– Hva er hensikten med å dekke seg?
– Hva betyr takva-klær?
– Er det mulig å praktisere hijab i disse tider?
Vår kjære bror,
Å dekke seg er en del av skapelsens natur.
Å klede seg på en passende måte er en av de viktigste faktorene som hindrer mennesker fra å begå ekteskapsbrudd.
Å dekke seg er noe som ligger i menneskets natur, det er en del av skaperverket. Se hvordan Bediüzzaman Hazretleri forklarer dette i sin essens:
Å dekke seg er helt naturlig for kvinner, og det er noe som følger av deres natur.
Fordi kvinner har en naturlig tendens til å ville bli likt, unngå å bli hatet og til å beskytte seg mot ydmykelse. Dessuten ønsker 60-70% av kvinnene å skjule seg for andre grunner, som alder og utseende. Eller av jalousi, for å unngå å fremstå som mindre vakre i sammenligning med andre. De vil dekke seg av instinktive grunner, av frykt for voldtekt og beskyldninger, for å unngå angrep og for å unngå å bli beskyldt for utroskap i øynene på sin ektemann.
Det er velkjent at man blir lei og ukomfortabel av blikket til folk man ikke liker. En vakker kvinne med uinntakte moralske verdier, som er følsom og lett påvirkelig, vil selvfølgelig bli lei av blikkene, spesielt disse oppmerksomme blikkene.
“Disse skurkene holder oss under observasjon og plager oss.”
Det er mange kvinner som klager over det.
Det betyr at sivilisasjonens motstand mot å dekke seg, i en viss forstand, er en motstand mot de naturlige og instinktive lovene som tilhører kvinnenes verden. Koranen, derimot, ved å pålegge å dekke seg, redder kvinner, som kan bli symbolet på medfølelse og et evig og verdifullt livspartner, fra å bli ydmyket, nedverdiget, slaver og elendige.
Kvinner har nemlig en naturlig tilbakeholdenhet overfor fremmede menn. Denne tilbakeholdenheten krever dekning. Dessuten befaler kvinnens natur henne å dekke seg for å hindre fremmede menns begjærlige lyster og for å unngå voldtekt. Det som vil stoppe slike onde tanker og sette grenser for ekstravaganse, er kvinnenes beskyttelse i form av hijab.
Den tragiske situasjonen kvinner befinner seg i i dag, den moralske krisen som ungdommen har havnet i, og de alvorlige negative konsekvensene dette har ført til, slår som en smell i ansiktet på de som er imot hijab, de som kaller dekning for “slaveri”.
Den sterke kjærlighet og hengivenhet mellom mann og kvinne stammer ikke bare fra et verdslig behov. En kvinne er ikke bare en livspartner for sin mann i dette livet. I det evige livet vil kvinnen også være en evig livspartner for sin mann.
Derfor må kvinnen ikke vise interesse, hengivenhet eller intimitet for andre enn sin ektemann, som vil fortsette å være hennes evige venn, og hun må ikke tiltrekke seg blikkene til andre på grunn av sin skjønnhet, og hun må ikke plage eller gjøre sin ektemann misunnelig i denne henseende.
Fordi en troende manns forhold til sin kone, grunnet hans tro, ikke bare er begrenset til dette jordiske liv og til tider av skjønnhet, og heller ikke er en flyktig kjærlighet. Dette forholdet er basert på en grundig og seriøs kjærlighet og respekt, i den forstand at kvinnen skal være hans evige livspartner i det hinsidige. Han bærer denne seriøse kjærlighet og respekt ikke bare i ungdommen og skjønnhetens tid, men kanskje selv i alderdommen og uanseligheten. Selvsagt er det også et krav av menneskelighet at kvinnen skal reservere sin skjønnhet for sin mann og vise sin kjærlighet kun til ham.
Et families lykke oppstår når mannen og kvinnen føler trygghet hos hverandre, viser inderlig respekt og kjærlighet. Manglende dekning og utringede klær ødelegger denne tryggheten og bryter ned den gjensidige respekt og kjærlighet.
Fortsettelsen av slekten er noe alle ønsker. Ingen nasjon eller styre har argumentert for det motsatte. Profeten Muhammed (fredesvels over ham),
“Gift dere og bli mange. Jeg vil skryte av dere på dommedag på grunn av deres store antall.”
(Ibn Mace, Ekteskap 1)
har han bemerket. Men åpenbar løssluppthet øker ikke, men reduserer, antall ekteskap.
