Vår kjære bror,
Ja, enhver holdning og adferd til et menneske avslører eller belyser dets karakter.
Det er kroppsspråk.
Måten en person går på, er også en av de mest fremtredende tegnene på en persons karakter og personlighet.
I Koranen og Sunnaen er det fastslått at en muslims vandring og bevegelser på jorden skal være preget av ettertanke, erkjennelse av guddommelige gaver og glede i takknemligheten; det er befalt at han i alle aspekter av sitt liv skal bevege seg med en vandring som representerer det sett av verdier han tror på.
Denne setningen uttrykker at selv når man går til bønn, som er den nest viktigste religiøse verdien etter tro, bør man gå med ro og rolig sinn, ikke i hast og stress.
I Koranen forstås det at det er en alvorlig sammenheng mellom menneskets karakter, moral og dets adferd.
Et menneske tilegner seg, i den grad han eller hun integrerer islams lære om tro, tilbedelse, sosiale interaksjoner, moral, og det indre og åndelige liv i sin natur, en personlighet og karakter som er i tråd med islam. Iskan er nemlig å gi mennesket en ny, andre natur.
Som profeten (fred og velsignelser over ham) selv sa:
“Ingen av dere kan bli en fullkommen troende før dere har underordnet deres egne begjæringer og lyster til budskapet som Jeg har brakt.”
bekrefter dette.(1)
Fra dette perspektivet ser vi at spørsmålet om gangart i Koranen har en tett sammenheng med moralen og karakteren til både samfunnet og individet.
I vers 22-39 i sura Al-Isra,
De grunnleggende dynamikkene og prinsippene som utgjør et samfunn, nevnes i disse versene.
Moral, oppførsel og individuelle og sosiale plikter er basert på monoteisme; å ikke tilbe andre guder enn Gud, å ikke tilbe andre enn ham, å vise omsorg for foreldre, å hjelpe slektninger, fattige og reisende, å avstå fra sløsing, å ikke drepe fosteret i mors liv av bekymring for mat, å avstå fra ekteskapsbrudd, å ikke drepe mennesker urettmessig, å beskytte arvingens eiendom, å holde sitt ord, å holde mål og vekt korrekte, å undersøke sannheten grundig.
som befales og på jorden
forbud mot å gå med stolt og hovmodig holdning
avsluttes med.
De nevnte versene, som innleder dette kapittel med enhetstro, avsluttes med en ny understrekning av enhetstroens sannhet. I dannelse av en muslimsk identitet…
tro på en gud (monoteisme)
Og i en generell forstand er trossystemet både den grunnleggende prinsipp og, i henhold til graden, den sentrale aksen som alle spørsmål er relatert til.
Derfor er de moralske og litterære verdiene i Koranen basert på de religiøse verdiene, med teokrati som det viktigste prinsippet, og de er til slutt knyttet til det å holde seg unna polyteisme (shirk). (2)
Her påpekes det også at enhver handling, ord og tanke skal starte med og bygges på monoteisme.
På samme måte som Lokman aleyhisselam disiplinerte menneskets gange.
rådet han ga sin sønn
et barn
der karakter og personlighet er portrettert
har blitt behandlet i en ramme.
Lokman (as) forklarer de grunnleggende prinsipper for barndomsutdanning på en visdomsbasert måte:
“Da Lokman gav sin sønn råd, sa han: ‘Min sønn! Ikke tilkjenner Gud partnere eller medeiere. For å tilkjenne Gud partnere er en stor urett. Min sønn, det som dere gjør, selv om det er så lite som en sennepskorn, og selv om det er skjult i en stein, eller i himmelen eller på jorden, vil Gud bringe det frem. Gud er mild og velunderrettet.’”
(vitenskapen trenger inn i hemmeligheter på en lettferdig måte)
Min sønn, utfør bønnene dine på rett måte, spreid det gode, forsøk å hindre det onde og vær tålmodig med de vanskeligheter du møter! For dette er ting som krever fast besluttning og viljestyrke.
Vend deg ikke bort fra folk i overmot, og gå ikke rundt på jorden med en hovmodig gang! Gud elsker nemlig ikke den hovmodige, den selvtilfredse, den som skryter. Gå med ro og beskjedenhet!
“Justér stemmen din når du snakker, rop ikke! Husk at det styggeste lyden er lyden av esler som skriker med all sin kraft.”
