– Hvorfor husker vi ikke det løftet vi ga Gud i åndeverdenen?
– Er det slik at det å glemme dette løftet fritar oss fra ansvar?
Vår kjære bror,
Den store flertall av teologer baserer seg på vers 172 i Surah Al-A’raf.
“at pakten begynner i mors liv.”
De sier at denne spørsmålet og svaret skjer i fasen der sjelen blir innlemmet i kroppen.
Dette er lettere å forstå dersom man tar i betraktning at Gud er uavhengig av tid. Selv om mennesker som ble skapt i forskjellige tider, i forhold til hverandre kom før eller etter, så er de alle til stede i Guds evige kunnskap, og de har alle blitt konfrontert med denne spørsmålet sammen.
I pakten
“Er jeg ikke deres Gud?”
Med denne spørsmålet ble folks oppmerksomhet rettet mot den guddommelige oppdragelsen som de selv mottok, og det ble dem lært at disse lykkevende tjenerne, som ble oppdratt som mennesker, burde tro på Gud og tilbe ham som takk for denne gaven.
Misak
Det ville være feil å glemme dette sentrale budskapet ved å engasjere seg i diskusjoner om det.
Misak;
“forsterkning, avtale, kontrakt”
som betyr. Og
“den evige pakten”
Den Allerhøyeste Gud
“Er jeg ikke deres Gud?”
til spørsmålet om sjelene
“Ja, du er vår Gud.”
ved at de svarer med “ja”.
Våre teologer mener at denne appell til sjelene
“teologiske”
de er enige om at det ikke har en appellativ karakter, som i Koranen og andre himmelske bøker. Elmalılı Hamdi Efendi sier at dette er som de ordrer som gis til englene, og
“Uttalt tale” eller “verbalt uttrykk”
og understreker at det ikke er tilfellet, og sier:
“I dette tilfellet er det heller ikke nødvendig å tenke på en kontrakt i den egentlige forstand, med vitner og spørsmål og svar, slik vi forstår det.”
Dermed er denne spørsmålet til sjelene en appell uten bokstaver og ord; den er i form av inspirasjon.
I sura Shams sverger Gud ved en rekke skapninger, med solen som utgangspunkt. En av disse er…
“Det er nydelig.”
Og i verset står det, i hovedsak, som følger:
“Nefse”
(til personen)
og til Den som formet ham, og som deretter innpode ham med ondskap og gudsfrykt.
(for all del…)
”
I denne versen uttales det at menneskets samvittighet er utrustet med evnen til å skille mellom godt og ondt, og at denne evnen er gitt til ham.
“inspirasjon”
er uttrykt som. Her er
“Er jeg ikke deres Gud?”
også denne spørsmålet oppstod som en slik inspirasjon.
Dette er ikke tale i den forstand vi kjenner, med lyder, bokstaver og stavelser. Siden kroppen på det tidspunktet ennå ikke var dannet, må vi forstå denne talen som et ord fra sjelen.
Vi er udelelige til å kjenne innholdet i denne tale og dette svaret, og vi er heller ikke ansvarlige for det. Vi vil imidlertid bare si dette: I en sann drøm blir en guddommelig mening innstømt i hjertet til en troende. Og i sin drøm bestemmer han seg for å handle i samsvar med den meningen. Når han våkner om morgenen, forstår han at Gud har snakket til ham ved inspirasjon, og han begynner å utføre det som er inspirert i hans hjerte. At Gud snakker til ham i drømmen og at han selv bestemmer seg for å handle i samsvar med den inspirasjonen, ligner i det hele tatt ikke på samtaler og beslutninger i våken tilstand.
Vi står overfor to separate spørsmål angående Misak.
For det første
“Hvorfor husker vi ikke Misak?”
den andre
hvis
“Befriir denne mangelen på hukommelse oss fra ansvar?”
La oss først ta opp det første spørsmålet: Når mennesket befinner seg i mors liv, blir sjelen innlemmet i kroppen. Denne sjelen har ingen kunnskap om kroppen som skal huse den. Dessuten er den uvitende om at den selv er en sjel, om at den er utrustet med sanser som syn og hørsel, og om at den besitter åndelige ressurser som intellekt, hukommelse og fantasi. Ved fødselen kjenner den heller ikke verden. Den vokser opp, blir barn, ung og voksen. Den blir et unikt vesen som bruker sin intelligens, vurderer seg selv og den verden den lever i, og som stiller spørsmål og søker svar i sitt indre. Selv i denne tilstand kan den ikke huske sin barndom eller de stadier den tilbrakte i mors liv. Så står den opp,
“Hvorfor husker jeg ikke den evige pakten?”
spør han.