(Det er en faktum at man i dag i enkelte europeiske land forsøker å revitalisere ekteskapsinstitusjonen ved å gi ekteskapsbonus.)
Dessuten er vårt land ulik Europa. For Europas land er kalde steder. Asia, det islamske kontinent, er derimot relativt varme land. Som kjent har omgivelsene innflytelse på menneskelig moral. Den eksponerte og avslappede klædningen vil uunngåelig vekke de sensuelle følelser hos de varme landenes mennesker, som har et følsomt og mottagelig temperament, og føre til mye misbruk, sløseri og svak avstamning. I stedet for å dekke sine naturlige behov en gang i måneden eller annenhver uke, føler han seg tvunget til sløseri hver få dager. Og siden han er tvunget til å avstå fra sin kone i omtrent femten dager hver måned på grunn av menstruasjon og lignende uregelmessigheter, vil han, dersom han er slaven av sine begjæringer, også ty til promiskuøsitet.
(se Lem’alar, Den 24. Lem’a, s. 318-323)
Er det en bestemt form for dekning som islam foreskriver?
Man kan ikke si at det finnes en fast, bestemt klädstil i islam.
Verken profeten Muhammed (fredesvold over ham) eller de hellige følgesmenn hadde en spesifikk klædning. Det er i strid med universaliteten til en religion som Islam, som omfatter hele menneskeheten, å vurdere den ut fra bindende klædning.
Av menneskehetens æresliste
Ser vi på hans klædning gjennom hele hans liv, vil vi ikke finne en ensartet stil. Guds budbringer bar til tider en peštemal, til tider en urba, til tider en vakker entari.
Abdullah ibn Jabir sier:
“Jeg sverger ved Gud, jeg så Allahs budbringer i måneskinnet, ikledd en entari og en tunika. Ingen kunne se så vakker ut i sine klær som han.”
En annen av profetens disipler ba en dag om en vakker tunika som han hadde sett på profeten. Profeten tok den av seg og ga den til ham som en gave.
Det er umulig å finne spor av en klædningstandard eller en slik lære i hans liv. Profeten bar det samme eller noe lignende som det som generelt ble akseptert i samfunnet. Han brukte til og med å endre og forbedre disse klærne. Det er heller ikke riktig å tilskrive dagens svarte kaftaner til profeten. Profeten bar vanligvis slående hvite klær. Han bar også hvitt, rødt og av og til grønt.
Man skal ikke bli stivnet ved kostymets form og farge. Disse tingene skal aldri diskuteres og bli til stridsgrunn. Våre forfedre, osmanene, tok til seg islam og integrerte den med vår kultur. De tok til seg det som var nødvendig, ikke klærne, og Kayı-stammen fortsatte å bære det de brukte i sitt eget land, og utviklet det med tiden. Med våre pişdoner og cepkener, våre klær fra de glansfulle tider, og våre kostymer av lær, ble vi lenge sett på som et forbilde i Europa.
Å dekke seg er en befaling fra Gud.
I Jahiliyya-perioden knytte kvinner som dekket hodene sine, sine hodeklær bak nakken eller lot dem henge ned i ryggen. Gud har i vers 30-31 i Surah An-Nur definitivt forbudt denne praksisen fra før islam, og pålegger troende kvinner…
-unntatt de som dukker opp av seg selv-
Han har beordret dem til å ikke vise sine pryd, eller de stedene der de bærer pryd, og til å la sine slør falle ned over halsene på en slik måte at de dekker hodene, håret, ørene, halsen, nakken og brystene godt.
Aisha,
“Måtte Gud vise barmert til de første kvinner som emigrerte, Gud den Høyeste,
‘Troende kvinner skal la sine hodeklær falle ned over halsene sine.’
da versen ble nedskrevet, tok de et stykke av sine kjoler og dekket sine hoder med det.”
(Bukhari, Tafsir-u Surati’n-Nur 13; Abu Dawud, Libas 33)
der.
Da denne versen ble nedskrevet, skyndte de kvinner blant Ansar og Muhajirun seg til å klippe av et stykke av sine kjoler for å dekke sine hoder med det, og da Asma, Aishas søster, oppsøkte Profeten (fred og velsignelser over ham) i en tynn kjole, sa Profeten (fred og velsignelser over ham):
“Det er ikke tillatt for en kvinne som har nådd puberteten å vise andre deler av kroppen enn hendene og ansiktet.”
(Abu Dawud Libas, 32)
Uttalelsen indikerer at kvinner er forpliktet til å dekke de ovenfor nevnte kroppsdelene.