(Lokman, 31/13, 16-19)
Lokmans (as) visdomsbaserte, gyldne råd om barndommens oppdragelse, som gir viktige budskap til menneskene i alle tider, er basert på følgende prinsipper:
At sannheten om Tawhid (enhetligheten av Gud) blir godt forstått og innlemmet i hjerter, sinn og tanker; at polyteisme (shirk) blir ansett som den største og verste urettferdighet og man holder seg unna det; at Guds rett kommer i første rekke; og at der det er opprør mot Gud, disse menneskene –
selv om det var foreldrene selv –
Det uttales at man ikke skal være ulydige mot sine foreldre; at rettene til foreldrene kommer i andre rekke etter rettene til Gud, og at det er en plikt å lyde dem og at man skal være takknemlig for at de har oppdratt og fostret en; at en person i sine interaksjoner med andre mennesker skal opptre på den vakreste måten, fra å formidle og representere religiøse verdier til å justere sin gange og stemmetone. (3)
Med andre ord, det som skal til for å representere religion på en forsvarlig måte, nevnes.
Her gir Koranen, gjennom profeten Lokmans ord, de grunnleggende prinsipper for karakterutdanningen av en muslimsk gutt, og blant disse har det en viktig plass:
“fra gangstilen”
som også nevnes;
Fra å leve med en psykisk lidelse og et mindreværdighetskompleks, preget av stolthet, arroganse og selvtilfredshet som verken Gud eller mennesker liker, og som manifesterer seg i å se ned på og avskyrte andre.
advarer mot det.(4)
Lokman (as) avslutner disse rådene til sin sønn med påminnelser om å gå med balanse og å tilpasse stemmetonen sin til situasjonen.
Koranen, i versene fra Furkan-suren, sier også:
“De som er tjenerne til den Barmhjertige”
Han har beskrevet dem med eksemplariske egenskaper, karakterisert dem med åtte attributter som hver minner om en gruppe, og har i en viss forstand skrevet en lovprisning av islamsk moral og sivilisasjon. Når han tegner et portrett av karakterene til de oppriktige tjenerne av Rahman, tar han først og fremst utgangspunkt i deres…
“De vandrer i ydmykhet, stillhet og respekt”
er nevnt.(5)
En viktig del av det ideelle menneskebildet i Koranen er noe som anses som en del av menneskets karakter og moral.
“Moderat gange”
Det han først og fremst vektet oppmerksomheten på da han behandlet dette emnet
uten stolthet, overmot og selvtilfredshet
Det er å gå. (6)
Kilder:
1) Bağavî, Hüseyin b. Mes’ud, Şerhu’s-Sünne, (red.: Şuayb el-Arnavut, Muhammed Züheyr Şaviş), el-Mektebu’l-İslâmî, Damaskus, 1983, s. 213; Beyhakî, Ebû Bekr Ahmed b. el-Hüseyin b. Ali, el-Medhal ile’s-Süneni’l-Kübra, (red.: Muhammed Ziyaurrahman el-A’zamî), Dâru’l-Hulefa li’l-Kitabi’l-İslâmî, Kuwait, 1993, s.1/188.
2) Se Seyyid Kutub, *Fi Zilali’l-Kur’an*, Beirut, Dâru’ş-Şurûk, 1986, 4/2220; Zuhaylî, *et-Tefsiru’l-Münir*, Dâru’l-Fikir, 1991, 15/68; Muhammed Beşir b. Cedidiyye, *Tenvîru’l-Müstenîr fi Beyani Meani’l-Kur’an*, 4/24.
3) Rıfat Oral, “Lokman (as) og barndomsutdanning i Koranen”, Mehir Dergisi, vår 1999, s. 63-65; Mustafa Müslim, et-Tefsiru’l-Mevdûî li Süveri’l-Kur’ani’l-Kerîm, 6/36.
4) Mustafa Müslim, et-Tefsiru’l-Mevduî, 6/34-35.
5) Elmalılı, Hak Dini Kur’an Dili, V/3611.
6) For mer detaljert informasjon, se Ergün Çapan, “’Gangart’ som et moralisk kriterium i Koranen”, Harran University Faculty of Theology Journal, Şanlıurfa, juli–desember 2011, nr. 26: 32-58.
Med hilsen og velsignelser…
Islam i spørsmål og svar
