Vår kjære bror,
I den tredje versen av Surah An-Nur,
“En mann som begår ekteskapsbrudd, skal gifte seg med en kvinne som begår ekteskapsbrudd, eller med en kvinne som tilbereder avguder; og en kvinne som begår ekteskapsbrudd, skal gifte seg med en mann som begår ekteskapsbrudd, eller med en mann som tilbereder avguder.”
har blitt beordret.
Hva skjer da med en person som ved et uhell har gått inn på denne veien, men som senere angrer og bekjenner sine synder?
Forklaringene til denne versen kan vi oppsummere fra Elmalı Merhumun Tefsir som følger. Først vil vi presentere de ulike synspunktene, og i punkt 7 vil vi presentere konklusjonen:
1.
Noen har hevdet at “formålet med denne versen ikke er å forklare loven om ekteskap, men å forklare ondskapen i ekteskapbrudd. Her betyr ekteskap samleie, og derfor er det forbudte også det forbudte i ekteskapbrudd”. Dette er imidlertid meningsløst. Fordi ekteskap i Koranen alltid betyr kontrakt, “ekteskapsinngåelse”, er det feil å tolke det som samleie. Dessuten er det vist at versen i denne tolkningen ville vært ubrukelig.
2.
Det er overlevert fra Aisha (r.a.) at:
“Hvis en mann har samleie med en kvinne ulovlig, kan han ikke gifte seg med henne; det er forbudt i denne versen. Han har begått ekteskapsbrudd ved å starte det.”
I Abu Hayyans tafsir (kommentar) til Koranen, nevnes det at Ibn Masud og Bara’ ibn Azib (r.a.) fra Sahaba (profetens følgesmenn) også hadde denne oppfatningen.(1) Imidlertid ble profeten Muhammed (s.a.v.) selv spurt om dette.
“Det er dumt å begynnelse, men slutten er ekteskap; det ulovlige gjør det lovlige ulovlig.”
(2)
Det er overlevert at han har sagt dette. Abu Bakr as-Siddiq, Ibn Umar, Ibn Abbas og Jabir, samt Tawus, Sa’id ibn Musayyab, Jabir ibn Zayd, Ata, Hasan og de fire imamene, har alle uttalt at det er tillatt (3). Imidlertid, som nevnt i Fakhru Razi’s tafsir, er det også en oppfatning, som tilskrives Aisha (r.anha) og Ibn Mas’ud, samt Abu Bakr, Umar og Ali (radiyallahu anhum ecmain), at det er forbudt for en mand og en kvinne som har begått ekteskapsbrudd å gifte seg med en mand og en kvinne som er rene, og for en ren mand og en ren kvinne å gifte seg med en mand og en kvinne som har begått ekteskapsbrudd (4).
3.
Ifølge Hasen gjelder denne forbudelsen spesifikt for en mann og en kvinne som har begått ekteskapsbrudd. En mann som har blitt straffet med pisk for ekteskapsbrudd, kan bare gifte seg med en kvinne som også har begått ekteskapsbrudd; det fortelles at Ali (ra) nektet å foreta ekteskapsregistrasjonen for en slik mann.
4.
Noen har hevdet at denne bestemmelsen ble innført i Medina i de tidligste dager av islam, og ble deretter opphevet. Said b. Müseyyeb var aktiv i denne perioden.
“Gi de ugiftes blant dere i ekteskap.”
(An-Nur, 24/32)
og i versene i sura An-Nisa
“Ta til ektefelle kvinner som er tillatt for dere.”
(Nisa, 4/3)
Det er overlevert at versene ble opphevet sammen med deres generelle betydning, og denne oppfatningen har fått stor utbredelse.(5) Den mu’tezilittiske Jabbai sa også at de ble opphevet ved konsensus. Men som Fahr al-Razi forklarer i sin tafsir, har forskende teologer vist at begge disse synspunktene er svake.(6) For å si at opphevelsen skjedde ved konsensus, er det et etablert prinsipp i fiqh-metodologi at konsensus ikke kan oppheve. Dessuten kan konsensus ikke anses som gyldig i en sak der det har vært motstand fra personer som Abu Bakr, Umar og Ali (radhiyallahu anhum ecmain). Derfor er det ikke riktig å si at de ble opphevet ved konsensus, og det er heller ikke riktig å si at det har vært konsensus om at de ble opphevet. Fordi, som forklart, er det motsatte etablert. Selv om…
“og han skal ødelegge dere alle”
og
“Forklar dem det som er nyttig for dem”
Befalingene er generelle. Men det er ingen tvil om at de gjelder de som ikke har en religiøs hindring. Derfor kan det antas at det å bli erklært haram her, som i andre tilfeller av haram, er en av hindringene.(7)
5.
Ifølge overleveringer fra Abdullah ibn Umar, Ibn Abbas (måtte Gud være fornøyd med dem), Mujahid, Said ibn Jubair og Said ibn Musayyab, var årsaken til nedstigningen av denne versen som følger:
Brothelene som drev prostitusjon i Jahiliyya-perioden.
(brothel)
Det var bordeller.
Da islam kom til Medina, fantes det der ni brothel, med berømte prostituerte som Umm Mahzûl, og med flagg og symboler på dørene. Disse prostituerte og brothel-eierne var alle polyteister. Noen av dem hadde samlet rikdom. Siden zina er forbudt i islam, tilbød noen av disse prostituerte seg i ekteskap til nykonverterte muslimer og tilbød å forsørge dem, dersom de ville akseptere. De bad da profeten Muhammed (fredesvold over ham) om tillatelse, og da ble denne versen nedskrevet, som erklærer at slikt ekteskap er forbudt for de troende.