Og profeten Muhammed (fred og velsignelser over ham) pekte på de fire fingrene over håndleddene sine,
“Det er ikke tillatt for en kvinne som tror på Gud og dommedag, å vise frem noe av kroppen sin, bortsett fra ansiktet og hendene opp til albugho, når hun når puberteten.”
(Abu Dawud, Libas 33)
Det faktum at han befaler det, er et bevis på at de påbudte handlingene i den aktuelle vers er bindende.
Her er også Allahs budbringer
“Kâsiyâtün âriyâtün”
som han uttrykte det
“skjulte underskudd”
La oss stoppe ved dette i et par setninger. Hensikten med at en kvinne kler seg og dekker seg er å skjule sin kropps attraktivitet og ikke provosere de som ser på. Som det fremgår av profetens uttalelser, skal klærne være tykke nok til å ikke vise det som er innenfor, og samtidig skal de heller ikke vise kroppens konturer.
Hva er hensikten med å dekke seg?
Formålet med den religiøse dekningen er at kvinnen ikke skal vise sine pryd og prydstedene for menn som ikke er hennes ektemann eller mahram (beslektet mann), og hun skal ikke tillate at fremmede menn ser dem. Derfor må dekningen være tykk nok til å hindre at hår, hudfarge eller pryd er synlige, og den må ikke vise kroppslinjer. I tillegg til de hadisene som er nevnt ovenfor, finnes det mange andre hadiser om dette emnet.
(Muslim, Libas 34, Cennet 13; Musnad, 2/356)
I vers 60 i Surah Al-Ahzab står det også:
“O profet, si til dine hustrer, dine døtre og de troende kvinner:
(Når de går ut av huset)
La dem kle seg med ytterklær som dekker hele kroppen. Dette vil bedre sikre at de blir ansett som anstendige og dermed ikke blir utsatt for overgrep.”
I denne versen befales muslimske kvinner å ta på seg en ytterkledning som ikke fremhever kroppslinjer når de forlater sine hjem, og de skal ikke gå ut i gaten i hjemmekleidung. I vers 60 i Surah An-Nur, befales eldre kvinner å dekke sine pryder og prydestedene, slik det er foreskrevet i vers 31.
(som en mantel, pardessu eller sengesett)
Det ble uttalt at de kunne gå ut uten å ta på seg yttertøy, og det ble sagt følgende:
“De utsmykninger som tilhører eldre kvinner som ikke lenger har håp om å gifte seg og som er for gamle til å få barn,
(til fremmede menn)
Det er ingen synd for dem å ta av seg ytterklærne uten å vise dem frem. Likevel er det bedre for dem å ha på ytterklær. Gud hører og vet alt.”
(Nur, 24/60)
Som konklusjon,
Det er en absolutt religiøs plikt for muslimer å etterleve disse påbudene, som er fastlagt i religionen, i bøker, sunna og ved konsensus blant islamske teologer: kvinner skal dekke kroppsdeler bortsett fra hender, ansikt og føtter med klær (slør) som ikke fremhever kroppslinjer eller farge, og de skal la sine hodeklær falle ned over halsen og dekke håret, hodet, halsen og nakken godt.
“Den vakreste kjole er kjolen av fromhet.”
Vår Herre sier i en vers fra Koranen:
“O dere, barn av Adam! Vi har nedsendt klær til dere, som dekker edelmodigheten, og til pynt. Men den beste kledning er gudsfrykten. Dette er blant tegnene på Allah. Kanskje de vil forstå og lære.”
(Al-A’raf, 7/26)
Mer enn selve klærne er det følelsen av gudsfrykt og skam. Å dekke de delene av kroppen som skal dekkes, er den første betingelsen for å beskytte æren. Allahs visdom har gitt mange andre levende vesener en sterk, vakker og naturlig kroppsdekning, i stedet for å gi dem en følelse av skam og dekning.
Han skapte mennesket nakent, og ga det kun en følelse av skam. Dermed oppnår mennesket belønningen for å etterleve budet om å kle seg, og beviser samtidig sin rolle som kalif på jorden. Ved å lage og bære klær fra dyr, planter og andre stoffer som er spredt over hele jorden, viser mennesket sin makt og styring over alle skapninger, en manifestasjon av sin kalif-rolle.
Å klede seg er en egenskap som kun mennesker har blant alle levende vesener.
Nakenhet har i alle tider blitt ansett som skamløshet og respektløshet av samvittighet og sunn fornuft.
