–
Er situasjonen for en som begår den samme synden på nytt og deretter angrer, den samme som ved den første angre?
Vår kjære bror,
Ja, i den forstand finnes det en overlevering om en hadith som lyder slik:
«Vis medfølelse, så skal dere selv bli vist medfølelse. Tilgi andre, så skal dere selv bli tilgitt. Vei dem som ikke lytter til ordene! Vei dem som ved at det de gjør er galt, og likevel vedvarer i det!»
(Müsned, 2/65, 219)
Det finnes en annen berømt hadis om dette emnet:
“Ingen stor synd forbliver stor, dersom man angrer og ber om tilgivelse. Og ingen liten synd forbliver liten, dersom man vedvarer i den.”
(Kenzu’l-Ummal; h. nr: 10230)
Et vers som forteller om belønningen for å ikke vedholde synden, men å innse sin feil og avstå fra den:
“Og de som, når de har begått en synd eller har begjort seg selv urett, husker Gud og ber om tilgivelse for sine synder, og som ikke vedvare i den synd de har begått, mens de vet det. Deres lønn er tilgivelse fra deres Herre, og haver med bekker som renner under trærne, der skal de bo evig. Hvor vakker er lønnen for de som gjør gode gjerninger!”
(Al-Imran, 3/135-136)
Det betyr at for at en repentans skal bli akseptert, og en synd skal bli tilgitt, kreves det at man ikke vedvarer i synden, selv om det ikke finnes noen unnskyldning. Hva skjer hvis en person fortsetter å begå en haram (synd) med den unnskyldning at han ikke kan overvinne sine egne begjæringer eller at han er redd for andres reaksjoner? Et hadith (profetisk overlevering) om dette lyder som følger:
“Når en troende begår en synd, vises det seg som en svart flekk i hjertet. Dersom han avstår fra synden og ber Gud om tilgivelse, renseres hjertet fra den svarte flekken. Dersom han fortsetter med synden, vokser den svarte flekken. Dette er det som omtales i Koranen…”
‘synden som dekker hjertet’
det er det som menes.”
(Ibn Mace, Zühd, 29)
Ja,
“I enhver synd ligger det en vei som fører til vantro.”
Uttrykket formulerer en viktig sannhet. Nemlig at en person som fortsetter å begå en synd, til slutt blir vant til den og kan ikke lenger slutte. Denne vanen fører ham gradvis til stadig større åndelige farer. Han kommer til å tro at synden ikke har en straff i det hinsidige, ja, til og med at helvete ikke burde eksistere. Med andre ord, det frø av synd som har rotet seg i hjertet, vokser med tiden…
– Gud bevare –
kan spire og vokse til å bli et oleander-tre.
(Lem’alar, s. 7; Mesnevî-i Nuriye, s. 115)
For å unngå en slik fare og ikke falle for Satans lurerier, må man ta grep og slutte med synden som krever angere, så snart som mulig.
Likevel kan vi fortsatt glede oss. I en slik situasjon bør vi straks sette vår fornuft og samvittighet i bevegelse,
«Jeg har havnet i denne situasjonen ved å trenge meg fra Gud. Derfor kan jeg bare komme ut av dette ved å knytte meg til Ham på nytt.»
og dermed bør vi strebe etter å styrke vår forbindelse med Gud.
Klikk her for mer informasjon:
– Finnes det en hadith som betyr: “Den som fortsetter å synde og ber om tilgivelse med sin tunge, er som å spotte sin Gud”?
Med hilsen og velsignelser…
Islam i spørsmål og svar