Derfor har enkelte tolker antatt at denne ulovligheten bare gjelder dem som var til stede ved nedstigningen av versen,
“elif lamlar”
Det kan bety “for en pakt”. Selv om en indikasjon er fullstendig, kan en regel begrenses til årsaken til nedstigningen. Men her er regelen gitt på en generell egenskap, og det er ikke i personene som er årsaken til forbudet, men snarere i motsetningen mellom synd og tro. Dette er en indikasjon på generalisering, altså generell gyldighet. Selv om “lam” tolkes som en pakt, vil det være nødvendig å generalisere regelen ved analogi. Derfor mener de som sier at det er begrenset til årsaken til nedstigningen, at dette forbudet spesielt gjelder bordeller og prostituerte.
Og det som kjennetegner disse prostituerte er at de godtar eller bagatelliserer ekteskapsbrudd, noe som er blasfem.
Med islams herredømme forsvant bordellerne, dette overskuddet av hedendommen, og så lenge som straffene ble pålagt og utført, lot det ikke til at slike ting dukket opp i islamske land. Derfor har enkelte sagt at dette ble begrenset til disse personene. Likevel:
6. Ifølge de fleste tolker,
Dette forbudet er en overdrivelse for å avskrekke de troende fra å gifte seg med de som har begått ekteskapsbrudd. De sier nemlig: Det er ulovlig og farlig å omgås de som er stemplet som syndere. Det fører til at man likner dem, blir mistenkt, blir utsatt for baktale og mange andre onde ting. Hvor stor er ikke fare for å begå synder bare ved å oppholde seg i selskap med syndere! Hvordan kan man gifte seg med kvinner som har begått ekteskapsbrudd, med skjøger?
“Gi de ugifte blant dere i ekteskap, og de som er gode blant deres slaver og tjenerinner.”
(Nur, 24/32)
under hans kommando
“salah” “de gode”
I innlegget er det også trukket oppmerksomhet til denne betydningen.
– Men hvis en troende inngår et slikt ulovlig ekteskap som skal unngås – i et hypotetisk scenario – er det da et ekteskap, eller er det da en form for ekteskapssynd?
7.
La oss nå oppsummere dette og fastslå betydningen av verset: Det er tre deler her:
De som tillater og bagatelliserer ekteskapsbrudd er hedninger, og de som ikke tillater det er ikke det.
FORTSATT:
Det er strengt forbudt, og regnes som ekteskap med en annen religion, for en troende mann eller kvinne å gifte seg med en kvinne eller mann som tilbereder andre guder enn Gud.
ANDRE:
Hvis mannen og kvinnen som begår ekteskapsbrudd tilhører gruppen som betrakter ekteskapsbrudd som tillatt eller som tar det lett, som brothel-eierne og kvinnene de bruker som kapital som var anledningen til å nedstille versen,
Fordi det er kjetteri å betrakte det som har blitt erklært ulovlig (haram) i de hellige skrifter som lovlig (halal), eller å ta det på lettsmodig vis.
Siden disse regnes som polyteister, er deres ekteskap ugyldige, absolutt forbudte, og lik polyteistiske ekteskap. Derfor blir mannen og kvinnen som begår ekteskapsbrudd i versen likestilt med polyteistiske menn og kvinner.
“Dette er forbudt for de troende”
Det er foreskrevet. Verset er et bevis på at ekteskap mellom disse to gruppene er forbudt.
Men de som virkelig har omvendt seg, er annerledes.
TREDJE:
Hvis det er bevist at en kvinne har begått ekteskapsbrudd, og hun aldri har vært gift, og dette ikke er et tegn på vantro, som for eksempel å betrakte det som tillatt eller å ta det lett, så er det forbudt for de fromme troende å gifte seg med henne, men ekteskapet er likevel gyldig. Det er en viss tvetydighet i hva denne delen av verset omfatter, og det har ført til forskelligartede tolkninger.
Den nevnte uenigheten gjelder nettopp dette punktet. Kun Aisha (r.anha), Ibn Masud og Bara’ ibn Azib mente at det var ulovlig å gifte seg med noen av disse, og de anså dette punktet som like ulovlig som de to andre.
Kort sagt: De som mener at ekteskap med en person som har begått ekteskapsbrudd er tillatt, bør kun gifte seg med en person som har begått ekteskapsbrudd.
Det er tillatt for en troende som har begått ekteskapsbrudd, men som innser at det er synd og har reist seg, å gifte seg med en som ikke har begått ekteskapsbrudd. Dessuten, forutsatt at det er en oppriktig og inderlig angre, vil angrepen forhåpentligvis bli akseptert.
Fotnoter:
1) Abu Hayan, VI/430.
2) Alûsi, XVIII/88.
3) Kurtubi, el-Camiu li Ahkami’l-Kur’an, XII/169; Süyuti, ed-Durrul-Mansur, VI/126-130.
4) Fahr al-Razi, XXIII/151.
5) Alusi, Ruhul Meani, IX/87.
6) Fahrür Razi, XXIII/152.
7) Suyuti, ed durul Mansur, VI/128-130.
Med hilsen og velsignelser…
Islam i spørsmål og svar