Vår religions påbud om å kle seg beskjeden har som mål å beskytte menneskets mentale helse, dets iboende natur og verdighet, den generelle moral i samfunnet, å opprettholde balanse i relasjoner mellom mennesker og kjønn, og å etablere et seksualliv og familiemiljø som er verdig for mennesket. At forskriftene om beskjedenhet er annerledes for kvinner og menn, er en forskjell som er basert på de unike egenskapene i skapelsen av disse to kjønn.
Er da en kvinne som ikke bærer hodekledd umoralsk? Det er selvsagt feil å kalle kvinner som ikke bærer hodekledd umoralske. Og det er heller ikke riktig å kalle alle kvinner som bærer hodekledd for dydige. Både blant kvinner som bærer hodekledd og blant kvinner som ikke bærer hodekledd, finnes det dydige og umoralske kvinner.
Men dersom vi betrakter saken fra et perspektiv av islamsk moral og lære, endrer dommen seg i viss grad. Islam anser at visse deler av kvinnen og mannens kropp er avrett, og at disse ikke skal vises for fremmede.
(til de som ikke er mahram)
Han sa at det ikke burde vises, og pekte på at mennesker også kan begå ekteskapsbrudd med sine øyne og hender.
(Bukhari, Istizan 12; Muslim, Qadar 20)
Siden det alltid og overalt kan finnes mennesker i samfunnet som vil se på kvinner og menns kroppsdelene med begjær, er det å gå ut med åpenbare kroppsdelene for en muslim som er klar over dette, en handling som skader det islamske begrepet om ære og renhet. Siden hodesjalen er et slør som dekker hodet og nakken, som er blant kvinnenes kroppsdelene som skal dekkes, bør saken vurderes på denne måten.
Er det passende å bruke slør i disse tider?
Jeg antar at dere også har hørt denne spørsmålet i ulike sammenhenger. Jeg satt på en bybus. To eldre personer satt rett foran meg. De snakket sammen. I det øyeblikket kom to unge jenter med hodeskjerf inn på bussen. Fordi det ikke var ledige seter, stod de ved siden av meg. Den eldre damen foran meg stusset personen ved siden av seg med albuen og…
“Ser du disse?”
sa hun. Kvinnen,
“Ja, jeg ser det og blir veldig lei. Synd på disse unge… Ja, vi dekket hodene våre før. Men nå er vi i en moderne tid. Kan man gå rundt i slike klær i denne tida? Vi kan ikke ta et steg fremover med denne utdatertheten.”
svarte han.
Dessverre er det også folk i landet vårt som tenker slik. La oss først si dette:
Tesettür har ingenting med tid å gjøre.
Man kan kle seg i merkelige og uvanlige klær, men likevel ha et skarpt sinn. For eksempel, i Tyskland bar både kvinner og menn hatt på hodet i en periode. De tysker som bar hatt på hodet ble ikke dumme, men oppnådde fremgang med sin industri og teknologi. Frem til i går dekket Europa hodene. Det at de dekket hodene hindret dem ikke i å utvikle seg. Denne saken har ingenting med revolusjon å gjøre.
Det er heller ikke mulig å forene dette med sivilisasjon.
“En sivilisert person går ute i det fri.”
Uttrykket er helt meningsløst. Sivilisasjon betyr å avstå fra og leve annerledes enn de gamle tider og deres livsstil. Vådesperioden, med sin nakthet og løssluppenhet, ble forlatt med komsten av islam. Islam kom og påla hijab. Hijaben ble attraktiv, perfekt, moden og ble til en kjærlighet for kvinnen.
Dersom sivilisasjon betyr å leve i motsetning til ting som tilhører en fjern fortid, så var dagens nakthet noe som skjedde i Jahiliyya-perioden, før Islam. Dersom det å gå naket og med løst hår er sivilisasjon, så vandrer kannibaler og stammesjefene i skogene med barmamme.
Hva er det som motiverer de som reagerer så sterkt på kvinners klædning?
Hvorfor insisterer de på dette? Det er umulig å forstå. Vi antar at disse tanke-utøverne selv er fast i den fanatisme som de fremsetter som en dom over andre.
Fanatisme innebærer å fremsette påstander som mangler bevis og er ubegrunnede.
Den troendes påstander er støttet av sterke bevis.
(se: Ungdommens seksualitetstest, M. Ali Seyhan, NESİL YAYINLARI)
Med hilsen og velsignelser…
Islam i spørsmål og svar
