Er disse to historiene sanne?
a) Abdülkadir Geylani (ks) satt i en sirkel med sin samling i moskeen og lovsang Allah, da en vantroende, nysgjerrig på hva de drev med, kikket inn gjennom moskevinduet. Han tenkte: “Kanskje jeg finner noe å fortelle folkene ute.” Men han så ingenting annet enn lovsang. Håpløs gikk han hjem og sov. I sin drøm ble han dømt og kastet i helvete som en konsekvens av sitt liv. Mens englene førte ham til helvete, så han plutselig Abdülkadir Geylani (ks). Geylani sa: “La hans hode bli hos oss, for han satte sitt hode i vår sirkel.” Han våknet med stor frykt og skrik. Da han innså at det var en drøm, roet han seg litt. Med en bittersødde glede sprang han til Geylani for å finne ham. De møttes på veien. Akkurat som mannen var i ferd med å snakke, sa Geylani: “Hadde du satt hele kroppen din her, ville vi reddet deg også.” Mannen konverterte til islam ved dette mirakel og oppnådde frelse.
b) En dag hører en beruset mann, på vei hjem fra en kro, stemmer som utfører zikr (meditasjon). Han vet ikke hva zikr er, og blir nysgjerrig på hvor lyden kommer fra. Han går til kilden og stikker hodet inn i vinduet. Han ser at Abdulkadir Geylani’s disipler er samlet, utfører zikr, samtaler og snakker om Gud. Han tenker: “Hvilke gode mennesker!” og går hjem, der han dør. Neste dag skal de begrave ham, men englene sier: “Vi skal ta ham til helvete.” Ghaus-i-Zaman Abdulkadir Geylani spør: “Hvor tar dere ham?” De svarer: “Denne mannen var forferdelig, hans sted er i helvete.” Ghaus-i-Azam sier: “Jeg gir ikke bort hodet hans, dere kan gjøre hva dere vil med kroppen. For dette hodet, disse øynene, så med kjærlighet på mine disipler.” “Øynene som så på mine disipler med kjærlighet og hengivenhet, vil ikke bli brent av helvetsilden. Jeg gir ikke bort hodet, men dere kan gjøre hva dere vil med resten, det angår meg ikke.” “Ghaus, kan det skje? Hodet på den ene siden og kroppen på den andre?” “Spør Gud,” sa han. “Herre, hva skal vi gjøre med denne døde?” Gud sa: “Hodet er der, og kroppen er der. Derfor er det ikke hvem vi er, men hvem vi er med, som er viktig. Og vi må velge godt hvem vi skal elske og hvem vi skal hate. Vi må bestemme i dette livet hvor og med hvem vi vil være i det hinsidige.”
[I det hinsidige vil man være sammen med de man elsker i dette livet… Se på de du elsker, og du vil se hvor du skal i det hinsidige!]
Vår kjære bror,
a) Vi har ikke funnet noen informasjon som bekrefter eller avkrefter denne historiens sannferdighet.
b)
Denne historien ligner på den forrige. Noen har detaljert og pyntet den litt mer og fortalt den til oss. Vi har heller ikke funnet noen vurdering som korrigerer denne historien.
– Men dersom vi betrakter de generelle prinsippene til islam, som de fremgår av Koranen og Sunna, virker det lite sannsynlig at disse historiene kan bekreftes.
“Det er en ubestridelig sannhet at Gud ikke tillater at det blir stilt andre guder ved hans side.”
(de som dør som hedninger og vantroende)
vil aldri tilgi.”
(An-Nisa, 4/48)
Det er feil å tenke annerledes, gittigangen klare ord i versen og lignende. Gud vil ikke ugyldiggjøre sine klare ord for en helligs skyld. I den første historien sies det at han trodde, og med denne troen, uansett om han lider straff i graven eller ei, vil han til slutt gå til paradis. De som dør uten tro, vil aldri bli frelst.
I spørsmålet,
“Derfor er det ikke hvem vi er, men hvem vi er sammen med, som er viktig…”
Uttrykket er misvisende og utsatt for misbruk. For i haditten står det,
“En person er sammen med den han/hun elsker.”
