Vår kjære bror,
Den som bryter sin repentans, er ansvarlig for å ha brutt sitt løfte til Gud. Den som bryter sin repentans, må repentere på nytt.
MENSKEN er et vesen som kan begå synd.
“Det er umulig for meg å synde.”
d
Det finnes ingen som er helt fri for synd. Alle mennesker nærmer seg, i det ene eller andre tilfellet, i større eller mindre grad, syndens avgrunn, og faller til og med inn i den.
Vi lever i en balanse mellom sinn og hjerte. Men siden mennesket ikke bare består av sinn og hjerte, så er vi underlagt dominerende følelser, ulydige instinkter, uhemmede lyster og uimotståelige vrangforestillinger, spesielt egoet, og vi synder, enten vi er klar over det eller ikke.
I realiteten har Gud skapt ulike midler for å bringe oss nærmere seg, for å gjøre oss avhengige av ham, for å tiltrekke oss til seg. For eksempel har han gitt oss en følelse av sult, og dermed gjort oss avhengige av hans næring.
Rezzak
Han har vist oss dette og bundet oss til Seg på denne måten. Som Hans skapninger har vi bedd om alle våre behov til Ham, vi har kjent Ham som Rezzak, vi har i sannhet erkjent Ham som den som gir oss mat. Det betyr at navnet Rezzak krever at vi skal føle oss fattige.
På samme måte: Vi er syndere, Gud er den som tilgir. Vi begår feil, Gud er den som tilgir. Vi synder, Gud er den som gir tilgivelse. Vi angrer, Gud er den som tar imot vår angre. Gud
Gafûr
vent,
Afuvv’
vent,
Gaffâr
Han er den som tar imot repentansen (Tawwab). Syndene vi begår, leder oss til disse navnene til Gud, de vender oss mot Ham. På denne måten lærer vi Gud å kjenne gjennom navnene Gafur og Gaffar. Som Bediuzzaman sa:
‘Gaffâr-navnet krever at syndene eksisterer, og Settâr-navnet krever at feilene eksisterer.’
Åpenbart, syndene begås slik at Guds navn Gaffâr (den som tilgir) kan manifesteres; feil begås, slik at Gud, i stedet for å avsløre slavernes feil, dekker dem over.
Settâr
skal vise at det er det.
I en hadis uttrykker vår kjære profet (fred og velsignelser over ham) denne søte sannheten på en vakker måte:
“Jeg sverger ved Den som har min sjel i sin makt, at dersom dere aldri begikk synder, ville Gud utrydde dere alle, og deretter skape et folk som begikk synder og deretter ba om tilgivelse, og Han ville tilgi dem.”
1
Jo mer synd, jo mer angere.
Mennesket lar seg lure av sitt ego, lytter til Satans fristelser, kan ikke kontrollere sine følelser, kan ikke styre sin vilje, og begår til slutt en synd. Deretter angrer han inderlig over det han har gjort og vil gjøre, og ber om tilgivelse gang på gang. Ifølge haditser er det nettopp denne tilstanden, at en tjener vender seg til sin Gud med angre, som behager Gud.
Abu Hurairah, måtte Gud være fornøyd med ham, forteller: “Gudssendingen, fred og velsignelser være med ham, sa, sitert fra sin Herre:”
“En tjener begikk en synd og
‘O Gud, tilgi meg mine synder!’
sa han.
Også Gud, den Allmektige,
‘Min tjener begikk en synd; deretter innså han at han har en Herre som tilgir synder eller straffer for synder’
befal.
Deretter vendte tjeneren om og begikk synd på nytt, og
‘Min Gud, tilgi meg mine synder!’
sa han.
Og Gud, den Allerhøyeste,
‘Min tjener begikk en synd, og han visste at han hadde en Herre som tilgir synder eller straffer for synder.’
befal.
Deretter vendte tjeneren om og begikk synd på nytt, og
‘O Gud, tilgi meg!’
sa han.
