I de Sufi-ordener som bruker hodene til å bevege seg opp og ned under dhikr (minnelse), er dette feil? Blev Allah (swt) minnet på denne måten av Profeten (fred og velsignelser over ham)? Hva er den visdommen bak dette?
Vår kjære bror,
Ifølge sufistene lærte og anbefalte profeten Muhammed (s.a.v.) de fire kalifene å praktisere zikr på hver sin måte. Han lærte Abu Bakr (r.a.) den stille (hafî) zikr, Umar og Ali den høytlesende (cehrî) zikr, og Osman den hjertelige (kalbî) zikr. (Mehmet Ali Aynî, Tasavvuf Tarihi, 1340, 198 osv.). Det finnes imidlertid ingen slik overlevering i autentiske hadith-kilder. Det er heller ingen hindring i å praktisere zikr høyt og med hodet i bevegelse.
En troende som beder, minnes Gud, beder til Ham. Denne minnelse begynner med ablution (ritualisk vask). Med bevisstheten om å stå i Guds nærvær, forbereder personen seg slik Guds elskede profet (fredes og velsignelser over ham) har lært, og minnes Gud, beder til Ham.
Når man vender seg mot Kaaba, er man i dhikr (minnelse av Gud). Niat (intensjon) og takbir (å si “Allahu Akbar”) er i seg selv dhikr. Deretter fortsetter man med dhikr ved å glorifisere Gud, prise ham, og erklære at det ikke finnes noen guddommelig kraft utover ham. En troende som utfører bønn, tenker samtidig over betydningen av de surene (kapitlene) han leser. Hans hjerte beveger seg fra en tilstand til en annen avhengig av den sure han leser.
Mundtlig dhikr (minnelse) er i bønnen, i form av tilbedelse. Dhikr i hjertet er i bønnen, i form av kontemplasjon, ydmykhet, håp og kjærlighet.
Slik som mennesket består av kropp og sjel, består universet av det synlige og det usynlige, det vil si, de synlige og usynlige verdener. Siden menneskets substans er filtrert fra universets substans, representerer den fysiske tilbedelse (zikr) som mennesket utfører, også universets tilbedelse.
Fra torden til lyn, fra suset i blader til fuglesang – alle lyder som fyller denne verden er en slags tilkalling. De kunngjør det som Gud har bestemt. Og ved å lese Koranen i bønn, deltar vi i disse hørbare tilkallinger og overgår dem alle.
I denne forstand forkynte profeten (fredesvold over ham) Guds bud, ga kunnskapsundervisning og oppfostret studenter. De lærde har arvet denne tradisjonen.
Med denne grenen utførte han tilbedelse, minnelse og lovprisning for å nærme seg Gud. Denne grenen har også blitt arvet av hellige og tilhengere av Sufi-ordener.
Profeten (fredesvold over ham) hadde disse to sider i seg, og i en viss grad hadde alle de som var med ham dem også. I denne henseende var Abu Bakr as-Siddiq den som mest likte Profeten (fredesvold over ham). Men den veien de fleste medlemmene av hans følge fulgte, var profetens (fredesvold over ham) side som budbringer.
Her forenes ordene til de som sier det, og ordene til de som hører det. Fordi orden baserer seg på profetens (s.a.v.) velayet-aspekt, ikke hans budbringer-aspekt, er den ikke i generell forstand en etterfølgelse av Sahaba. Men ved å basere seg på og etterleve Abu Bakr (r.a.)s form for tesbih, zikr og tilbedelse, følger de dermed veien til Abu Bakr (r.a.) og dermed til profeten (s.a.v.). I denne forstand kalles Abu Bakr (r.a.) for ordenens stamfar og leder.
Klikk her for mer informasjon:
ZIKR…
Med hilsen og velsignelser…
Islam i spørsmål og svar