Uttrykket som betyr:
“Den som elsker, vil være sammen med den han elsker, etter å ha bevist sin kjærlighet.”
Å elske er ikke noe man snakker om, men noe man lever.
Si: «Om dere elsker Gud, så følg meg, så skal Gud elske dere.»
(Al-i Imran, 3/31)
i verset som lyder
et krav om kjærlighet som er fritt for tro og gjerninger
Det er påpekt at det er feil.
Dessuten sier uttrykket i denne hadithen oss mye:
Ifølge overleveringen sa Rabiatu’l-Eslemi til profeten at hun ønsket å være hans venn og nabo i det hinsidige, og profeten svarte som følger:
“Hjelp meg også i denne saken ved å bøye deg i bønn/stille mange bønnemåter.”
(Muslim, Salat, 489).
Selv profeten Muhammed kan ikke garantere dette for en person som mangler tro og gode gjerninger.
De som elsker Abdulkadir Geylani av hjertet, hans tro og gjerning –
i forhold til sin egen styrke
Han forsøker å bli en del av fellesskapet. Dersom hans kjærlighet er blitt virkeliggjort gjennom praksis, og han har gått inn i graven med tro som en bekreftelse av denne kjærlighet, er det ingen grunn til å tvile på at Shah-i Geylani vil talsmåle for ham.
Derfor bør det rette som kan sies om dette, være:
«For å bli frelst i det hinsidige, vil vi først og fremst se på hvem vi er; det vil si, om vi har levd et muslimsk liv, om vi har tilegnet oss en troende personlighet. Deretter vil vi se på hvem vi har vært sammen med; det vil si, om vi har vært sammen med de fromme eller de ugudelige; om vi har stått ved siden av dem som elsker Gud, profeten og islam, eller om vi har stått ved siden av dem som ikke elsker disse ting.»
– For å ikke trekke dette ut i lengden, vil det være mest hensiktsmessig å overlate ordet til ekspert på området / til Bediüzzaman:
“Hos mennesket eksisterer, i det store og hele, en viss grad av begjæring etter ære og berømmelse, som kalles ‘hubb-u-câh’, og en hyggelighet i å vises frem for folk og oppnå en posisjon i offentligheten, som kalles ‘şân ü şeref’. Denne hyggeligheten er til stede i hvert enkelt individ i verden, i større eller mindre grad. Ja, følelsen av berømmelsessyke driver ham til å ofre sitt liv for den.”
Denne følelsen er svært farlig for de som er opptatt av det hinsidige, og svært opprivende for de som er opptatt av det verdslige.
; er også kilden til mange dårlige karaktertrekk og menneskenes svakeste punkt.”
“Altså:”
Å fange en person og tiltrekke seg til seg selv; å vinne ham ved å klappe ham på den følsomme siden, og dermed beseire ham. Det jeg frykter mest for mine brødre, er at de ateistiske kretsene kan utnytte denne svake punktet hos dem. Denne situasjonen bekymrer meg sterkt. De har på den måten tiltrukket noen av mine ulykkelige, men ikke sanne venner, og satt dem i åndelig fare.”“De ulykkelige,”
‘Vårt hjerte er med mesteren.’
De tror at de er uskyldige med sine tanker. Men en mann som styrker strømningen av ateisme og faller for deres propaganda, og som kanskje ubevisst risikerer å bli brukt som spion,
‘Mitt hjerte er rent. Jeg er trofast mot min mesters yrke.’
Det er som et eksempel: En person som beder, kan ikke holde tilbake flatulensen i magen, den kommer ut; en urenhet oppstår. Til ham
‘Bønnen er ugyldig.’
når det blir sagt til ham, sier han: “Hvorfor skulle min bønn bli ødelagt, mitt hjerte er rent…”
(se Mektubat, s. 412)
Dessuten,
“Man kan ikke handle ut fra drømmer”
prinsippet er særdeles relevant i akkurat slike saker.
Med hilsen og velsignelser…
Islam i spørsmål og svar
