– Det er en hadis som går mye rundt på internettet. En setning som lyder: “Jeg er profeten av sorg, og sorg er min uatskillelige venn!”
– Jeg fant ingen slik informasjon blant artiklene om sorg på deres nettsted. Finnes det en slik hadith? Og i så fall, hva er kilden og dens autentisitet?
– Forekommer ordet “hüzün” (sorrow/sadness) i Koranen og hadithene?
– Skal vi bli lei oss?
Vår kjære bror,
I tillegg til uttalelser som spres på internett på en uverifiserbar og kildefri måte,
Vi fant ingen slik informasjon i kildene.
Men ifølge en overlevering som forteller om profetens (fredes velsignelser og salat over ham) utseende og andre tilstander, og som er overlevert fra Abu Hale:
“Vår profet (fred og velsignelser over ham)”
‘mütevasilu’l-ahzan’ (han/hun var konstant trist)
”
Det finnes en uttalelse som lyder slik. Taberani
(el-Kebir, 414)
og dette nevnes også i en lang hadith som Ibn Abi Hatim forteller. Men det er også nevnt at blant fortolkerne av denne hadith er ukjente/ukjente personer som navnet på ikke er kjent.
svak
er dømt til å være det.
(se Heysemi, Mecmau’z-Zevaid, h.nr: 14026)
Hva er tristhet?
Tristhet,
Det er den sorg en person føler over materielle eller åndelige tap og mangler. Det vises som det motsatte av glede og lykke.
(Lisânü’l-Arab, lemma “ḥzn”; et-Tarîfat, lemma “el-hüzn”)
Dødsfallet til Khadija og Abu Talib var en stor sorg for profeten Muhammed, og året disse dødsfall skjedde, kalles i islamsk historie
“senetü’l-hüzn”
har blitt sagt.
Tristhet i Koranen
I de fleste tilfeller av ordet “hüzün” (sorrow) og dets avledninger i Koranen;
– De troende vil leve et liv uten sorg i det hinsidige.
Det vil bli varslet.
(se f.eks. Al-Baqara 2/38; Al-An’am 6/48; Yunus 10/62)
– Rettet til profeten Muhammed (fredesvels over ham) og de troende, på grunn av de ugjettelige ord og handlinger fra de vantroende mot dem, eller på grunn av de ulike vanskeligheter de ble utsatt for.
at de ikke skal bli lei, at de skal være tekstbaserte
anbefales.
(Se for eksempel Âl-i İmran 3/139, 153; Hicr 15/88; Ankebût 29/33)
I vers 84 og 86 i Surah Yusuf beskrives den intense smerte og sorg som profeten Jakobs følte på grunn av det som skjedde med profeten Yusuf, ved bruk av ordet “hüzün” (tristesse).
Tristhet i Hadithene
Tristhet og relaterte begreper er også brukt i haditser i ulike sammenhenger. I noen av disse haditser;
– Det er normalt å føle sorg ved smertefulle hendelser som dødsfall.
(Bukhari, Cenaiz, 44; Abu Dawud, Cenaiz, 24),
– at Koranen ble nedskrevet i en trist atmosfære
(Ibn Mace, İkametü’s-salat, 176),
– At de vanskeligheter som veger folk, skal sone for deres synder.
(Müsned, VI, 157),
– Gud vil ikke straffe de øynene som gråter på grunn av ulykke, og de hjerter som er sorgsfulle.
(Bukhari, Cenaiz, 45; Muslim, Cenaiz, 12),
– at profeten Muhammed søkte tilflukt hos Gud for å slippe å bli rammet av smerte og sorg.
(Bukhari, Jihad 74, Abu Dawud, Vitir, 32),
uttrykkes.
Typer av sorg
I historien til islamsk tenkning
Tristesse
Det fremgår at det finnes to ulike tilnærminger til dette temaet.
I den første betydningen betraktes sorg som en negativ følelse som man opplever på grunn av verdslige tap og som man må kvitte seg med, eller til og med som en slags sykdom som må behandles, mens i den andre betydningen brukes den mer i forbindelse med bekymring for det hinsidige eller sorg over å ikke ha lyktes i et godt verk, og betraktes som en positiv tilstand.
I kildene betraktes sorg som en form for psykisk lidelse, og det sies at mennesket, på samme måte som det forsøker å kvitte seg med fysiske lidelser ved hjelp av ulike kurative metoder, bør lindre sorg ved bestemte tiltak. Disse tiltakene er moralske, og dermed kan befrielsen av sjelen fra sorg kun skje ved moralsk terapi.
