.
Tjeneste ved hjelp av rettspraksis
Tilbedelse skal kun rettet mot Gud, og dette er avhengig av å vite hva Han krever av sin tjener; det vil si, å vite hvordan Han vil at tjeneren skal oppføre seg, hva Han vil at tjeneren skal tro på, og hva Han vil at tjeneren skal gjøre.
Koranen og hadithene
“Han insisterer på lydighet til Gud og Hans budbringer og på å følge det de har kunngjort, og på at det ikke kan være tilbedelse uten disse ting.”
Uttrykker det på en presis måte.
Derfor manifesteres tilbedelse gjennom kunnskap, lydighet og etterfølgelse.
Hvis Gud den Almektige ikke hadde sendt profeter for å kunngjøre sine krav til sine tjener, ville tjeneren ikke ha mislyktes i å adlyde ham, uansett hva han gjorde.
(for eksempel har han/hun ikke spist noe urent),
Derfor fortjener han heller ingen straff.
Når Gud sender profeter og gir sine tjenerer beskjed om hva Han vil ha, og det er gitt klar og tydelig kunnskap om et bestemt emne, så kan tjenerrollen ikke oppfylles med mindre det utføres slik det er forklart. Vin, renter, ekteskapsbrudd, svin, løgn, baktale; overgrep mot liv, eiendom og ære er forbudt; bønn, faste, pilegrimsreise, zakat og, om nødvendig, jihad er obligatoriske; forklaringene (åpenbaringer, vers og hadither) om disse forbud og obligatoriske handlinger er klare og tydelige. I disse og lignende saker oppfylles lydighet (tjenerrollen) kun ved å handle i samsvar med det som er forklart og meddelt.
Den siste religionen er islam.
Så lenge menneskeheten eksisterer, vil tilbedelse av Gud skje ved å etterleve det som er foreskrevet i denne religionen. Mennesker, ting og relasjoner endrer seg kontinuerlig i vesen eller kvalitet; mange gjenstander, relasjonsformer, verktøy, vaner og redskaper som ikke eksisterte på profetens tid, har dukket opp. Dersom åpenbaringen inneholdt forklaringer på alt som ville eksistere i alle tider, ville det ha vært nødvendig med hus fulle av hellige bøker og hadisser. Dessuten ville det ha vært meningsløst å snakke om ting som ikke eksisterte i livet til de som mottok åpenbaringen på den tiden. Derfor har Gud kun forklart det som er obligatorisk for dem som levde på den tiden og for dem som ville komme etter, og har overlatt resten til sine tjener å “oppdage og praktisere ved å se på det som er forklart”.
Her er det.
“å finne og implementere basert på det de har forklart”
Dette kalles rettspraksis.
Ichtihad er et arbeid av den enkelte/mennesket; han skal se, forstå, tenke og oppnå kunnskap om det uutdtrykte ut fra det utdtrykte. I dette arbeidet er det feil eller uenigheter
(å tolke, konkludere, løse på en annen måte)
som er uunngåelig –
med hensyn til menneskets vesen og egenskaper –
er uunngåelig.
Til tross for dette, Gud,
“De som ikke forklarte det, forklarte det riktig ved å se på det jeg forklarte.”
(som jeg ville forklart det, hvis jeg skulle forklare det)
finn dem, ellers vil dere være ulydige mot meg.”
hvis han hadde sagt til sine tjener
“tilbudet om det umulige”
Det ville han ikke gjøre. Han har også sagt at han ikke vil foreslå det umulige.
Derfor vil lydighet innenfor feltet av ijtihad (fortolking av loven) bli oppfylt ved at personen handler i henhold til den oppfatning og overbevisning han/hun har kommet til etter sin innsats. Han/hun vil holde seg unna det han/hun anser som haram (forbudt), nærme seg det han/hun anser som halal (tillatt), og utføre det han/hun anser som fardj (obligatorisk) og wajib (anbefalt).
De som ikke er i stand til å utøve ijtihad, vil vise lydighet ved å konsultere dem som kan, og ved å innhente fatwa fra dem.
Det som er forbudt, uten å ta hensyn til åpenbaringen.
(uten å se på det som er forklart)
Det er å felle dom og anvende den i henhold til ens egen mening og vilje. Når det derimot foretas en ordentlig rettspraksis, er det feilaktig selv om resultatet er feil.
(for eksempel, hvis profeten vår hadde levd og dette resultatet hadde blitt fremvist for ham, ville han ha funnet det feilaktig)
likevel har tjeneren gjort det som stod i hans makt og mottatt sin lønn
(en verdifull belønning i det hinsidige)
vil han/hun ha mottatt. Dersom han/hun har truffet målet, vil belønningen øke.
Visdommen bak denne belønningspraksisen er å oppmuntre den som utøver teologiske spekulasjoner til å bruke all sin kraft.
Klikk her for mer informasjon:
– Hvordan skal vi forstå haditten: “Havvannet er rent, og det som lever i det er halal”?
– Sakkyndighetsrapport om sekter – Del 1.
– Sekter-dossiet – Del 2.
Med hilsen og velsignelser…
Islam i spørsmål og svar
