– Er den som ikke har utført sin plikt til å formidle budskapet, som ikke har fortalt de fattige om visse sannheter, ansvarlig?
Vår kjære bror,
Gud er den som besitter absolutt rettferdighet.
Hver persons ansvar bestemmes av den omgivelsen han eller hun befinner seg i. Selvfølgelig er ansvaret til en person som vokser opp i et samfunn der islam praktiseres, ikke det samme som ansvaret til en person som vokser opp i et samfunn der moralske verdier har forsvunnet.
Ved undersøkelsen av spørsmål knyttet til skjebne og rettferdighet, må denne sannheten ikke glemmes. Hver enkelt person står i dette liv i ulike livssituasjoner og møter individuelle problemer innenfor sitt eget liv, sin familie og sine slektninger, og sitt levebrød.
(til livets opphold)
Den har sin egen verden, med sine egne problemer og, til slutt, sin egen sosiale struktur som er karakteristisk for landet den befinner seg i.
Resultatene av denne guddommelige ordningen, hvis visdom vi kanskje ikke helt forstår, men hvis rettferdighet vi ikke tvivler om, vil bli vist i det hinsidige, på den store dommens dag, slik det er beskrevet i Surah Zilzal.
“regnskapet for selv den minste gjerning av det gode og den minste gjerning av det onde”
Det vil bli sett der.
Mange ting som anses som nyttige i denne verden, vil der bli en stor byrde for personen på grunn av tyngden av ansvaret, mens mange hendelser som oppleves som vanskelige og slitsomme, vil – ved tålmodighet – føre til tilgivelse av synder der.
De troende har en plikt til å formidle budskapet, og ingen skal bli uvitende om det. Dette fritar de som formidler budskapet fra ansvaret. I en annen vers fra Koranen, omtaler Gud de som mente at det var nytteløst for Moses (as) og hans tilhengere å fortsette å formidle budskapet, og sier da følgende:
“En gruppe blant dem,
“Hvorfor forkynner dere fremdeles budskapet til et folk som Gud skal ødelegge eller straffet med en voldsom straff?”
sa de. De som fortsatte å forkynne, svarte: “For å gi dem en mulighet til å be om tilgivelse hos deres Gud, og i håp om at de ville innse sine feil og bli reddet.”
(Al-A’raf, 7/164).
Dette beviser at den som har foretatt notifikasjonen ikke har forsømt sin plikt, og at den som har mottatt notifikasjonen
“Jeg visste ikke dette.”
hindrer ham/henne i å fremme en slik unnskyldning
(ez-Zemahşerî, el-Keşşâf, Kairo (ty), IV, 34).
Den avdøde teologen Elmalılı sa følgende i sin kommentar til denne versen:
“Å oppfylle plikten til å formidle budskapet er en slags plikt for alle, helt til deres siste pust. Likevel er det ulovlig å falle i fortvilelse i noe som helst i denne verden. Uansett hvor syndige de er, er det også en plikt å ønske og håpe på at mennesker skal omvende seg og bli fromme. Menneskenes tilstand er i konstant forandring, og skjebnens hemmelighet er ukjent før den manifesterer seg. Hvem vet, kanskje disse menneskene, som aldri har lyttet til noe før, vil lytte i morgen og begynne å avholde seg; og selv om de ikke avholder seg helt, kanskje de avholder seg litt, og på den måten blir straffen lettere. I alle fall er det bedre å formidle budskapet og gi råd enn å forlate det. Å helt forlate budskapet innebærer ingen håp. Umotstående ondskap sprer seg raskere. Selv om det ikke er mulig å utrydde ondskapens rot, bør man heller ikke overse å forsøke å redusere dens hastighet.”
(Elmalılı Hamdi Yazır, Hak Dini Kur’an Dili, Istanbul 1971, IV, 2313).
Da profeten Muhammed (fred og velsignelser over ham) i sin avskjedsprat fremførte de grunnleggende prinsipper i islam, sa han ofte til de tilstedeværende:
“Har jeg utført mitt budskapsansvar?”
spurte han. Da han fikk et positivt svar fra dem,
“Gud, vitne meg på at jeg har utført mitt budskap!”
og har dermed opplevd glede over å ha utført denne hellige plikt.
(Ahmed Zeki Safve, Cemheretu Hutubi’l-Arab, Egypt 1962, 1, 157).
Profeten (fredesvold over ham) og de som følger hans vei, har som sin viktigste oppgave å formidle sannheten. Hver muslim har en plikt i dette. Det er en plikt for de troende å oppfylle sin plikt i dette.
Islam er ikke en religion av strid, diskusjon, splittelse og fragmentering. I dens sjel og vesen ligger den dype mening av å være Guds tjener og den høye betydning av å være brødre og søstre. I religionen er det ingen uforstand i å være tjener for tjener. Metodene for å formidle budskapet i dag bør utvikles i denne retning.
I islam er det å formidle budskapet (da’wah) en plikt for alle troende, ikke bare for en bestemt klasse. Det finnes ingen klassedivisjoner i islam. Enhver person er forpliktet til å formidle budskapet, på sitt eget kunnskaps- og kulturnivå, ved å leve ut islam og formidle det til andre på en måte som ikke skader dem, og forsøke å øke deres bevissthet.
Det som Gud, den Allerhøyeste, legger vekt på i Koranen
“invitasjon”
og
“Å påbude det gode og avvise det onde”
er emner som er nært knyttet til og integrert med predikationen.
Med hilsen og velsignelser…
Islam i spørsmål og svar