Og Gud, den Allerhøyeste,
‘Min tjener begikk en synd, og han visste at han hadde en Herre som tilgir synder eller straffer for synder. Min tjener, gjør som du vil, jeg har tilgitt deg.’ sa Han.”2
Den store haditsprofessoren Imam Nawawi trekker følgende konklusjon fra denne hadithen:
“Selv om synder gjentas hundre ganger, ja tusen ganger eller enda mer, og personen angrer hver gang, så er hans angrepsvilje gyldig. Eller selv om han angrer bare én gang for alle synder, så er hans angrepsvilje likevel gyldig.”
I en hadis står det også at en person som ber om tilgivelse (istighfar) ikke anses som “vedvarende synder” selv om han synder sytti ganger om dagen.3
Forklaringen som Ali (ra) ga til dette spørsmålet er enda mer interessant:
“Jeg er forbauset over den som går til grunne, selv om han har oppskriften på frelse med seg. Og den oppskriften er istighfar (å be Gud om tilgivelse).”
Allerede
Gaffar
og
Tevvab
navnene,
“den som tilgir i stor utstrekning, som tar imot repentans i stor utstrekning, som tilgir den som ber om tilgivelse etter hver synd, som tar imot repentansen til den som angrer.”
Det betyr at dersom Gud bare ville tilgi sin tjener én gang i livet, ville Han ikke gitt ham mulighet og anledning til å synde etterpå. Med andre ord, dersom Gud ikke ville tilgi, ville Han ikke gitt oss følelsen av å be om tilgivelse.
På den annen side er det at Gud tilgir synder, en uttrykk for Hans velgjørenhet, nåde og velvilje. Som det også står i haditten, er det å straffe for synd, en manifestasjon av Hans rettferdighet. Som Said Nursi påpeker,
“Det er en stor fortjeneste for Gud å tilgi synder, og det er en straf å straffe.”
(straff med pine)
adldir.”
Generasjonen av Sahaba, som vokste opp ved siden av vår Profet (fred og velsignelser over ham), hadde en dyp forståelse av dette viktige poenget. De hadde ikke bare en perfekt forståelse av Guds høye navn, men de hadde også integrert dem i sine liv. Ved å se på de hadisene de fortalte, er det ikke vanskelig å se nivået av denne opplæringen og kapasiteten av deres forståelse.
For eksempel forteller Anas ibn Malik at uansett hvor mange synder en person har begått, og uansett hvor mye han ber om tilgivelse, vil hans bønn aldri bli avvist. Anas radıyallahu anh sier: “Jeg hørte Guds budbringer, fred og velsignelser være med ham, si dette.”
.
“Allah Teâlâ”
(befal)
“O, sønn av Adam! Selv om dine synder er så mange som bladene på treene, og selv om de er så mange som skummet vann i havet, så lenge du ber til meg og ber om tilgivelse, så vil jeg tilgi deg, uten å se på deres storhet. O, sønn av Adam! Selv om dine synder fylte himlene, og selv om du ber meg om tilgivelse, så vil jeg tilgi deg. O, sønn av Adam! Selv om du kommer til meg med synder som fyller jorden, og selv om du ikke har satt noe annet ved siden av meg, og selv om du ikke har begått partnerskap, så vil jeg møte deg med tilgivelse som fyller jorden.”
4
Profeten Muhammed (fred og velsignelser over ham) forklarer i en hadis, ved å beskrive tristessen og glede til en person som bor i ørken og som har sin kamel som sitt alt, at en person som angrer sine synder og vender seg til Gud, er som denne personen:
“En mann befinner seg i et ødemark, en tom og farlig ørken. Han har et kamel med seg, og har lastet den med mat og drikke. Så faller han i søvn. Når han våkner, ser han at kamelen er borte. Han begynner å lete etter kamelen, men finner den ikke. I en tilstand av desperasjon på grunn av sult og tørst, sier han til seg selv:”
‘Jeg vil bare tilbake til der jeg var til å beginne med, og sove der til jeg dør.’
Han går bort og legger hodet på armen, klar til å dø. Plutselig våkner han. Han ser at kamelen står ved siden av ham. All proviant, mat og drikke, er på kamelen. Dette er det som Gud føler av glede og tilfredshet ved troende tjerners angre og bønn, mer enn glede og tilfredshet for den som er i en slik situasjon.