Spørsmålet må angripes fra to vinkler.
For det første:
Vår Gud har begrenset oss med mange ting i denne verden, og vi har nytte av dem alle. For eksempel har han begrenset vår synsevne, slik at vi ikke kan se alt. Dersom vi kunne se de svimlende bevegelser av atomer når vi ser på et objekt, ville vi mistet balansen, og kanskje ville det ikke vært mulig for oss å leve i verden.
Vi ville ikke kunne gå komfortabelt hvis vi kunne se alle bakteriene i jorden vi tråkker på.
Siden det er Gud som har satt disse begrensningene, har Han også satt begrensninger på vår hukommelse. Vi husker ingenting av vår barndom, det som skjedde med oss i den fasen, eller det som skjedde før det, altså perioden i livmoren. En av de hendelsene vi opplevde i livmoren, men som vi ikke husker, er misak-hendelsen. Hvis vi kunne huske misak, ville alle i denne verden tro på Gud, og det ville ikke ha noe meningsfullt med vår prøvelse.
Den andre siden av saken er som følger:
Vi leser ofte om profetens mirakler: Et tre snakker som et mirakel og bekrefter profeten Muhammeds (fredes velsignelser og salat over ham) profetiet. Deretter vender det tilbake til sin opprinnelige tilstand og lever videre, uvitende om alt som har skjedd.
Hvis Gud, i et øyeblikk, gav epletreet bevissthet og sa til det:
“Er det ikke jeg som har oppdratt deg til å gi bort epler?”
hvis han hadde sagt det, eller til honningbien,
“Er det ikke jeg som har oppdratt deg til å være snill som honning?”
hvis han hadde spurt, ville svaret på alle disse og lignende spørsmål vært:
“Ja, det er du som oppdrar oss.”
vil det bli.
Den samme spørsmålet kan også stilles til den menneskelige sjel:
“Er det ikke jeg som har fostret deg som en menneskelig sjel, utrustet deg med materielle og åndelige ressurser og gjort deg dyktig i mange kunnskaper og ferdigheter?”
Også den menneskelige sjel søker svaret på dette spørsmålet,
“Ja, det er du som har oppdratt meg på den måten.”
vil han/hun svare.
Og det er jo nettopp dette spørsmålet som ble stilt til sjelene, og de svarte på denne guddommelige appell.
“Ja, du er vår Gud.”
har de svart.
“Vil det at vi har glemt pakten, fritale oss fra ansvar?”
Når det gjelder spørsmålet, svarer İsmail Hakkı Bursevî Hazretleri på det slik:
“Allah,
Da Han sendte sine profeter, kunngjorde Han dem dette paktsforpliktelsen. Selv om folk ikke husker det, er profetens ord et bevis mot dem. For du vet at hvis en person utelater en rek’a fra sin bønn og glemmer det, og deretter påminner pålitelige personer ham om det, så er deres ord et bevis mot ham.
En troende skal i hver rekat av bønnen,
“Lovetjener Gud, Herren av alle verdener”
Ved å gjøre dette fornyer han i en viss forstand sitt pakt. Han takker sin Gud ved å tenke på at alle vesener som omgir ham og som skynder til hans hjelp, har gjennomgått en guddommelig oppdragelse. Deretter betrakter han sin egen eksistens, som er en liten kopi av dette universet. Han ser at alle oppdragelseshandlinger i ham også er utført på en måte som er mest gunstig for ham.
Det er ved å reflektere over disse renselseshandlingene som omgir ham, innvendig og utvendig, at mennesket blir drevet til tilbedelse. I versene som følger,
“Vi tilber deg alene og ber deg alene om hjelp.”
ved å si dette, fornyer han sitt løfte.
“Du er vår Herre, og vi tilber kun deg, og vi ber ingen annen om hjelp enn deg.”
Med hilsen og velsignelser…
Islam i spørsmål og svar