Behandlingsmetodene for dette er å unngå handlinger som forårsaker sorg, å ta katastrofer som noe naturlig, å tenke på at det er uunngåelig å bli rammet av katastrofer i denne verden, og at et ønske om aldri å bli rammet av katastrofer er i strid med naturen, og å huske at Gud er den sanne eier av de midler som er tilgjengelige, og at Han kan ta sin tillit fra den ene og gi den til en annen på den måten Han vil.
Mennesker er som reisende som, på sin reise til sitt egentlige hjem i denne verden, legger til en øy for å dekke visse behov.
Noen av disse reisende tar vare på sine behov og vender straks tilbake til skipet og tar de mest komfortable plasser; andre lar seg rive med av skjønnheten i terrenget og blir hengende, og kommer derfor for sent til skipet og finner verken passende plasser eller blir plaget av blomstene og edelstenene de har samlet på øya under reisen.
En gruppe glemmer skipet helt og overgir seg til naturens sjarm, og merker ikke engang at skipet har satt seil; til slutt dør de i smerte. Dette er skjebnet for dem som lar seg rive med av verdslige fristelser og glemmer livet etter døden.
Islamiske teologer har også tatt for seg dødsangsten, som er en av de viktigste årsakene til sorg og bekymring, og har forklart med argumenter hvorfor denne angsten er ubegrunnet.
Døden er altså, mot alle sannsynligheter, ikke ond; uten døden ville det heller ikke eksistert noe menneske. Fordi mennesket
“et intelligent og dødelig vesen”
Dette defineres som en overgang til et ekte, evig, fritt og høyere liv, ikke som en absolutt tilintetgjørelse.
Dermed ligger det til grunn for menneskets frykt for døden en mangel på fornuft og lidenskaper som stammer fra ukontrollerte begjæringer og følelser av sinne.
Ifølge Hasan-ı Basri fører det faktum at det hinsidige er evig, mens det verdslige liv er endelig og begrenset, uunngåelig til en følelse av sorg hos den troende som er klar over dette og oppfatter døden som den mest effektive predikationen; denne følelsen fører til en følelse av ansvar og selvdom.
(regnskap)
den leder bevisstheten mot viljen til å utnytte hver eneste øyeblikk av det korte liv på jorden.
Derfor er sorg ikke en patologisk tilstand, men snarere en konstruktiv bevissthetstilstand som fører den troende til rettferdige gjerninger ved å ta ham/henne gjennom moralske stadier som selvrefleksjon og angre.
(Abu Nuaym, Hilye, 2/132-133).
Takket være Hasan-ı Basris høye religiøse bevissthet, brede kunnskap og kultur, samt hans politiske og sosiale innflytelse, spredte den på frykt og sorg baserte sufistiske forståelsen seg fra Basra til mange sentra i den islamske verden, fra Khorasan til Egypt. Likevel ser vi at i en annen sufistisk retning, som også hadde sitt utspring i Basra, og som spesielt blomstret under ledelse av Rabia al-Adawiyya, dominerte en forståelse som vektlegde kjærlighet, håp og optimisme i stedet for frykt, bekymring og sorg.
Det vil si at den som er lei seg over en religiøs urettferdighet eller over at muslimer opplever vanskeligheter, er god, og vil bli belønnet for det.
Derimot er sorg som svekker menneskets vilje til det gode og fører til at det forsømmer Guds bud, selvfølgelig ond og kan føre til synd.
Derfor,
I våre vanskelige og triste tider bør vi ta profeten Muhammed (fredes velsignelser og fred med ham) som forbilde.
Profeten Muhammed (s.a.v.) opplevde sorg på ulike nivåer og i ulik grad, avhengig av om han var menneske, far, venn, ektemann, eller leder for en umme, budbringer av rettledning, veiledning og lærer, reformator og statsoverhode. Han bar sin sorg til sin Gud og søkte trøst hos Ham. Som det fremgår av hans ord etter reisen til Taif:
«Gud, jeg klager og forteller deg om min maktesløshet og fortvilelse, om at jeg er foraktet i folks øyne. Gud, jeg bryr meg ikke om det jeg lider, bare det ikke er din vrede jeg har pådraget meg. Men din tilgivelse og barmherdighet er så stor at du ikke ville vise meg dette.»
(Ibn Hisjam, Sirat, 11, 61-62)
Som en ummet av en profet som var bekymret over muligheten for at menneskeheten ville bli berøvet Islams veiledning, som tok glede i å leve med deres sorg og som iholdevis fortsatte sine innsatser for å formidle budskapet, har dagens muslimer et ansvar til å leve med sorgen over sine egne feil og å forsøke å rette på seg selv, selv om de ikke kan føle andres smerte.
Med hilsen og velsignelser…
Islam i spørsmål og svar