5
Ville en mor kaste sitt barn i flammer?
Guds barmherdighet, medfølelse og nåde er uendelige. De er nok for alle skapninger, nok for hele universet. Han forlater ikke sine skapninger som kjenner ham, men som ikke kan slutte å synde, som er fanget av sine egne begjæringer. Med andre ord, Gud tiltrekker den som vender seg til ham til sitt rike av barmherdighet ved å skape ulike anledninger. Det vil si, Gud har ikke skapt mennesket for å straffe ham, han har ikke sendt ham til verden for å fange ham og kaste ham i helvete. Slik som et menneske ikke ville kaste sitt barn i ild på grunn av en feil, slik vil heller den Høyeste Gud ikke nekte sine skapninger, som kjenner ham som sin Herre, sin uendelige barmherdighet, og kaste dem i helvete.
Khalid ibn al-Walid forteller om en hendelse han opplevde i Saadet-æraen, og formidler dermed profeten Muhammeds (fred og velsignelser over ham) gode nyheter til oss.
Det var etter en krig. Blant de fangede var det også en kvinne som var separert fra sitt barn. Den arme kvinnen, for å lindre sin savn etter barnet, tok til seg og ammet hvert barn hun så. Da sa Profeten Muhammad (fred og velsignelser over ham) til de rundt seg:
“Tror du det er sannsynlig at denne kvinnen ville kastet sitt eget barn i flammer?”
spurte han.
“Aldri, aldri”
sa de.
Deretter sa Profeten Muhammad (fred og velsignelser være med ham):
“Gud er langt mer barmhjertig mot sine tjener enn denne kvinnen var mot sitt barn.”
befal.6
Hadisene forteller om Guds uendelige tilgivelse og barmherdighet. På samme måte minner versene, som en urokkelig prinsipp, etter å ha gitt de generelle retningslinjer, om et viktig poeng. Nemlig å ikke skade sin tilbedelsesbevissthet, å ikke overskride grensen for respekt overfor Gud. Man skal ikke fortsette å begå synder etter å ha bedt om tilgivelse og bedt om Allahs tilgivelse, med tanken på at Allah uansett vil tilgi, for at tilbedelsens hemmelighet ikke skal gå tapt. Koranen peker på denne sannheten slik:
«Når de har begått en ond gjerning eller har syndet mot seg selv, husker de Gud og ber ham om tilgivelse. Hvem kan tilgi synder annet enn Gud? Og de vil ikke vedvare i den synd de har begått, mens de vet det.»
7
Åndelig Oppstigning Gjennom Synd
Hvis en person inderlig ber Gud om tilgivelse for sine synder og vender seg til Gud med oppriktighet, kan han eller hun oppnå en åndelig oppstigning. Koranen beskriver denne sannheten som “synder som blir til gode gjerninger”.
“Men de som angrer og gjør gode gjerninger, er unntatt fra dette. Gud vil slette deres synder og erstatte dem med gode gjerninger. Gud er barmhjertig og barmhjertig.”
8
Gud, den Allmektige, tilgir syndene til dem som innrømmer sine synder og angrer, og erstatter syndene med gode gjerninger, slik at synden erstattes av godgjerning, og synden bytter plass med godgjerning. Derfor sier enkelte haditseksperter…
“Det finnes synder som er mer nyttige for en troende enn mange tilbedelseshandlinger.”
sier de.
Alle kan begå feil, ja, alle begår feil og synder. Men det finnes også gode syndere. Profeten uttrykte dette gode som følger:
“Alle mennesker begår feil, men de beste blant dem som begår feil er de som angrer inderlig.”
9
Det er ikke bare snakk om at de som har begått feil, kan bli gode mennesker gjennom repentans, men også om at de kan oppnå en status som Allahs elskede tjener. Denne gode nyheten som Koranen gir, er en av de søteste nyheter som islam tilbyr mennesket:
“Gud elsker dem som ofte angrer og som renser seg.”
10
Profeten Muhammed (fredelig vær med ham) tolker denne versen slik:
“Sannelig, Gud elsker den tjener som synder gang på gang, men som gang på gang angrer.”
11
Profeten (fred og velsignelser over ham), som var fullstendig klar over denne kjærlighetens sannhet, ba om tilgivelse (istighfar) og angret syvti ganger om dagen, og til og med hundre ganger til tider, selv om han var fri fra synder og beskyttet mot dem. For i istighfar ligger graden og glede av å bli elsket.
Men ved å misbruke dette gode budskap,
“Siden synder kan bli til gode gjerninger, kan vi da ikke begå synder først og deretter angre?”
Det er også viktig å unngå å misbruke saken med slike spydige bemärkninger.
En slik tilnærming er fremfor alt i strid med de etiske normene for tilbedelse. Det betraktes som – gud forby – å sette Gud på prøve og å ta religiøse forskrifter på spøk, noe som viser en manglende forståelse av sakens essens. Mot en slik misforståelse er det i mange verser i Koranen uttalt at kun Gud har rett til å tilgi, at Gud tilgir hvem Han vil og straffer hvem Han vil.
havf-reca
til sin balanse,
håp-frykt
oppmerksomhet rettes mot balansen.
Dessuten,
“Jeg angrer meg nok uansett!..”
Kan den som begår synd med den tanken, få en mulighet til å angre, vil han ha tid til det, er det en garanti for det? Eller, og det er det viktigste, vil Gud gi ham en mulighet til å angre, selv om hans handlinger har innbragt ham Guds vrede? Alt dette må tas i betraktning.
“Den som oppfyller sine plikter og ikke begår store synder, skal bli frelst.”
Med alt dette i tankene, er det viktigste for en troende, som daglig utsatt for hundrevis av synder, å forsøke å unngå synd, holde seg borte fra syndige omgivelser og ikke nærme seg dører som er åpne for synd. I en viss forstand,
‘def’i şer’
Det han skal gjøre er å holde seg unna onde gjerninger. Dette er av stor betydning i disse tider.
Takva
Kun på denne måten kan man komme til kjernen av hemmeligheten.
Fordi å avstå fra noe som er forbudt, en stor synd, er obligatorisk. Å utføre noe som er obligatorisk er mer verdifullt enn mange sunneter.
Ved å ta takva som utgangspunkt, og ved å vende seg bort fra synden én gang, blir hundrevis av synder forlatt, og dermed hundrevis av plikter og obligatoriske handlinger utført, i motsetning til tusener av synder som ville ha blitt begått. På denne måte fører intensjonen om takva, med hensikt å unngå synd, til mange gode gjerninger. Fordi i denne tid…
“Den som oppfyller sine plikter og ikke begår store synder, skal bli frelst.”
12
Koranen forteller om denne frelsen, nemlig at de som avholder seg fra store synder, vil oppnå velferd, velgjørenhet og paradisets lykke:
“Om dere holder dere unna de store synder som er dere forbudt, vil Vi dekke over de andre synder dere har begått, og Vi vil innlemme dere i Paradiset, som er fylt med velgjerninger og gaver.”
13Siden det er slik,
“Lev livet med tro, pryd det med de obligatoriske religiøse plikter og bevar det ved å avholde deg fra synder.”
14
Kilder:
1. Muslim, Tauba 9.
2. Bukhari, Tevhid 35; Muslim, Tevbe 29.
3. Musnad, 5:130.
4. Tirmidhi, Da’awat 98.
5. Muslim, Tauba 3.
6. Bukhari, Edeb 19, Muslim, Tevbe 22.
7. Vers 135 i sura Al-Imran, 3:135.
Vers 70 i Surah Al-Furqan (25).
9. Tirmidhi, Kıyâme 49.
10. vers i sura Al-Baqara, 2:222.
11. Musnad, 1:80.
12. Risale-i Nur Külliyatı, 2:1632.
Surah An-Nisa, vers 31.
14. Risale-i Nur Külliyatı, 1:5.
Med hilsen og velsignelser…
Islam i spørsmål og svar
